
For Amal er frihet alltid verdt å kjempe for
Amal Aden har opplevd alt det et menneske ikke ønsker å oppleve. Den norsk-somaliske kvinnen kan ikke gå alene uten politibeskyttelse i Oslo. Taxisjåfører nekter å plukke henne opp. Hun blir spyttet på. Ikke bare av menn, men også av somaliske kvinner.
Hun kom til Norge som trettenåring i 1996. Da hadde Amal Aden levd sju år på gata i Somalia, og hun var analfabet. Siden da hun skrevet flere gripende bøker. De handler om integrering, om kvinnediskriminering og om homofili i minoritetsmiljøer.
– Hadde du noen gang forestilt deg å snakke flytende norsk, være en anerkjent forfatter og foredragsholder, ha to barn, kvinnelig samboer og fortsatt kunne være troende muslim?
– Jeg har vært veldig heldig, men jeg tror ikke på mirakler. Jeg har jobbet hardt! Det er lykken min. Du kommer ingen vei om du ligger i sengen. Jeg hadde store psykiske problemer som ungdom. Noe av det vanskeligste var å komme ut av rusmiljøet i Oslo. Jeg tok masse piller, og tygde mye khat. Gjør du det dag etter dag, blir du fort avhengig. Litteraturen ble min redning. For å avslutte noe må du legge vekt på nye ting. Jeg fikk et nettverk da jeg lærte meg norsk. Språket er nøkkelen til samfunnet. Så biblioteket er en arena jeg har blitt ekstremt glad i. Det ble en festning hvor jeg kunne jeg ta pause. Føle meg trygg. Blir du sint og frustrert og lar verden overmanne deg, svikter du deg selv som person. Bruk sinnet ditt til noe fornuftig. Vis verden at du kan stå oppreist.
Jeg ser på prisene Amal Aden har fått. De står bortover bordet langs veggen. Amnesty-prisen, Zola-prisen, Erik Byes minnepris … Det hersker liten tvil om at denne kvinnen står oppreist, men det skal vites at Amal Aden betaler prisene med sitt liv. Hun står i kampen for kvinners og barns rettigheter.
– Jeg er en veldig utpreget konkurranseperson. Har jeg satt meg et mål, vil jeg prøve å nå det. Så jeg ser alltid framover. Alltid! Men et liv uten motgang blir et for enkelt liv. Spørsmålet er bare hvor tung motgang du skal ha. Når du er 18 år må du ta ansvar, uansett hvor vondt du har hatt det. Livet er ditt eget ansvar. Det ligger i dine hender. Hvordan du vil leve, og hvor du er om ti år. Jeg var ekstremt fattig. Gikk dag etter dag uten mat, som barn og ungdom i Oslo. Jeg vet hvordan det føles å være sulten og ikke ha noen som bryr seg om deg. Derfor oppfordrer jeg alle til å ta seg tid, når de ser noen som har det vondt. Ofte er de rett foran deg.
– Hvorfor kom du til Norge?
– Jeg vokste opp i Somalia uten foreldre.
– Vet du hva som skjedde med dem?
– Jeg prøver, som jeg sa i sted, ikke å se bakover eller å gå dypt i fortida mi. Men jeg kan si, kort, at foreldrene mine ble drept. Jeg vokste opp i et krigsherjet land, uten voksne personer rundt meg. Jeg har opplevd alt vondt et barn kan oppleve. Som barn så jeg kvinner bli voldtatt, torturert og drept. Jeg kom til Norge da jeg var 13 år. Etter kort tid ble det mye bråk mellom familien som fikk meg hit og meg. Barnevernet tok over omsorgen. Da ble bare vondt verre. Det skar seg mellom meg og dem. Jeg kunne ikke lese eller skrive. Jeg hadde ikke språk. Vi brukte aldri tolk, jeg ble til en ting. De puttet meg i en leilighet, bokstavelig talt. Etter det gikk jeg rundt på Grønland. Hang med halvkriminelle ungdommer. Mange av ungdomsvennene mine sitter enten inne eller er narkomane. Likevel tror jeg at du kan komme ut av alle slags situasjoner, om du kjemper nok. Jeg har kjempet og kjempet. Så tror jeg på meg selv. Det er viktig. Å tro på deg selv!
– Du er ikke politisk korrekt.
– Det kan jeg love deg at jeg ikke er. Det er jo derfor jeg blir slått ned.
8. november 2014 ble forfatteren utsatt for fysisk angrep på åpen gate, av folk som mente hun var «en skam for islam». Lederen i Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain, sa dette dagen etter: «De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!»
