Festivalsjefen ville sette Trondheim på musikkartet
Da Thomas Ryjord som 16-åring var på sin første konsert på UFFA, fikk han kultursjokk. Samtidig fikk han følelsen av å ha kommet hjem. Etter det har det meste handlet om musikk.
Da Trondheim Calling dro i gang i juni, var det elleve år siden Thomas Ryjord (41) startet festivalen. I løpet av disse årene har Trondheim Calling blitt en av Norges største bransjefestivaler. Magasinet Natt&Dag har kalt den «Norges smudeste festival», og Virgin skrev at «Trondheim Calling is a huge success. A musical hub working genuinely hard for the scene – and proving that Trondheim can be more famous for its music than its troll hunting».
Å sette Trondheim på musikk-kartet var mye av motivasjonen for å starte festivalen, forteller Thomas.
– Da vi var på møter i Oslo, følte vi ofte at musikere fra Trondheim og Trøndelag ble sett på som et B-lag. Det ble motivasjonen for å starte Trondheim Calling. Jeg ville lage en bransjefestival for å vise at trøndere slett ikke var så sidrumpa som de trodde.
Festivalen samler nå over 1000 deltakere fra inn og utland til bransjekonferanse. I tillegg arrangeres det rundt 100 konserter fordelt på ulike scener i byen i tre dager til ende.
Unge lovende
For Trondheim Calling har det alltid vært et mål å lage møteplass hvor lovende artister fra hele Norge utgjør festivalprogrammet. Blant dem som tidlig i karrieren har spilt på Trondheim Calling, er artister som Dagny, Unge Ferrari, Bokassa og Highasakite. Festivalen har også et demoprogram for uetablerte artister, og i år kom det inn over 400 søknader fra hele landet. Juryen hadde en omfattende og rørende jobb med å plukke ut de tolv som har fått plass, forteller Thomas.
– Talentutvikling skjer ikke bare i Oslo, men også rundt omkring på små og store plasser i hele landet.
Årets festival blir naturlig nok koronatilpasset når det gjelder antall deltakere, men det blir både bransjekonferanse og konserter. 7000 festivaldeltakere i fjor viser at festivalen både har blitt godt etablert og populær.
– Det er veldig god miks på publikum, og selv om det er mange unge folk, kommer folk i alle aldre for å høre ny og spennende musikk, sier Thomas.
Fire personer jobber med festivalen gjennom hele året, og i måneden før arrangementet mønstrer det på rundt 25 til. Med frivillige, teknikere og bemanning på utestedene er det totalt 250 mennesker i sving.
Nye mål
– Til tross for at vi har holdt på i over ti år, føles det fortsatt fresht og nyskapende. Mye handler om å få nye relasjoner og å skape møteplasser, forteller Thomas.
– På festivalen oppstår det ofte en elektrisk stemning og en følelse av at dette er noe unikt. Jeg husker spesielt en gang jeg hadde med flere internasjonale gjester, og vi gikk mellom de forskjellige konsertstedene. Da følte jeg at Trondheim virkelig var langt fra å være en traust provinsby, for det var som å være i en hvilken som helst stor europeisk by hvor en kan gå fra konsert til konsert på samme kveld.
Målet for Trondheim Calling i årene som kommer, er å gjøre mer for å skape et enda bedre musikkmiljø i Trondheim og Trøndelag.
– Vi ønsker at flere skal satse på musikkbransjen og at det etableres flere plateselskap, management og bookingbyråer her. Det vil også tiltrekke seg dyktige artister. Og jeg mener vi kan bli bedre på å skape et tettere samarbeid mellom de musikerne og aktørene som allerede finnes. Det er viktig alltid å fremsnakke hverandre og byen man kommer fra. Her har vi noe å lære av Bergen, der har det vært mye mer samarbeid på tvers av sjangere og ulike miljø.
Den alternative trønderrocken
– Innimellom har Trondheim Calling fått kritikk for ikke å ivareta den kjente trønderske musikk-kulturarven, men målet vårt har hele tiden vært å lage en festival som viste det stikk motsatte av det stereotypiske trønderrock-uttrykket. For meg er trønderrock den musikken som ble skapt og spilt i det alternative miljøet på Svartlamon og Uffa gjennom 1990- og 2000-tallet. Alt jeg har gjort, har sitt utspring i dette miljøet.
