Folk trodde nok at de skjermet meg

Petter Fergestad (78), forfatter

Da jeg mistet moren min som barn, gjaldt det å være stor gutt. Det fikk følger langt inn i voksenlivet. Så ble jeg en ny mann, en dag i 1975.

Det er dette øyeblikket som har satt seg fast: Jeg er hentet inn fra leken, av broren min. Står med våte beksømstøvler midt på kjøkkengulvet. Strever med å vrenge anorakken over hodet. Det er voksenstemmer rundt meg, men jeg er helt alene. Jeg bruker tid på anorakken, gjemmer meg der inne, prøver å hoste bort et hulk. Så lenge jeg ikke kommer ut til de andre, har ingenting hendt, tenker jeg. Et øyeblikk står tiden stille og lar meg være i fred.

Jeg var åtte år da moren min døde i 1947. Noen dager tidligere hadde mor og far vært i et selskap. Det tok lang tid før noen kom hjem. Jeg og de to eldre søsknene mine satt ved kjøkkenbordet og lurte på hvor i all verden det ble av dem. Så kom far alene. Han fortalte at moren min var lagt inn på sykehus. Hun hadde hatt voldsomme magesmerter. Jeg så henne aldri igjen. Faren min sa at nå måtte jeg være stor gutt. Heretter måtte vi klare oss alene. Og alene ble vi. Med sorgen. Ikke sammen, men hver for oss, med hver vår sorg.

Han trakk seg inn i seg selv. Ingen rundt meg gråt, ingen trøstet. Store gutter alle sammen. Jeg stuet vekk følelsene mine.

På den tiden trodde nok folk at de skjermet meg. Og døden var en realitet, i mye større grad enn nå. I min fars familie var det ni barn, men bare fem vokste opp. Far var en taus, ordentlig og rettferdig mann. Han var nærmest et bygdegeni, en oppfinner uten utdanning. Han levde av verkstedet sitt. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang satt på fanget hans. Han var ingen trøst og støtte, men neppe verre i så måte enn andre fedre den gangen.

Jeg var ikke med da de kjørte kista til kirken. Minnestunden foregikk hjemme. Jeg lekte sammen med et søskenbarn i kjelleren. Moren hennes syntes jeg var ufølsom, jeg ville bare fekte. Jeg hadde jo fått beskjed om å være stor gutt. Jeg hørte at de gråt oppe, men det kan ikke ha vært noen i min familie. Jeg syntes det var utrolig plagsomt.

Mor var kjent for å være snill. Hun tok seg av tatere når de kom på gjennomreise med hest og kjerre. Jeg husker en gang jeg satt og sutret over at jeg ikke fikk sukker på brødskiva. Under krigen. Jeg så ned i betasuppa, og var sikkert riktig ubehagelig. Da smalt det. Jeg fikk en ørefik av far. Mor reiste seg og tok meg på fanget. Det er den eneste episoden hvor jeg kan huske å ha hatt nærkontakt med henne. Men det kan ha vært flere. Hukommelsen er ingen pålitelig historieskriver. Jeg har fortrengt det meste som skjedde før mor døde.

Søsknene mine var mange år eldre enn meg. Søsteren min studerte til å bli lærer. Det var forventet at hun skulle være hjemme og hjelpe til, det var et tøft valg for henne å reise bort. Hushjelper kom og gikk, jeg telte femten i årene som fulgte. Selv flyttet jeg inn i en fantasiverden. Jeg leste alt jeg kom over. To av hushjelpene skulle jeg gjerne ha knyttet meg til. En av dem knekket jeg et ribbein på da jeg tok rundt henne. Det skulle være røft. En annen ble jeg rett og slett glad i. En ung og livsglad jente. Hun dro til Amerika. Jeg lærte at jeg ikke måtte knytte meg til noen.

Det viste seg etter hvert at jeg ikke var sånn skrudd sammen at jeg bare kunne neglisjere følelser, uten at det fikk konsekvenser. Det begynte å bli vanskelig da jeg var 24 og gjennomførte en utsatt militærtjeneste. Jeg følte meg utenfor. De andre var yngre enn meg. Mens gutta var på byen og festet, satt jeg på brakka og bedømte eksamensoppgaver. Jeg ble overrasket da en sersjant sa om den verste av dem: «Ja, den gutten har problemer». Det var en øyeåpner. Jeg hadde ikke skjønt at det var en bakgrunn for oppførselen hans. Også.

Min første kone og jeg ble sammen mens jeg gikk på videregående. Vi giftet oss mens jeg gikk på høyskolen. Jeg skulle søke en sommerjobb hvor det var et krav å være gift. Vi fikk to barn, en gutt og en jente. Jeg ble sikkert oppfattet som kjølig. Empatien min var på sparebluss. Siden jeg slapp å forholde meg til følelser, ble det god grobunn for det maskuline. Jeg ble klartenkt, analytisk og logisk. Alt det som etterspørres for å lykkes på de store gutters arena. Etter hvert tok jeg doktorgrad. Jeg ble sjef for en utviklingsavdeling. Vi designet transformatorer som var annerledes, bedre, billigere.

