Politimannen Håkon Gisholt måtte miste synet for å få et bedre syn på rusavhengige. Siden har han sysselsatt mange gjennom prosjektet Vinn-Vinn – og fått en bestevenn han pleide å arrestere.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Vi ringer på hos Håkon Gisholt på Jessheim og møtes av en som snart skal pensjonere seg. Ikke Håkon, men puddelen Rames, som nærmer seg ti år som førerhund. Eieren kommer etter, og han merker godt at følgesvennen har blitt eldre.

– Rames har blitt mer bestemt på hva han gidder og ikke. I starten var det gøy å løpe intervall fram og tilbake. Nå lurer han på hvorfor han må løpe tilbake igjen.

Håkon later til å ha utviklet seg motsatt vei. Da han nettopp hadde fått Rames, prøvde han å trumfe viljen sin igjennom hvis de var uenige, som en morgen de gikk fra Oslo S og bort til Politihuset på Grønland.

– Rames ville ikke gå, men det var ingenting foran meg på fortauet da jeg kjente etter med den hvite stokken. Jeg dyttet hunden, men det skulle jeg ikke gjort. Snart sto jeg med vann opp til anklene i en søledam.

Egentlig ville Håkon bli profesjonell orienteringsløper. Under oppveksten i Fana i Bergen løp hele familien. Da andre ungdommer dro ut på byen, ville Håkon heller løpe i skogen. Hans eneste svakhet i sporten, var at han var håpløs i mørket. Det var ikke konkurrentene, men han godtok at det var slik, uten å stusse over årsaker.  

Pågripelser ga prestisje

Da han fant ut at politiskolen ga lønn under utdanning, ble det fristende å søke, selv om han var helt grønn i faget. Det tok lang tid før han innså at hasj ikke ble satt med sprøyte. Men det viktigste han lærte på skolen, var det sosiale.

– Noen ser nok fram til biljakt og action i dette yrket. Jeg har møtt flere som sa at valget deres sto mellom å bli kjeltring eller politi. Men politiets hovedoppgave er å være høflig og vennlig, da løser mange situasjoner seg.

Under praksisåret i Bergen ble han kjent med byens uteliv. Var det virkelig mulig å gjøre så mye dumt i fylla? Noen gikk til angrep så fort de ble dultet borti på et trangt fortau. Ofte ville en beruset slåsskjempe imponere en dame som var til stede. Etter studiet begynte Håkon ved ordensavdelingen i Oslo-politiet, og her var det mye nytt å sette seg inn i. Gjenger barket sammen, det var andre språk og kulturer, og så var det politiets egen kultur for å bekjempe narkomane, som de ble kalt på den tiden. Ingen var lettere å pågripe enn dem, og pågripelser ga prestisje blant kollegaene.

Både besittelse, salg og bruk av stoff var straffbart, og når Håkon var riktig heldig, kunne han få to pågripelser samtidig under kjøp og salg. De rusavhengige var nærmest som byttedyr for unge konstabler, forteller han, og den beste jaktmarka var på sjøsiden av Oslo S, på den såkalte Plata. Her brukte politiet store ressurser.

– Vi hadde noe vi kalte strip-dim: å gripe fatt i en som kanskje kunne ha narkotika på seg, dra personen inn på et toalett, kikke i lommene og brette ned bukse og truse. Det hadde vi egentlig ikke lov til. Vi måtte ha konkret mistanke, og da praksisen ble skjerpet, sank statistikken for pågripelser.

Så ikke tyven

For at klientellet ikke skulle rømme ved synet av uniform, kom ofte politiet til Plata i sivile klær. Nye konstabler kunne lett avsløres dersom de gikk målrettet og stirret, hadde synlig sambandsstropp under jakka eller sto med hendene foldet bak på ryggen mens de ventet på grønt lys til å krysse gata.

Andre pågripelser krevde mer enn de på Plata. Før jul i 1992 var Håkon med på biljakt i Oslo sentrum. En stjålet bil lå foran politibilen, og da tyven kjørte inn en blindvei og løp inn i en bygård, tenkte Håkon det ble lett match. Men biltyven var ikke å se. En kollega kunne imidlertid fortelle at tyven satt én meter til venstre for Håkon, oppå en søppelcontainer. Da Håkon etter hvert kom seg til øyelegen, ble synsvinkelen hans målt til under ti grader. Han hadde fått retinitis pigmentosa (RP), en øyesykdom hvor fotoreseptorene i netthinnen svinner hen og fører til gradvis tap av synet.