For unggutten som hadde vokst opp i et møblert hjem på Nardo ble den først konserten på Uffa skjellsettende. – På 1990-tallet var ikke tilgangen på ny og alternativ musikk den samme som nå, men vi var bitt av skate- og snowboardbasillen og kom over mange kule snowboardfilmer med profiler som Terje Håkonsen og Daniel Franck. Det ble en portal ut i verden for oss, hvor vi oppdaget nypunken med band som Bad Religion og Offspring. Påsken 1995 bestemte jeg, Jonas Skybakmoen og Øystein Eide fra Johndoe oss for å dra på Uffa for første gang for å se svenske Charta 77. Før konserten var jeg invitert hjem til en snowboardkompis på Lademoen.
– Det var litt skummelt. Jeg hadde aldri vært i Østbyen, og for meg var det første gang jeg var i en bygårdsleilighet. Det var i et av de gamle murhusene i Mellomveien med høyt under taket, og jeg syntes det var veldig rart at vi fikk lov til å røyke og drikke øl på gutterommet, for vi var jo bare 16 år.
Men det største kultursjokket var å komme inn på Uffa.
– Jeg husker spesielt synet av 200 pønkere som engasjert sang med på alle tekstene. For meg var det å være en del av det musikkmiljøet som endelig å komme hjem.
Snart hadde han startet skatepunkbandet Confuzed sammen noen kompiser.
– Vi ville gi ut ei plate sjøl, og fikk beskjed om at da måtte vi «mastre» musikken. Vi lurte fælt på hva det var og hvem som kunne gjøre det. Til slutt fant vi fram til Stargate, som tok i mot oss med åpne armer. Det ble det første møtet med musikkindustrien for min del.
Etter hvert fikk de booket noen konserter også.
– Jeg husker at vi blant annet spilte på Jægern Pub på Oppdal og Rennebuhallen. Vi fikk gjerne heimert som betaling, og det syntes vi jo var veldig gøy.
– Vi holdt på med bandet til jeg var ferdig som russ. Da skulle de andre i Forsvaret, valgte jeg siviltjeneste og fikk avtjene den på fritidsklubben Brakka på Sunnland skole. Der øvde Johndoe, og jeg spilte gitar med dem i noen år.
På den tida hadde Thomas blitt gira på politisk hardcore pønk og blitt gitarist i trondheimsbandet Rifu.
– Det var et band med ambisjoner, og vi fikk booka inn konserter på fritidsklubber og i okkuperte hus rundt om i Europa gjennom nettverket på Uffa. Vi reiste rundt i en gammel Toyota Hiace med ødelagt bensinmåler og ei bakluke som ikke kunne låses. Den første konserten spilte vi i Nederland. Så kjørte vi 60 mil til Tsjekkia, før vi dro tilbake til en konsert i Tyskland. Nei, vi ante virkelig ikke hva vi drev med, men artig var det, humrer han.
Thomas tok etter hvert en bachelor i media og kommunikasjon, men sier at studiene mest var en måte han kunne finansiere musikkinteressen på. Hardcorebandet Desperado ble neste prosjekt.
– I årene 2003–2007 spilte vi nesten 200 konserter rundt om i Europa, og ga ut to album og to EP-er på eget plateselskap.
Bandet vakte oppsikt, fikk gode anmeldelser, ble spilt på NRK P3, og spilte også på både Bylarm, Øyafestivalen og Storåsfestivalen. Sistnevnte festival skulle etter hvert få stor betydning for pønkeren fra Nardo.
Storåsfestivalen
At det skulle bli arrangert en stor rockefestival i den lille bygda Storås, var det ikke mange som hadde trodd. At den skulle arrangeres sju ganger, og at kjente nasjonale og internasjonale artister skulle ta turen opp til Meldal, var det enda færre som kunne forestille seg.
– Det var en gjeng med entusiaster på Storås som dro det hele i gang. Idrettslag, Storåsbygg og folk fra forskjellige musikkmiljø i Trondheim var med på dugnaden. Jeg fikk etter hvert bookingansvaret for Huldrascenen, hvor de mer uetablerte artistene fikk mulighet til å spille.
Dette var i 2005, og med over 5000 besøkende ble festivalen en suksess. I 2006 ble Thomas engasjert som festivalsjef, og fortsatte i den rollen til 2008. I 2007 kom det 10 000 besøkende per dag. Over 65 band spilte, og det var alt fra pønk til rock, joik, hip-hop og pop. Til og med danseband var representert. Navn som Ane Brun, Gatas Parlament, Hellbillies, Vazelina Bilopphøggers, Transjoik og Casiokids sier litt om bredden. New wave-bandet Blondie og den gamle reggaeartisten Lee «Scratch» Perry kom fra USA. Lars Winnerbäck, Dungen og Charta 77 tok turen fra Sverige, i tillegg til band fra flere andre land.