– Har du noen gang vært redd?
– Redd? Er det noe jeg ikke er, så er det redd. Jeg er jo et gatebarn. Jeg kunne gå imot ti gutter. Hadde ingen problemer med å slåss. Jeg bøyer meg heller ALDRI for trusler. Jeg tar ikke til meg verken trusler eller mobbing. Jeg har opplevd verden. Kampen for kvinnefrigjøring koster, men den må kjempes. Selv om prisen er drapstrusler og sjikane.
Amal Aden fortsetter:
– En morgen på Gardermoen kom en somalisk mann med stresskoffert smilende bort til meg, og sa: «Så flott at du tør å vise deg offentlig, Amal.» «Hvorfor skulle jeg ikke det», repliserte jeg. «Sånne som deg burde ikke vise seg ute. Du risikerer mye. Jeg vet at du ikke går alene i Oslos gater. Men vit, du bør ikke føle deg trygg her heller. Skriver du en bok til, tar vi livet av deg». Så kommer en etnisk norsk kvinne bort til oss, og sier stolt: «Så hyggelig at dere er blitt kjent, Amal. Vi arbeider sammen i Oslo kommune, min kollega og jeg. Han her er så godt integrert. Dere to burde virkelig samarbeide om å løse integreringsproblemer».
– Å ha høy utdannelse betyr ikke at du er integrert. Mange innvandrere er heller ikke mentalt integrert. Kvinnesynet i flere land er at jenter er kjøtt, og menn er sultne tigre. Sånn fungerer det ikke. Dette må man forklare allerede fra barnehagealder, og til dem som er på asylmottaket. I enkelte land i Afrika og Asia tror man det er greit å slå kona, «for kona er min eiendel». Det er ikke greit. En kone er ingens eiendel. Hun er et levende menneske. En far i disse kulturene er ofte en far som slår. Hvis unge gutter født i Norge fortsetter å ha dette kvinnesynet, er integreringen lite vellykket. Innvandrere som kommer til Norge må følge norske regler.
Hun forsvinner inn på kjøkkenet, og kommer tilbake med bugnende smørbrød. Fotograf Dimitri og jeg, som er blitt er slags tospann i disse intervjuene, ser på hverandre. Vi føler begge på respekt. Respekt for dette modige mennesket.
– En del norske feminister er for kvinnefrigjøring, men de er for hvite kvinners frigjøring. De tar ikke opp kampen for minoritetskvinner. Det er for komplisert for dem. De ser ikke de svakeste minoritetskvinnene, og barn med hijab.
– Men du vet, sier fotograf Dimitri: Mange fra venstresiden bor jo ikke på Grønland.
– Nei, de har ikke barn i skolen der, sier Amal Aden.
– De bråker ikke, men de skriver gjerne i avisen. For meg handler kvinnefrigjøring om at kvinner må ha sitt eget bankkort, kunne ta av seg hijaben og velge kjæresten sin. De som styrer landet ser ikke hva som foregår. En gutt sa til meg, i forrige uke: Jenter må gjemmes bort fra de er to år – fra gutter. Det er slik i mange muslimske land. Man snakker om likestilling og ytringsfrihet, men det gjelder ikke oss. Klarer du derimot å integrere en mor har du integrert halvparten av familien. I de somaliske miljøene er det mødrene som har ansvaret for barna. Om en somalisk kvinne skiller seg, får hun en ny mann og nye barn. Problemet er at noen fedre ikke besøker barna. Rett før dere kom, snakket jeg med tenåringsjente. Hun var så sint og fortvilet. Nå var moren hennes gravid igjen, og hun ville ikke klare skolen. For når mor får et nytt barn, er det vanlig at eldste datteren oppdrar barnet. Har du tenkt å få ti barn med ti ulike fedre må du faktisk tenke deg om. Men sier du dette …
Amal Aden ser på meg.
– … vil du bli oppfattet som rasist. Jeg kan si det, for jeg kommer fra miljøet. Jeg sier akkurat hva jeg mener. Det jo derfor jeg får så mange drapstrusler, og lever et begrenset liv.
– Er det verdt det?
