Femti år siden 1972
– hva det har med Oscar å gjøre?
God film og god musikk gir livet mening. Satt sammen kan de gi dobbelt så mye mening, både i kinosalen og inne i hodet mitt.
Har du en hemmelig låt? Selv har jeg mange. Min definisjon er en låt svært få har hørt, men når de hører den, kan de ikke fatte og begripe hvorfor ikke. Låter som burde vært statsråder og statsministre, men i stedet endte som einstøinger, bortgjemt på gutterommet hos foreldrene til langt inn i voksenlivet, bristende fulle av ubrukt potensial. Få ting gir like stor glede som å spille en av disse for noen for første gang og så se reaksjonen deres.
For sein
Ofte, fordi det er slik hjernen min virker, ser jeg for meg hvordan jeg helst skulle delt låten med verden på smartest mulig vis. Jeg ser for meg en scene i en tv-serie, eller kanskje en hel spillefilm, jeg skulle skapt, bare for å spille akkurat denne ene låten under sluttscenen. I stuer og kinosaler over hele verden ville tårer tørkes. Ingen ville kunne motstå denne utsøkte følelsesbomben av bilder og musikk.
Så viser det seg at jeg er for seint ute, igjen. Låten jeg trodde var «min», er ikke bare min, og kanskje heller ikke så hemmelig som jeg har trodd. Så når jeg sitter der i kinomørket og kjenner igjen åpningsakkordene til Art Garfunkels versjon av «Waters of March» under epilogen i bejublede «Verdens verste menneske», burde jeg kanskje bli glad for at noen som faktisk har evner og mulighet til det, bruker låten min på perfekt vis? Nei. For å parafrasere Karl Bertil Jonssons far: «Det var jo min sang.»
Livet bare skjer
Hvorfor valgte Trier, Vogt og de andre folka bak filmen akkurat denne versjonen av akkurat denne låten til å akkompagnere de siste minuttene av sitt Oslo-epos? Jeg har noen teorier, basert på alle gangene jeg selv har brukt den i mine egne imaginære mesterverk av noen filmer:
I likhet med «Verdens verste menneske» handler «Waters of March» om hvordan livet selv ubønnhørlig fortsetter rakt mot endestasjonen, uten å bry seg en døyt om hva du måtte mene om saken. Låta, opprinnelig skrevet av brasilianske Antônio Carlos Jobim i 1972, er en oppramsing av ting og hendelser, satt til myke bossanovatoner. Hvert eneste ord føles fullt av mening, og når det hele formidles med Garfunkels litt likegyldige vokal, er verdens beste filmlåt et faktum.
Det beste året
1972 var ellers et godt år for musikk. Og film. Ikke minst for musikk på film. Duellerende banjoer i «Piknik med døden» og drap/dåp til Bach/Rota i «Gudfaren», er to av de mest ikoniske musikkscenene i filmhistorien. Av litt mer obskure greier kan nevnes Bobby Womacks «Across 110th Street» fra filmen med samme navn. Rent gull. Når det gjelder musikkåret 1972 generelt, vet jeg ikke hvor jeg skal starte. Skriv inn «albums 1972» i en søketjeneste på verdensveven, så skjønner du hva jeg mener. Kanskje det beste musikkåret noensinne.
En av mine amerikanske favorittfilmskapere, Paul Thomas Anderson, er også veldig glad i denne perioden – og i å finne perfekte låter til hver film. Han er også fan av «Verdens verste menneske». Om sistnevnte uttalte stjerneregissøren: «’Verdens verste menneske’ er den beste filmen i verden.» Ordene falt riktignok rett før det ble klart at filmen skal konkurrere med hans nyeste produksjon, «Licorice Pizza», om statuetten for beste originalmanus under årets Oscar-utdeling. Jeg tror han uansett ville vært raus nok til å si det.
For sein, igjen
Handlingen i «Licorice Pizza» finner sted i Los Angeles i California rundt 1972. Årstallet blir aldri nevnt, og selv om mange mener det må være 1973, har jeg bestemt meg for at det er i 1972, så dette ordgyteriet henger sånn noenlunde sammen. Selv om et kontinent, et verdenshav og 50 år skiller de to filmene, handler begge om de samme evige temaene: Hva man skal bruke livet til, og hvordan forstå kjærligheten.
Og likhetene slutter ikke her. Nok en gang hadde noen rappa en av «mine» sanger. Denne gangen er det snakk om Donovans «Barabajagal» (riktignok utgitt i 1969). En avsindig fengende og tøff liten sak, som jeg har sett for meg å bruke i en scene hvor jeg strener ubekymra ned gata i skinnjakke og solbriller. I filmen spilles låten i en flipperhall, noe jeg motvillig må innrømme også er ganske tøft. Men det var jo min sang. Uansett …
Bare nevner det
Mot slutten av den norske Oscar-kandidaten har Aksel, i Anders Danielsen Lies skikkelse, en monolog om hvordan han etter en viss alder bare ser de samme filmene gang på gang og hører på den samme, gamle musikken. Skulle han komme over noe han ikke har hørt før som han liker godt, viser det seg alltid å komme fra samme tidsalder som musikken han allerede liker. Jeg vrei litt på meg i stolen av gjenkjennelse. 1972.
Uansett ønsker jeg begge kandidatene lykke til. Når dette bladet er på gata, har én av dem allerede mottatt en gyllen statuett. Og jeg har feiret både vinneren og min egen 50-årsdag. Bare nevner det.