– Synsfeltet mitt var gradvis blitt smalere, men jeg hadde vendt meg til det. Jeg bortforklarte for eksempel det at jeg hadde tapt mot faren min i squash for første gang. Skarpsynet var fortsatt så bra at jeg kunne lese inskripsjonen i gifteringen.

Begynte i arresten

Håkon var i sitt fjerde år som politi da han ikke lenger fikk lov til å kjøre bil. Samtidig fikk han vite at han skulle bli far for første gang.

– Jeg måtte fortelle sannheten på jobb og var spent på om jeg måtte slutte. Så fikk jeg stikk motsatt beskjed: Jeg kunne velge hvor jeg ville jobbe. Jeg valgte politiarresten, og ble der i 15 år.

Istedenfor å pågripe folk, begynte Håkon å ta imot dem som ble pågrepet. Svært få kom inn uten å være påvirket av alkohol eller andre rusmidler, og de fleste var blitt pågrepet på gata.

– De som gjorde de dummeste tingene, hadde drukket, mens narkotika handlet mer om jaget etter penger. Den gang var det mye kontanter i omløp, så veskenapping og ran av privatpersoner var vanligere.

Da Håkon senere jobbet i kriminalvakten, så han mye svindel via nettet. Det verste tilfellet var en eldre mann som hadde gitt bort mellom seks og ti millioner. Han var i ferd med å selge bilen for å kunne bidra enda mer til det han trodde var en god sak i Afrika.

Skyhøye på seg selv

I Norge har rundt 1500 personer samme øyesykdom som Håkon. Han hadde aldri hørt om den før han fikk diagnosen, og lenge nølte han med å bruke hvit stokk.

– Så fort jeg slår ut stokken, er det ikke Håkon som er ute og går, det er den blinde mannen. Jeg kjenner ingen som har tatt i bruk stokk for tidlig, alle gjør det for sent.

For Håkon kom vendepunktet da en liten jente falt og slo seg fordi Håkon gikk på henne. Da var det ikke lenger noe spørsmål. Heretter var det stokk, og det skulle føre til enda et vendepunkt.

– Står jeg i drosjekø med stokken, så spør sjåføren en ved siden av meg: «Hvor skal han hen?» Du blir umyndiggjort, slik folk i rullestol også kan oppleve.

Håkon ble mer oppmerksom på hvordan blinde og svaksynte undervurderes, og ble aktivist. I 1993 var han med på å stifte RP-foreningen for folk med diagnosen. En kveld var de tre stykker som satt og så «Senkveld med Thomas og Harald» på TV 2.

– Harald Rønneberg pleide å gjøre ting han ikke kunne, og nå hoppet han på ski i Holmenkollen. Vi tre hadde sikkert tatt en øl for mye, for vi ville gjøre noe tilsvarende. Det var meg med håpløse skiferdigheter, en tjukkas fra Groruddalen og en nesten døvblind tyrker. Det måtte bli langrenn.

To uker senere gikk alle tre de 90 kilometerne av Vasa­loppet, verdens største langløpsskirenn, med ledsager. Tyrkeren forberedte seg ved å gå sju kilometer på ski, mens de to andre nøyde seg med å kjøpe seg ski. De kom i mål på knappe ni timer, omtrent det dobbelte av vinnertiden. 

– Vi var skyhøye på oss selv, og ville at andre skulle få oppleve samme mestring. Mange synshemmede er inaktive. Vi ville bruke synstapet til å gjøre noe positivt og gøy.

Dro til Tyrili

I Holmenkollstafetten fikk «Team RP» med seg idrettsstjerner som Ketil André Aamodt, Lasse Kjus, Trude Dybendahl, Bente Skari og Trine Hattestad som ledsagere. De hadde til sammen 102 gullmedaljer i OL og VM. Neste mål var å samarbeide med Grete Waitz, som hadde startet stiftelsen Aktiv mot kreft da hun selv ble syk.

– Da vi løp til inntekt for stiftelsen, kunne vi endelig gi noe tilbake til samfunnet. Vi var blitt 15 blinde og svaksynte som syntes dette var kjempegøy.

Håkon ville starte enda et prosjekt, for han hadde ikke glemt dem han pleide å pågripe på gata. Da han jobbet i arresten, fikk han et litt annet syn på rusavhengige.

– Jeg fikk oppleve hvordan de hadde det med abstinenser og fortvilelse. Jeg hadde ikke tenkt på årsakene til at de ble avhengige, bare at de kunne skylde seg selv.