– Når truslene øker, ser jeg på prisene mine og tenker: Jo, jeg har gjort noe fornuftig. Når en ung jente ringer og forteller at hun har vært fast bestemt på å ta sitt liv, men at hun bestemte seg for å leve etter at jeg kom til skolen hennes – da har jeg gjort noe verdifullt. Det er jo ille at min og andres frihet er begrenset, selv om vi lever i et fritt land. Både barna våre og samboeren min er bekymret for meg. Vi lever jo et ustabilt liv. Jeg ble slått ned. Jeg fikk hjernerystelse, men jeg kan ikke gi opp. Frihet er alltid verdt å kjempe for, og risikere livet for! Hadde jeg bodd i Oslo ville jeg ha blitt spyttet på, ropt «hore» etter hele tida. Ja, ja. Det er stort sett menn, men også kvinner med store hijaber. Jeg går med kort hår. Vi bor da i Norge. Da må jeg få lov til å klippe håret mitt som jeg vil. Somaliere sier til meg at jeg er en skam og en drittsekk. Folk oppfatter meg som en trussel mot religionen. Jeg er ingen trussel. Jeg er fortsatt en praktiserende muslim. Ja, jeg tar en øl. Jeg lever med en dame utenfor ekteskapet, men jeg lever i et fritt samfunn. Jeg er en fri person. For meg er det dette det handler om. Ingen blir for fri.
– Kan du gå i en moské?
– Nei, men jeg har heller ikke noe behov for å gå der, i kirka eller hva det skulle være. Troen kommer ikke fra disse bygningene.
– Er islam en fiendtlig religion?
– Jeg er ingen religionsekspert, men jeg mener at den går hånd i hånd med æreskultur, og en æreskultur er kvinneundertrykkende. Det er menn som styrer i muslimske land. De bruker religionen for det den er verdt. Da blir både religion og kultur undertrykkende. Mye handler om hvordan man velger å tolke Koranen som bok. I kristendommen er mye endret. Koranen kan ikke endres. Det er Guds ord. Jeg mener den bør tolkes på nytt. Vi lever i 2016.
Telefonen ringer.
– Beklager, jeg må bare ta den. Det er en homofil somalisk mann som trenger min hjelp.
Etter et par minutter er hun tilbake.
– Det er være muslim og homofil er ikke bare tabu. Du opplever drapsforsøk. Han som ringte nettopp, vet ikke hva han skal gjøre. Vi er flere hundre tusen muslimer i Norge. Kun to av oss er åpne homofile: Kaltham Alexander Lie og jeg. Jeg er den jeg er. Det er ingen diskusjon. Mange sier at jeg er veldig psykisk syk. At jeg er dum som utsetter meg for dette. Jeg er ikke dum. Det handler om å leve i et fritt samfunn, og si at jeg er en fri person.
– Er du fri?
– På mange måter er jeg det, men jeg drømmer om mer frihet. At jeg kan gå i Oslos gater alene hadde vært fint. En dag ringte en ung gutt og sa at han skulle ta sitt eget liv. Jeg fortalte om legningen min. Sto fram i avisene for nettopp å gi håp til ungdommene. Ofte ringer det homofile som er livredde. Senere i dag skal jeg møte en voksen mann, en som bare ligger i senga. Han er homofil. Jeg sier: «Du kan ikke bare ligge der». Men han vil heller dø enn å leve. Han er norsk statsborger.
– Har du noen gang brukt hijab?
– Aldri. Kun store olabukser og hettegenser, da jeg var ung. Sånn litt typisk kriminell. Når jeg ser ungdommer som er kranglete, som slåss og stjeler, tenker jeg at «en gang var jeg sånn». Men jeg var så innstilt på at «slik kan jeg ikke ende livet». Den beste hjelpen du kan gi dem som sliter med angst, selvskading, har dårlig selvtillit og der livet er mørkt, er å lytte og gi dem håp. Mister du håpet er alt ute. Det er mange som hater meg, likevel ringer de meg og ber om min hjelp.
En av bøkene Amal Aden har skrevet bærer tittelen «Om håpet glipper er alt tapt».
– Ja, jeg har håp, men mange eier ikke det. Den boken er ment for homofile muslimer. De har mistet håpet. Målet mitt er å gi dem håpet tilbake.
– En annen tittel du har: «Se oss». Var det noe som så deg?
– Nei. Mange barn og ungdommer på Tøyen og Grønland har ingen steder å gå når lysene slukkes. De har ingen. Samfunnet må se dem. Vi må tore å se det som skjer rundt oss, men vi har det for travelt. Jeg leser ikke mye krim, for jeg vet at virkeligheten er mye verre nettopp hvis vi tør å se den. Det er så mange unge innvandrere som er identitetsløse, i den forstand at de føler seg verken norske eller somaliske. En jeg kjenner sluttet på skolen etter 10. klasse. Han har vært i fengsel to ganger. Så spør jeg ham: «Hva vil du? Jeg er der for deg, og har vært der hvor du er nå. Sint, frustrert. Jeg har slått folk for å få det ut». Jeg kjenner meg igjen i ham. Så kommer historien. Det står i papirene at onkelen er faren, og at tanta er mora. De jugde for den norske stat.
