– Før følte jeg at jeg ble sett ned på

Det å ha en jobb er definerende for selvbildet vårt, og jobben kan være en kilde til både verdighet og anseelse. Men ikke alle kommer nær nok til å kunne drikke av den kilden. Da er det viktig at noen gir dem muligheten og hjelper dem frem.

Tekst: Alexander Berg jr.
Illustrasjon: Sissel Ringstad, Farsott DA

– Hadde jeg ikke fått denne jobben, så hadde jeg ikke vært nykter.

Lars Bele (55) var på kjøret i 25 år og er helt ærlig på hvor han hadde vært i livet om han ikke hadde hatt jobben i =Kaffe. Nå er han 55 og nykter for første gang siden han var 30 år. Det har han vært siden sommeren, og han ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette.

– Jobben har ført bare godt med seg, og nå kan jeg tenke at jeg likevel har fått til noe. Det er mange demoner å kjempe mot når man skal bli nykter. Men når dager blir til måneder, og jeg fortsatt er nykter, gir det meg en ekstra motivasjon.

Kilde til selvrespekt

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, bekrefter viktigheten av følelsen av å ha fått til noe som Lars beskriver:

– Det å være i arbeid sees gjerne som en kilde til selvrespekt, man får anerkjennelse av andre fordi man bidrar til fellesskapet gjennom arbeidet, sier han.

Og i utgangspunktet er denne kilden tilgjengelig for alle, men for Lars ble det ikke slik. Hadde livet gått den riktige veien, ville han vært hjemme i Surnadal på gården til besteforeldrene og utviklet denne. Men hasjen trakk ham i en annen retning, også bort fra jobben som kokk som han hadde en stund.

=Kaffe ble redningen

Den destruktive ferden stoppet ikke før ei venninne tipset ham om at det var jobbmuligheter hos =Kaffe. Bedriften, som for ordens skyld eies av Stiftelsen Erlik, som også driver gatemagasinene =Oslo, Sorgenfri og =Bergen, er både en inkluderende møteplass og et sted hvor mennesker med rusbakgrunn får en jobb som barista og kan lære seg faget.

– Jeg fikk jobb med en gang, og ble veldig godt mottatt. Alle er veldig hyggelige, forteller Lars.

I disse dager er «alle» de ansatte i Advokatfirmaet Thommessen. I Oslo har de kontorene sine på toppen av en av de arkitektoniske søylene som reiser seg i Vika, i det som for hundre år siden var et forslummet område med dårlige sanitærforhold, prostitusjon og mye sykdom. I dag er det blant annet finanshusene og advokatkontorene som holder til her. Og her har Lars funnet seg til rette. Her opplever han en respekt og verdsettelse som det tidligere livet hans var fritt for.

– Livet før denne jobben kan ikke sammenlignes. Før følte jeg at jeg ble sett ned på, og vi fikk juling av både vektere og politi. Vekterne kjørte også rundt på privaten for å se etter oss og banke oss. Det gjorde at vi søkte sammen i grupper for å beskytte oss, forteller han.

Nå trenger han ikke lenger denne beskyttelsen , for nå gir jobben ham trygghet.

– Jobben er et fristed for meg. Her er det trygge rammer. Er jeg dårlig en dag, kan jeg bli hjemme. Dette er et verdig arbeid for meg. Vi får tarifflønn, og det er et fint tiltak at Thommessen vil leie inn =Kaffe til å drive kafeen sin. De ansatte setter pris på at det er vi som er her og ikke et stort firma.

En ny verdighetsdebatt

Arbeidets anseelse og anerkjennelse har opptatt tenkere i mangfoldige hundre år. I sin bok «The Tyranny of Merit», eller «Prestasjonsamfunnets tyranni» på norsk, av Michael Sandel, refererer den amerikanske professoren i politisk filosofi blant annet til Aristoteles. Den greske filosofen skal ha sagt at menneskets vekst avhenger av at vi anerkjenner viktigheten av å dyrke og utvikle våre evner. Sandel trekker også frem den amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King jr., som bare uker før han ble skutt og drept i 1968, holdt en tale om at «Alt arbeid har verdighet».