Med prosjektet Vinn-Vinn ville Håkon se om rusavhengige kunne bli ledsagere. Kollegaene hans i politiet var skeptiske, men det var ikke de blinde og svaksynte. I 2014 besøkte han Tyrili for å lodde interessen blant de mulige ledsagerne. Tommy Johansen var den første som meldte seg. Han var en gjenganger i politiarresten, men Håkon kunne ikke huske ham blant alle de andre han hadde ført inn i journalene. 

– Vårt første mål var å gå over en isbre. Da vi møttes på ei hytte i Jotunheimen for å bli bedre kjent, spurte Tyrili-elevene straks om vi synshemmede trengte hjelp med bagasjen eller buffeten. Var dette den samme gjengen som hadde snublet inn i arresten?

Håkons beste venn og Vinn-Vinn-partner Tommy Johansen (til høyre) fikk et nytt liv etter langvarig rusbehandling, der han fikk tatt i bruk evner han ikke visste han hadde. De to går fortsatt mye på tur sammen. (Foto: Privat)

Fårikål med politiet

Verken de blinde eller de rusavhengige sto først i køen i arbeidslivet. De hadde mye å prate om. Noen hadde tydd til alkohol og piller da de mistet synet.

– Vi la livet vårt i hendene til noen vi ikke hadde ønsket å snakke med på gata. Plutselig fikk rusavhengige en ny rolle, der de betydde noe for andre. Det er de beste led­sagerne vi har hatt.

Håkon trengte en frontfigur fra Tyrili. Han ville se om Tommy egnet seg og inviterte på fårikållag hjemme på Jessheim. De andre gjestene kom fra politiet, og Håkon hadde ingen planer om å avsløre Tommys bakgrunn.

– De skjønte fort at Tommy ikke var en kollega. Jeg begynte å bortforklare, si at han hadde vært kokk og var god å ha til matlaging. Tommy fortalte sannheten, at han hadde vært «søplenarkoman» og at de sikkert hadde jaget ham i Oslo, alle sammen.

Politifolkene kunne nesten ikke tro det var sant, men Tommy fikk alles respekt, selv om han hadde solgt mye stoff og hadde 40 dommer bak seg.

– Nå har flere fra politiet vært på Vinn-Vinn-samlinger og dratt derfra med tårer i øynene. I fjor høst hadde vi en tur til toppen av Galdhøpiggen. Det største var likevel dagen etter, da vi skulle sjekke ut fra hytta. Foran meg står en brumlebass på to meter. Se for deg Hells Angels, 120 kilo og fullskjegg. Han har aldri vært på fjelltur før, og nå har han ledsaget en blind person opp og ned «den jævla steinura». Han griner og vil ha en klem. Dette er en mann jeg overhodet ikke ville turt å møte tidligere. 

Ble bestevenner

Håkon har fått mange gode venner blant tidligere rusavhengige. For dem har det vært avgjørende å skaffe seg et mer rusfritt nettverk, og mange har fått sin første inngang til et normalt arbeidsliv. Som ledsagere i Vinn-Vinn får de attest, og etterpå har mange blitt personlig assistent for blinde. Hvert år får nye Tyrili-elever bli ledsagere. De er 25–30 par som jobber sammen elleve døgn i året, med tre store samlinger og én ekstra krevende tur.

– Ei jeg hadde som ledsager var langt nede og ville ta livet sitt, 21 år gammel. Jeg utfordret henne til å trene med meg og løpe Oslo Maraton som min ledsager. Da hun takket ja, ville flere løpe med «sine» synshemmede. I Vinn-Vinn får du tredd nye venner nedover huet.

Tommy har blitt Håkons beste venn, selv om han bor i Stockholm med samboer, tre barn, to bonusbarn og fast jobb med funksjonshemmede. Da Håkon giftet seg for andre andre gang i fjor, var Tommy Håkons forlover. 2024 ble et innholdsrikt år for begge. I oktober ble dokumentarfilmen «Politi og røver» vist på NRK, etter ni års filming.

– Det er en feelgood-film, men det er jo ikke sånn livet egentlig har vært. Mye kan ikke fortelles på en time, så jeg begynte å lete etter en ghost­writer som kunne skrive bok for meg. Da ingen hadde tid med det første, valgte jeg å skrive den selv.

Talesyntese på pc og mobil har gjort livet lettere for mange blinde og svaksynte, og var også viktig for at Håkon i fjor ga ut boka «Blålys og hvitt pulver» på eget forlag. Mange av de omtalte personene har fått nye navn, deriblant =Oslo-selger «Sølvi», som Håkon og Tommy treffer ved Oslo S.