– Det var en fabelaktig opplevelse. Så mange engasjerte folk, og et veldig musikalsk spenn. Det kan virke utrolig at så mange artister ville komme til ei lita bygd de aldri hadde hørt om, men for mange utenlandske artister var det en eksotisk opplevelse. Jeg husker at det amerikanske gypsypønkbandet Gogol Bordello likte trøndersodden de ble servert på samfunnshuset så godt at de måtte få med seg ei bøtte sodd som de kunne spise i turnébussen.
Polar Artist
Under jobbingen på Storås startet Thomas og kompisen Eirik Søreide artistbyrået Storås Artist, som senere skiftet navn til Polar Artist. Noen av de første artistene som ble tilknyttet det nye managementet var Ida Jenshus, The South og Blood Command.
– For meg har det vært viktig både å finne de rette artistene, og å se potensialet i unge som ennå ikke har etablert seg.
Den aller mest spennende perioden i Polar Artist synes Thomas var de fem årene han var manager for Team Me.
– Team Me består av lettere innadvendte hedmarkinger, som jeg nok pushet ut av komfortsonen mer enn én gang. De hadde sendt meg en demo, og jeg husker at jeg tenkte at dette er altfor bra til å være et norsk band.
Og det skulle vise seg at han hadde hatt god teft. Bandet fikk gode omtaler i norsk presse og etter hvert ble det lagd en EP som solgte mye England.
– En god del av EP-ene hadde blitt sendt til Japan. Det viste seg at en ansatt i en musikkforretning hadde kommet over bandet og begynt å promotere det på egen hånd.
Albumet kom i 2011, fikk en sekser på terningen i flere aviser og vant Spellemann for beste popalbum det året. Fem år senere hadde de spilt mer enn 500 konserter. Det ble intenst, og mye reising. Thomas ønsket å være mer hjemme med sønnen sin og bestemte seg for å si fra seg manageroppdraget, men ville ikke vært den erfaringen foruten.
– Jeg lærte veldig mye, blant annet at det faktisk er mulig å få festivaljobber over hele Europa og selge ut konserter i Japan. Musikkbransjen ble mer forståelig og mindre mystisk for meg etter den perioden.
Nervøs på scenen
Gitarist og vokalist i flere band, manager og festivalsjef; Thomas har en ekstremt sosial jobb. Det har ikke alltid vært like lett, og han har jobbet for å bli mer utadvendt.
– Det er sikkert ikke mange som tror det, men jeg er egentlig en ganske introvert person. Da jeg var vokalist, var jeg vanvittig nervøs før jeg skulle på scenen og kastet opp før hver konsert. En kompis hadde filmet en av konsertene, og da jeg fikk se meg selv på film, syntes jeg det så veldig miserabelt ut der jeg sto bøyd over mikrofonstativet og ikke torde å se på publikum. Og de første årene med Trondheim Calling kastet jeg opp før vi skulle i møter med sponsorene og syntes det var veldig ubehagelig å ringe til folk som var litt viktige. Ekstrem flyskrekk hadde jeg forresten også.
– Kona mi, Wenche, er sjøl en veldig utadvendt person, og hun har både pushet meg og lært meg utrolig mye.
Fra Lademoen til Røros
Etter å ha bodd 20 år på Lademoen, har de to nå bestemt seg for å selge leiligheten, kjøpe hus og flytte til Røros.
– Wenche er rørosing, og under koronaen har vi stort sett vært på vår fritidsbolig der. Det trives vi godt med. Vi er glade i å være fjellet og kjører mye snowboard om vinteren.
– Vi jobber sammen, og liker friheten det gir å drive eget foretak. Det er ofte ekstremt travelt når ulike arrangement skal planlegges og gjennomføres, men vi kan styre tida vår sjøl.
Fritida deres er også nært knyttet til musikk, for de elsker begge to å dra på festivaler.
– Favoritten så langt er Fres Festival, en liten festival i ei bygd innerst i Sognefjorden. Den arrangeres av en kompisgjeng, alle bor i telt, og det er den mest hjemmesnekra festivalen jeg har vært på. Å stå der på kvelden og høre på god musikk mens du ser sola gå ned bak fjellene og høre suset fra fossen … Det var bare helt fantastisk god stemning.
Da vi møtte ham i våre, håpet han også på god stemning på årets Trondheim Calling, et halvt år senere enn vanlig. Han gledet seg, koronatilpasset publikumsantall til tross.
Artikkelen sto på trykk i Sorgenfri nr. 4/2021