Fikk tilbake kontrollen

André Rostant selger gatemagasin i et av verdens travleste strøk. I tillegg er han både forfatter, musiker og mentor. 

Tekst og foto: Kari Bu

Mens =Oslo feirer 20-årsjubileum i år, har London hatt gatemagasin i 34 år. The Big Issue ble startet i 1991 for å gi jobb til hjemløse. Én av dem er André Rostant, som vi traff på en konferanse for gatemagasiner i Liverpool i fjor høst. Der møttes representanter fra 43 blader og aviser verden rundt.

Det fins ikke noe slikt som en typisk selger av gatemagasin, sa André da han holdt foredrag for forsamlingen. Det ville han gjerne utdype da vi satte oss ned med ham på hotellet etter en god lunsj.

– Vi kommer fra alle bakgrunner. Én kan være flyktning fra krig, mens en annen kommer ut av en skilsmisse. Det eneste vi har til felles, er at vi har blitt sosialt ekskludert. Med det følger folks fordommer og ideer om hvordan vi typisk er.

Trodde du kanskje at en hjemløs magasinselger hadde litt begrenset ordforråd? André har skrevet en bok som får den britiske forfatteren Anton Gill til å gi seg ende over i forordet (oversatt fra engelsk):

«Bildet han maler av livet på gata i det moderne London gir oss et syn på byen fra undersiden som er uten sidestykke siden Dickens eller Henry Mayhews tid … Det hele er sett med en slik empatisk fintfølelse at leseren ikke trenger noen god fantasi for å se seg selv i Rostants verden.» 

Ble kastet ut

Romanen «The Muffin Man» handler om George, som rømte til London som tenåring for å unnslippe en voldelig stefar. I storbyen jobbet han først som prostituert, mens han slet med alkoholproblemer. Etter en rotete skilsmisse ble han hjemløs. André avslører ikke hvor mye av dette som er hans egen historie, men han havnet i hvert fall på gata etter at han ble skilt. Før det jobbet han som finansiell rådgiver.

– Min ekskone var, hva skal jeg si, eksentrisk. Jeg pleide å gi henne alle pengene mine, i den tro at hun styrte husholdningen. Men hun betalte ikke husleie, og til slutt ble vi kastet ut. Da hadde vi seks barn, den yngste sju år, så vi kunne ikke bare settes på gata.

Løsningen ble midlertidig bolig, noe som gjør at André defineres som hjemløs, selv om han har tak over hodet.  Og slik har det vært i tolv år.

– Jeg har ingen følelse av trygghet der jeg bor. Hver måned kommer en inspektør og sjekker at jeg holder orden. Tre av barna er fortsatt avhengige av meg. Det fungerte ikke at barna bodde hos moren sin, så jeg fikk alle.

Folksom salgsplass

Den gang André hadde en vanlig jobb, mistet han kontrollen over sine egne penger. Å selge The Big Issue fungerte bedre, for der får han lønn i kontanter.

– Jeg trengte en jobb der kona ikke kunne få tak i pengene mine. Med kontanter kunne jeg sørge for at barna fikk mat og klær, og at ting ble gjort. Det ga meg kontrollen tilbake.

Han har solgt gatemagasinet helt siden han ble hjemløs. Inntil i fjor vår jobbet han i tillegg på kontor tre dager i uka. Etter en omorganisering fikk han en ny sjef som tilsynelatende ikke likte å ha ham der.

– Plutselig var sjefen mer opptatt av hvordan jeg gjorde ting enn av hva jeg fikk gjort. Da kunne jeg ikke jobbe effektivt lenger, og sluttet. I fjor sommer opptrådte jeg mye i bryllup. Jeg spiller ståltromme og synger, men oppdragene tørket inn utover høsten.

André holder likevel koken. Arbeidsstedet hans er et av verdens travleste områder: Soho i London, et trendy strøk fullt av turister og forretningsfolk. Han kaller seg heldig som får selge magasiner her.

– Jeg står midt på fortauet, så folk må gå rundt meg. De kan ikke unngå å se meg. De aller fleste er normale og greie. De sier god morgen, takk og nei takk. Det er en liten prosent som oppfører seg dårlig.