Samtidig slet jeg med angst. Jeg tror ikke noen skjønte det. Det falt meg ikke inn at jeg kunne snakke med noen. Jeg sa ikke noe til kona en gang, jeg reiste rundt i verden og bet det i meg. Når du får panikkangst, kjennes det ut som du skal dø. Hjertet hamrer, og du får tunnelsyn. Det var alltid følelsen av å mangle kontroll som trigget angsten. Det kunne skje når jeg sto i en heis eller en bilkø, eller satt i et fly. Isolert, i min egen boble.

Samliv kan fungere på så mange måter, hvis partene bare har noenlunde samme forventninger til det. Mitt første ekteskap var basert på de personene vi var da vi giftet oss. Men så ble jeg en annen.

Året var 1975. To amerikanere holdt et lederseminar. En psykiater og en psykolog. Som vanlig satt jeg nærmest døra. Jeg ville ha kontroll. Jeg syntes ikke psykologen var nøye nok med resonnementene. Jeg stilte ham ubehagelige spørsmål. Han spurte om jeg hadde tatt et kurs i logikk. Det tok jeg som et kompliment. Senere skjønte jeg at det var ironisk ment. Han konfronterte meg hardt, og gikk til angrep på mine maskuline verdier. Det gikk opp for meg at jeg hadde bygd tilværelsen på feil verdier.

Den natta sov jeg ikke. Jeg var plukket fra hverandre, og brukte natta til å sette meg sammen igjen. På en ny måte. På morgenkvisten følte jeg meg som født på ny. Fra å være en reservert observatør, ble jeg en ihuga deltager. Jeg begynte å omfavne alt og alle. Så sårbar og følsom ble jeg, at jeg knapt kunne se troskyldige tv-serier som Krutrøyk og Bonanza uten å bli sjelelig rystet.

Artisten og forfatteren Odd Børretzen fortalte at han ble så hudløs etter alvorlig sykdom. Det var akkurat sånn jeg følte det.

Min daværende kone må ha følt det som om hun fikk en ny fyr i huset. Det må opplagt ha vært vanskelig å forholde seg til mine nyoppdagede myke sider, og behov for nærhet. Men det var jeg som gikk. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle skilles før dette seminaret. Da jeg sa det til kona, sa hun at hun hadde tenkt på det selv. Likevel ble ikke budskapet mitt godt mottatt.

Det tok noen måneder før jeg fikk følelser og intellekt i balanse. Angsten forsvant for godt. Min nåværende kone, født det året moren min døde, kom inn i livet mitt. Hun satte alle regnbuens farger på tilværelsen. Hun, hennes sønn – som senere døde fra oss – min sønn og jeg dro til Afrika. Der ledet jeg et firma. Da vi kom hjem, startet jeg egen bedrift. Jeg ville aldri blitt lykkelig som leder i et større konsern. Jeg reiste rundt i verden på konsulentoppdrag, jeg var frigjort og uredd. Sammen med et ekspert-team utviklet vi blant annet en radar som skulle se etter vann under bakken. Den europeiske romfartsorganisasjonen, ESA, vurderte å bruke den teknologien på Mars.

Det forskremte barnet inni meg blomstret opp og skrev en barnebok, «Fnurkenes forunderlige verden». Den kom ut på Gyldendal i 1980. Lenge skrev jeg på et essay om tilværelsens store spørsmål. Det ble aldri utgitt. Så prøvde jeg å formidle det samme i en roman. Det gikk heller ikke. Da skjønte jeg at romanskriving var et håndverk jeg måtte lære meg bedre. Den nettbaserte Forfatterskolen var stimulerende og forløste et slumrende talent. Jeg fikk glede av å skrive for romanens skyld, ikke for å belære leserne.

Nå, 78 år gammel, har jeg utgitt spenningsromanen Armageddon–algoritmen på forlaget Forfatterdrøm. Den gikk rett inn på bestselgerlistene. Det kommer to bøker til i serien. Den første av dem heter Og himmelens krefter skal rokkes. Jeg har pensjonert meg fra pensjonisttilværelsen og blitt forfatter. Jeg nyter tilværelsen – som mannen til kona mi, som far til de to barna våre, som farfar og bestefar til de tre barnebarna våre. En velsignet gave. Hver dag.

Mange har mye sterkere historier å fortelle enn jeg. Min historie er en hverdagsberetning. Beretningen spenner over et langt nok liv til at konsekvenser blir tydelige.

Gamle skillingsviser slutter gjerne med en moral. Her er moralen at en dårlig start ved nærmere ettersyn kan ha gode sider. Og at det aldri er for sent å utvikle dem.

Fortalt til Kari Bu. Foto Dimitri. Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2017