Arbeidets anseelse og verdighet kommer til uttrykk på mange måter, og i ulike situasjoner. Det så vi blant annet under korona-pandemien.

– Da ble begrepet samfunnskritiske oppgaver mye brukt, og det gjorde for eksempel at sykepleiere ble mer synlige for fellesskapet enn til vanlig, forklarer Vetlesen.

– Et tilsvarende tilfelle så vi under angrepene på tvilling­tårnene i New York 11. september 2001, da innsatsen til brannmannskapene ble veldig synlig og berømmet.

Men da terrorangrepet kom i bakgrunnen, og da pandemien var over, ble det på sett og vis stille. Verden falt tilbake til sitt gamle, hvor det ifølge Vetlesen er et systematisk misforhold mellom lønn og samfunnsnytte. Jobber med stor nytte for samfunnet har ofte ikke en lønn som gjenspeiler jobbens viktighet. Samtidig er lønn det eneste som er entydig, og han mener derfor at lønn signaliserer hvordan samfunnet vurderer anseelse i jobbsammenheng.

– Arbeidets verdighet har imidlertid flere dimensjoner enn det som avspeiles i lønn, og derfor trenger vi en debatt hvor vi tenker nytt om hva som er kildene til verdighet.

Vetlesen ser for seg et samfunn hvor det trappes ned på veksten. En modell hvor arbeid har mindre betydning.

– Det å jobbe vil kunne bli et knappere gode som skal fordeles mer rettferdig ved at man i stedet for å jobbe 45 år, bare jobber i 30. Det vil igjen kunne åpne muligheter for økt livskvalitet, fordi det blir mer valgfritt når man jobber.

Han ser for seg at man da for eksempel kan velge ikke å jobbe når man har små barn, men heller motta borgerlønn.

– Slik det er nå, er det for stor fallhøyde for dem som er innenfor arbeidslivet. De tvinges til å drive rovdrift på seg selv for å være innenfor, legger han til.

For ensidig målestokk på lykke

Vetlesen fremhever at frem til 1960-tallet fulgte grafene for velstand og innbyggernes tilfredshet hverandre. Etter den tid har velstandsgrafene skutt fart uten at tilfreds­heten har fulgt etter.

– Det er ikke entydig at mer penger gjør oss mer lykkelige, men dette avviket fanges ikke opp fordi vi kun måler i den økonomiske størrelsen bruttonasjonalprodukt (BNP), som er en altfor dominerende og tvilsom målestokk. Flere land har derfor innført en parallell indeks som måler lykke og helse.

Dette synet på BNP deles også av Sandel. I boken sin skriver han at et ensidig fokus på bruttonasjonalproduktet uthuler arbeidets verdighet og bidrar til et fattigslig sivilsamfunn. Han siterer den avdøde amerikanske presidentkandidaten, Robert F. Kennedy, som mente at samhold og samfunn skapes av helt andre ting enn kjøp og salg av produkter: «Det kommer i stedet fra verdig arbeid og skikkelig lønn, den jobben som gjør at et menneske kan si til sine omgivelser, sin familie, sitt land og mest av alt, til seg selv: ‘Jeg hjelper til å bygge dette landet’.»

Gjensidig tillit

Tilbake hos Thommessen kjenner Lars både på lykke og helse. Dette er drømmejobben hans. Her opplever han å få tillit, og han gir tillit tilbake.

– Jeg jobbet her også før jeg ble nykter. Vi hadde en avtale om at jeg ikke kunne være ruset på jobb, og jeg ble aldri sendt hjem.

Så sant dagsformen har tillatt det, og det har vært de fleste dager, har han stått der bak kaffedisken fra klokken 12 til 16. To dager hos Thommessen og én dag hos Piper, et annet advokatkontor som hyrer inn =Kaffe for å servere sine ansatte noen dager i uka .