Ulike konsekvenser

Svært få hjemløse i London sover ute, sier han, de fleste har en midlertidig bolig, eller overnatter hos venner og slektninger. Han forteller om en gruppe han selv velger å kalle hjemløs, selv om myndighetene ikke gjør det. 

– Mange er i en livssituasjon der de ville flyttet ut hvis de kunne. De kan være fanget i et forhold. Da er de i praksis hjemløse, de lever ikke på et sted hvor de kan ha det komfortabelt.

Han gjentar at det ikke fins noen typisk hjemløs, og at de samme problemene kan ha helt ulike konsekvenser for folk. Blant hjemløse vil du finne flere med rusproblemer, men det er ikke sikkert rusen forårsaket hjemløsheten. Avhengigheten blir bare mer synlig når de ikke har et fast sted å bo. 

– Det fins også mange hjemløse kvinner, men du ser dem ikke så godt på gata. De gjemmer seg i større grad, i museer og på busser for eksempel. Det kan være farligere for dem å oppholde seg ute.

Mange hjemløse er i arbeid, forteller han, og han vet at mange som selger The Big Issue har andre jobber ved siden av.

– Å være hjemløs gjør det vanskelig å være stabil for en arbeidsgiver, men vi kan være stabile for oss selv. Bladet kan jeg selge når det passer å jobbe, når jeg trenger pengene.

Har blitt mentor

Nylig fikk André også et annet lønnet oppdrag, som mentor for nye selgere av gatemagasinet. Det er en ordning The Big Issue har hatt de siste årene.

– Det varierer mye hva slags kompetanse selgerne har fra før. Jeg lærer dem hvordan de skal selge. Det kan være små ting som hvordan du holder bladet. Jeg anbefaler å se potensielle kunder i øynene mens de enda er litt på avstand. Det kan være for sent når de er i ferd med å gå forbi deg på gata.

I senere tid har en del romkvinner begynt å selge The Big Issue. De har slitt med språket, men nå har de fått mentorer blant sine egne, noe som gjør det lettere å bli en effektiv selger, forteller André.

– Mentorprogrammet har vært en stor suksess, både for oss som hjelper og for dem som får hjelp.

Dessverre har han kjent mange som har tatt livet sitt, men alle hadde én ting til felles: De solgte ikke gatemagasin. Han er overbevist om at salgsjobben virker forebyggende.

– Alt som hjelper deg med å dele livet ditt med andre, om så bare biter av det, reduserer sjansen for at du begår selvmord. Det er vanskelig å jobbe seg ut av hjemløshet, men det hjelper på livskvaliteten at noen har tro på deg og gir deg muligheten til å jobbe.

Mye fremmedgjøring

I London sømmer det seg ikke å selge bøker på gata om du ikke er Jehovas Vitne eller Hare Krishna, sier André. Derfor selger han ikke sin egen bok sammen med bladet.

– Boka selges i bokhandler og på nettet. Jeg ser for meg at bare gamle damer med katt kjøper den, men jeg er glad den fins der ute. Noen biblioteker og andre viktige institusjoner har kjøpt den inn.

Når han selv skal fortelle hva «The Muffin Man» handler om, legger han stor vekt på området der handlingen foregår.

– Jeg skriver om Soho og hvordan det har forandret seg der. Er du 70–80 år og har bodd der hele livet, har du opplevd en enorm omveltning. Da du var ung, var det et sted med vanlige familier og sosiale funksjoner. Nå er de lokale butikkene og pubene borte, og familier er skviset ut eller har flyttet. Mange drar dit bare for å gå på jobb, og millioner av turister kommer dit. Eldre folk føler seg fremmedgjort. Det er så mye fremmedgjøring, og det er det historien handler om. 

Til slutt må vi stille et spørsmål vi også har stilt til mange i Norge, denne gangen med engelsk vri. Hva ville André gjort først hvis han fikk makt i Storbritannia? Svaret kommer raskt:

– Jeg ville bygd flere sosialboliger.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2025.