Engasjert i behandling

Høsten 2023 sluttet Håkon i politiet og begynte som idrettspedagog ved Hurdal syn- og mestringssenter. Mange som mister synet må blant annet trene opp balansen.

– Å bli synshemmet er ingen grunn til å slutte å trene, tvert imot er det en grunn til å begynne. Jeg trener også en løpegruppe på Bislet hver onsdag. Når ledsagerne utfordres til å lukke øynene og gjøre samme øvelser som oss, roter de fælt.

I dag ser Håkon ingenting på venstre øye, og er i praksis blind. Når han skal servere oss noe å drikke, senker han farten idet han nærmer seg stuebordet, og føler seg fram med hendene. Likevel hindrer ikke synstapet ham fra å prøve nye ting. I fjor gikk han i sitt første demonstrasjons­tog – mot nedlegging av plasser i rusbehandling.

– Nå er det dessverre rusbehandling i tre måneder som gjelder. Tommy brukte flere måneder bare på å få en vanlig døgnrytme og komme seg til frokost. Du kan ikke tenke 60 prosent pris og 40 prosent kvalitet når du behandler mennesker, slik de gjør nå. Skal du legge asfalt, er vektingen 60 prosent kvalitet og 40 prosent pris. Det burde vært omvendt.

I podkasten «Politi og narkoman» intervjuer Håkon og Tommy både politifolk, rusavhengige og rusbehandlere. Ingen av dem de har snakket med synes det er smart å korte ned behandlingstiden. Det hindrer de som er avhengige i å kunne bli ressurspersoner i samfunnet, slik Tommy har blitt.

– I dag har Tommy min fulle tillit. Det er få som har fått koden til bankkortet mitt, men det har han. Han har endret mitt og mange andres syn på hva rusmisbrukere kan oppnå.

Det er på tide å lufte hunden, og Håkon setter seg på en benk i gangen og leter etter skoene sine. Det er ikke like lett å finne dem som det var tidligere.

Når han har med seg førerhund, kan Håkon løpe ute uten ledsager. Men i dag blir Rames forvirret. Håkon skal ikke løpe noe sted, han skal bare posere for fotografen.

Tommy Johansen om vennskapet med Håkon

Foto: Privat

– For lenge siden prøvde jeg meg som =Oslo-selger, men jeg var så langt ute i misbruket at jeg ikke hadde tid til å jobbe. Jeg tjente mye mer på kriminalitet. Da jeg kom i behandling for andre gang, skjønte jeg at jeg måtte få orden på fysikken for å få orden på huet. På Tyrili-enheten «Haugen» på Lillehammer traff jeg Håkon, og siden har vi vært venner. Vi snakkes på telefon flere ganger om dagen. Kjerringa mi sier: «Skal du gifte deg med Håkon eller?» «Nei, jeg har akkurat gifta ham bort», sier jeg da.

– Håkons beste egenskap er optimismen. Han ser alltid ting på den mest positive måten. Vi har begge skilt oss underveis i vennskapet, og fått nye partnere. Ved alle vendepunkter i livet har vi vært gode støttespillere for hverandre. Jeg er utdanna kokk, og lager mye mat sammen med Håkon. Det er kult å diske opp med noe ekstra når vi er på guttetur. Gjennom ulike steg av vennskapet vårt har fordommene mine mot politiet bleknet. Ikke bare har jeg sett det varme, fine mennesket som Håkon er, jeg har også fått treffe mange kollegaer av ham.

– Håkon og jeg løfter fram to grupper samfunnet har dømt som ubrukelige: rusavhengige og blinde. I dag er ettervern bare noe som står på papiret. I verdens rikeste land er det skammelig at vi drar ned behandlingstida for rusavhengige. Det er å ta livet av folk. De etablerte institusjonene, som har drevet med rusbehandling i flere hundre år til sammen, bør ikke ligge ute på anbud i det hele tatt. Vi må vise samfunnet hva vi får til med Vinn-Vinn, og det er ikke småtteri.

Foto: Privat

[FAKTA]
Håkon Gisholt

Født i 1966 i Bergen, og bor på Jessheim med kona Gry Ånes­land Gisholt.

Tidligere ansatt i politiet, nå idrettspedagog ved Hurdal syn- og mestringssenter.

Startet prosjektet Vinn-Vinn, der rusavhengige i behandling ledsager blinde- og svaksynte på tur.

I fjor utga han boka «Blålys og hvitt pulver» og deltok sammen med Tommy Johansen i dokumentar­filmen «Politi og røver», som ble vist på NRK.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2025.