Bra for psyken

En jevn strøm av ansatte kommer bort til Lars for å få seg en kopp kaffe, noen også noe å bite i. Mens de venter på kaffen, blir det også tid til å slå av en prat, noe som gir Lars en sosial trening han setter pris på.

– Det hender at vi som jobber bak disken står og skravler med de ansatte, og jeg tror jeg har fått et penere språk, ler han.

Lars forteller at han nå klarer å holde lengre samtaler, men summen av småpraten og møtene med ulike mennesker har også mye å si for psyken. Uten jobben tror han at han ville gått rundt hjemme og grublet.

– Men på jobben er det ikke tid til å gruble, og når jeg går hjem herfra, er det med god samvittighet. Jeg har aldri gruet meg til å komme hit. Jeg er veldig takknemlig for å ha denne jobben.

Og når han kommer hjem, kan det hende at han setter seg ned og mediterer. Det gir kroppen hans en annen ro. Nesten som en god natts søvn.

Så neste dag er han der igjen, bak disken hos Thommessen, klar for å gjøre det han liker best: brygge kaffe, komponere velsmakende yoghurtbegre, by på bakervarer og lage energibarer med egenprodusert granola. Og på spørsmål om han har et råd å gi til næringslivet, kommer det et klart svar:

– Gi flere sjansen til å jobbe!

Alle jobber har like stor nytte

Nettopp det er det altså advokatene hos Thommessen har gjort. Øverst i det tolv etasjer høye bygget flokker 300 advokater og 100 administrativt ansatte seg om kaffen og bakervarene Lars og kollegaene byr på. Stemningen er lett, og bestillingene effektueres raskt. «En espresso klar», ropes det fra bak disken og en kaffetørst hånd strekkes frem.

– Da vi skulle etablere en felles sosial møteplass, var det idémyldring om hva vi ville ha. Kontorsjefen vår, Grethe, hadde sett =Kaffe et annet sted, og ved å knytte dem til oss, ble det også samfunnsnyttig i tillegg, forteller Espen Randen, advokat hos Thommessen.

Han ser det i tillegg som en plussverdi å få inn mennesker fra andre miljøer og livserfaringer enn de selv har.

– Vi er jo et miljø hvor de fleste av oss kommer fra de samme utdanningsinstitusjonene. Jeg tror derfor det er sunt å bli kjent med mennesker med en annen bakgrunn.

Thommessen tilhører elitesjiktet blant norske advokat­kontorer. Det kan være lett å falle i fordomsfellen og tro at dette også former deres syn på hva som er et verdig arbeid og hvilken samfunnsverdi de skaper.

– Slik jeg tenker, må alle typer jobber sees på med like stor respekt. Alle bidrar på en eller annen måte til å skape et bedre samfunn. Vi som jobber på huset her, fra renholderne til øverste leder i Thommessen, utgjør et team. Alle er nødvendige for at hjulene skal gå rundt. Det blir litt som økosystemet i naturen, fjerner man ett element, vil alt kollapse, utdyper Randen.

Lønn en dårlig målestokk

I den sammenhengen ser han på lønn som en dårlig målestokk for hvor viktig en jobb er. Han trekker fram barnehagelærere som et eksempel, og sier at selv om de gjør en viktig jobb, tjener de langt under gjennomsnittet.

Randen mener at vi noen ganger har en for snever definisjon på hva et viktig bidrag til samfunnet egentlig er. Det handler om mer enn jobb og utdannelse.

– Man har ulike forutsetninger for å bidra inn i et samfunn, derfor må man tilpasse målestokken deretter. Jeg mener at man kan bidra inn i et samfunn også uten å ha en jobb, for eksempel som frivillig.

Advokatene i Thommessen bidrar inn i frivilligheten ved å gi juridisk støtte til Leger Uten Grenser, samt til Oslo Pride, som jobber for å fremme et samfunn hvor alle føler seg frie til å være og elske den man vil.

Viktige arenaer utenfor arbeidslivet

Vetlesen mener det bør bli større rom for å delta i denne typen aktiviteter utenfor det organiserte arbeidslivet.