– Det er så mange historier som norske myndigheter ikke vet om. Denne gutten ble i tillegg sendt tilbake til Somalia flere ganger i året, fordi de smugler ut andre barn med hans pass. Av den grunn fullførte han ikke barneskolen. Dette vet ikke kommunen. Hvordan tror du han føler seg? Han blir mobbet, må vaske trappa, gå med søpla, og foreldrene hans er ikke foreldrene hans. Dette vet bare jeg, og jeg sier at han må fortelle politiet om situasjonen sin. «Nei», svarer han da. «De forstår ikke». Men skolen burde jo ha fanget opp dette. Min unge venn hater somaliere, nordmenn – alle. Han er ikke en gang glad i seg selv. De blir stemplet som innvandrerbarn. Fra innvandrermiljøet blir de stemplet med at de er for norske. Står du midt imellom, uten tilhørighet i noen miljøer, blir det fengsel og slåsskamper. Der mener jeg at vi mislykkes med integreringen.
Et øyeblikk minnes jeg H.C. Andersens ord: «Kun gjennom handling vinner livet i betydning». Amal Adens handlinger har stor betydning.
– I USA er somaliere kjent for å være hardtarbeidende.
– Der har de ikke Nav, og du må integrere deg for å få jobb. Det er jo noe som ikke stemmer. Å gå til et sted og hente penger hvis du er frisk, det er ikke bra for noen. Norske myndigheter er problemet. De tilrettelegger alt for deg. Folk som kommer hit er mennesker som er vant til å jobbe mye. Om du bare henger, blir du deprimert eller ender opp som kriminell. Det er plagsomt for meg også, og tusenvis av muslimske kvinner som blir overvåket konstant – fordi mennene har så mye tid. Mange innvandrerkvinner i Norge har ikke noen nettverk. Jeg er opptatt av at kvinner skal frigjøre seg. Fanatikere som ikke vil at kvinner og menn skal jobbe sammen, eller håndhilse på hverandre, er et annet samfunnsproblem. Kvinner og barn er også de svakeste, de står nederst i de fleste samfunn. Det er bekymringsfullt. De klarer ikke å stå imot makt. I land hvor det er krig blir de hardest rammet.
– Hvor henter du kreftene dine fra, etter alt du har vært gjennom?
– Jeg har alltid trodd på å stå oppreist, selv om det er vondt og belastende. Så har jeg alltid tenkt at jeg er en veldig sint person. Jeg har bestandig vært det, men sinne og energien i sinnet kan du bruke til mye fornuftig om du gjør det på den rette måten. Jeg har alltid vært opptatt av å kjempe mot urettferdighet. Til spørsmålet ditt – det er her jeg henter styrken min. Mange ringer og sier at jeg er deres eneste håp, men jeg føler meg også alene noen ganger – da er det godt å ha familie. Jeg klarer ikke å slutte å bry meg. Når en ung pike forteller at hun er tvangsgiftet og skal sendes ut av Norge, da må jeg reagere. Jeg fikk ikke lov til å være barn eller ungdom. Derfor ønsker jeg å gi den muligheten til andre.
– Jeg kunne ha valgt å ligge under dyna når jeg blir truet på livet. Men jeg har et prosjekt. Det prosjektet er større enn dem som truer og mobber. Mitt prosjekt er frihet. Noen ser på meg som en ondskapsfull person, som lurer unge jenter å frigjøre seg. Og ja – jeg gjør det. Ei jente hvor foreldrene har bestemt hvem hun skal gifte seg med, bør si «NEI». Det er hennes liv. Mange i den eldre generasjonen ser på meg som en trussel mot både religion og kultur. Jeg er ingen trussel. Jeg aksepterer ikke undertrykkelse. Det å elske er en menneskerett. Kjærlighet er noe av det vakreste du kan oppleve. Den muligheten må de unge ha når de kommer til Norge, som skal være så fritt. Vi har ikke kommet langt med integrering. Det kommer heldigvis unge generasjoner som vil overta min rolle. Likestillingen kom ikke av seg selv i Norge. I hvert miljø må noen kjempe. Du må tro på deg selv. Og på friheten.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge mai 2016.