– Det være seg for eksempel dugnader i bakgården, fritidsklubber og breddeidrett. Dette er arenaer hvor flere generasjoner kan møtes og oppleve tilhørighet og mening sammen, og der forskjeller i utdanning og yrkeserfaring er en kilde til at folk kan utfylle hverandre, til forskjell fra å konkurrere.

Disse arenaene er åpne for alle, påpeker Vetlesen. Det gjør at man kan delta med sitt uten at noens bidrag defineres som er mer verdt enn andres.

Utdannelse som statusmarkør

I 2014 gjorde Adresseavisen en undersøkelse blant sine lesere for å finne ut om de opplevde at ulike jobber hadde forskjellig status. Og det gjorde leserne. Lengst ned på statuslisten havnet renholder, butikkmedarbeider og renovatør.

Da leserne ble spurt hva som definerte en jobb som et lavstatusyrke, ble lønn trukket frem. Det ble også utdannelse. Jo mindre krav til utdannelse, jo lavere status, mente leserne.

Michael Sandel beskriver i sin bok hvordan mange politikere kun har ett svar til dem som frykter større ulikheter og konkurranseutsetting av jobber: «Skaff deg utdannelse!»

Arne Johan Vetlesen tror imidlertid ikke utdannelse er svaret på svaret på status- og verdighetsspørsmålet.

– Jeg tenker ikke at mer utdannelse er lik mer verdighet, like lite som at lønnsarbeid er en nødvendig betingelse for verdighet. Snarere tenker jeg at verdighet, definert som et positivt selvbilde, selvrespekt og opplevelse av andres anerkjennelse, må ha flere bein å stå på enn konstellasjonen utdannelse og arbeid, sier han.

Akademisering av samfunnet

Andreas Tharaldsen har skrevet boken «Hvem drepte kelneren?». Her forteller han historien om hvordan det en gang så stolte servitørfaget er i full oppløsning. Mens det å være kelner tidligere var en godt lønnet jobb, faktisk over gjennomsnittet av en industriarbeiderlønn, har det nå blitt et lavtlønnsyrke.

– Boken kunne egentlig være historien om mange tilsvarende manuelle yrker, forteller Tharaldsen.

Han trekker blant annet frem kabinansatte som et yrke hvor statusen har endret seg.

– På 1950-tallet var dette et høystatusyrke, mens fly­vertinner nå er lavtlønnede.

Han opplever at dette er et uttrykk for en akademisering av arbeidslivet, og viser blant annet til boken «Kloge hænder», skrevet av den danske politikeren Mattias Tesfaye. I denne boken viser forfatteren hvordan Danmark i de senere år har begynt å nedvurdere verdien av praktisk kunnskap.

Bruk og kast

Tharaldsen har selv jobbet som kelner i mange år, og kommer alltid til å være stolt over denne jobben, selv om statusen har sunket.

– Da jeg begynte å jobbe som kelner, var det allerede blitt et lavstatusyrke, en jobb som mange tar i mangel på noe annet, eller som en deltidsjobb ved siden av studier og lignende. Noen velger fortsatt å utdanne seg som servitør, og er stolte over å jobbe som kelner.

Tharaldsen mener at noe av grunnen til at praktiske yrker har fått en lavere status, er at det har vært et innsig av utenlandsk arbeidskraft, større bruk av bemanningsbyråer og flere midlertidige kontrakter. Dette har igjen ført til et nedadgående lønnspress og en fortrenging av faglært arbeidskraft.

– Min analyse er at det foregår bruk og kast av arbeidskraft, utdyper han.

Han tror imidlertid at kelneryrkets lavere status også har en sammenheng med at restaurantgjestene stiller lavere krav.

– Det er lavere forventninger fra gjestene. Det har blitt mindre høytid å gå ut og spise. Før, når man bestilte fisk, kom servitøren ut og transjerte fisken ved bordet, men nå leverer kelneren bare tallerkenen til bordet.

Hans bekymring er derfor at det ikke lenger vil finnes faglærte servitører, og at gjestene da heller ikke vil savne dem.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo nr. 1/2025.