
Fattigfolkets fødselshjelpere
Tekst: Kari Bu
Foto: Ukjent / i privat eie, utlånt av Carl-Tore Ellertsen
Det fins ingen statuer av dem i Bergen, men Martha Falck og datteren Nikoline gjorde en enorm innsats for å hjelpe fødende kvinner og gi barn en god start på livet for over 100 år siden.
Før Årstad ble en del av Bergen kommune i 1915, var stedet preget av industriell vekst, trangboddhet og harde kår. Langs Solheimsgaten, som strakte seg fra Nygårdsbroen til Solheimsviken, vokste det fram et arbeidersamfunn. Her lå Wiingaards jernstøperi og Bergen Mekaniske Verksted.
Boligforholdene var ofte dårlige, med mange familier som levde tett sammen i små, falleferdige hus. Mangel på sanitære fasiliteter førte til hyppige utbrudd av sykdom. Blant røykfylte fabrikker og skitne gater, levde en mor og datter som gjorde en stor innsats for en spesiell del av befolkningen.
Moren ble født som Anne Marthe Lassesdatter i 1839, i en bygd ytterst på Romsdalskysten. Livet på gården innebar hardt arbeid fra ung alder. Da hun sto konfirmant skrev presten i kirkeboka at hun var flittig både på skolen og ellers.
Allerede som 13-åring mistet hun sin egen mor og forlot hjembygda fem år senere. Etter tjeneste i naboprestegjeldet Aukra fant hun veien til Fitjar i Sunnhordland, hvor hun giftet seg med skomaker Kristian Johan Falck og fikk datteren Nikoline i 1866. Som voksen brukte hun navnet Martha Falck.
Martha var fast bestemt på å bidra til samfunnet. Hun dro til Bergen for å gå på den nyopprettede jordmorskolen, hvor det var plass til tolv studenter. Første gang hun søkte ble hun avvist fordi hun var gravid, men like etter at sønnen ble født, fikk hun plass høsten 1867.
Skolen var et eldre hus ved Rådstuplass i sentrum av byen, innkjøpt av Fødestiftelsen i Bergen. Området var livligere enn mange av studentene var vant til, da de ofte kom fra utkantstrøk på Vestlandet og i Nord-Norge.

Rådstuplass og Småstrandgaten i Bergen i 1870-årene. Fødselsstiftelsen med jordmorskole er hus nummer to fra høyre, og bak de åpne vinduene i andre etasje lå fødestuene. (Foto: K. Knudsen. Arkivet etter Bergen kommune. Formannskapet, A-0003, Bergen byarkiv)
Fikk nesten toppkarakter
På denne tiden fødte de aller fleste kvinner hjemme. Ifølge gammel kristenrett var andre, gifte kvinner forpliktet til å hjelpe dem og «ikke forlate konen før barnet var lagt til hennes bryst». Ut av denne nabohjelpen sprang jordmoryrket. Jordmødrene fikk Norges første utdanning for yrkeskvinner i Oslo i 1818, og jordmor var også en av de første offentlige stillingene for kvinner. Jordmoren var hjemme hos den fødende fra hun ble tilkalt til fødselen var over. Ofte laget hun også mat og gjorde rent etterpå. I nødstilfeller kunne hun sende mor på sykehus, ellers jobbet hun alene.
Da Martha begynte som jordmor i 1868, var det 25 år siden det første kjente keisersnittet i Norge ble utført. Både mor og barn døde, og ingen fødekvinne slapp levende fra et keisersnitt før i 1890. Inntil da var det uvanlig at leger vasket hendene. Det var liten kunnskap om bakterier, og mange døde av infeksjoner.
De utdannede jordmødrene hadde langt mer kunnskap om menneskekroppen enn det som var vanlig blant tilfeldige hjelpere. De lærte også å bruke fødselstang, en oppfinnelse fra 1700-tallet. Den ettårige utdannelsen var gratis, men studentene måtte selv bekoste mat og bolig.
En del fikk stipend fra hjemstedet og måtte da binde seg til å jobbe der i flere år etterpå. Martha bodde antakelig hos svigerfamilien i Bergen sammen med den nyfødte sønnen da hun studerte. Trolig var også den to år gamle datteren med, men vi vet ikke om mannen var det. Ifølge byens ligningsprotokoller bodde svigerfaren Hans Falck i Halvkannesmauet 10, et kvarters spasertur fra skolen.
På vitnemålet ble Marthas karakter «næsten udmerket godt», men da hun kom tilbake til Fitjar fikk hun en hard start i yrket. En måned etter eksamen forteller kirkeboka at hun tok imot et dødfødt guttebarn. Et par år senere flyttet familien til gruvebyen Visnes på Karmøy. Her jobbet Martha som jordmor på kobberverket og som husøkonom på sykehuset, mens mannen var gruvearbeider. Hennes nærmeste kollega, verkslegen, tjente over ti ganger så mye som henne.
Jordmødre var politiske pionérer
I nesten 20 år jobbet Martha på Visnes, samtidig som hun fødte minst ti barn. Fire av dem døde tidlig, i likhet med mange av barna hun tok imot på jobb. I 1891 flyttet familien til Solheimsviken i Årstad, det tettbygde industristedet der eldstedatteren skulle bli til god hjelp for Martha.
Nikoline tok eksamen på jordmorskolen samme år, med karakteren «meget godt». Da hun begynte i yrket som 26-åring, bodde hun på Nordnes med mannen Carl Tobias Ellertsen. De fem første årene drev hun privat praksis, før hun selv fødte barn og flyttet med familien til Årstad, der Nikoline ble morens assistent.
I 1901 ble Martha valgt inn i kommunestyret som Årstads første kvinnelige politiker. Dette året fikk kvinner i Norge begrenset kommunal stemmerett, tolv år før den allmenne stemmeretten for kvinner ble innført. Martha var ikke den eneste jordmoren blant landets første kvinnelige folkevalgte. Yrket hadde fått en viss status, og det var få andre kvinner i samfunnet med høyere utdanning.
Jordmødre nøt også respekt blant menn, forteller historiker Aud Farstad til forskning.no. Den samiske jordmoren og politikeren Elsa Laula Renberg var sentral i kampen for samers rett til land på starten av 1900-tallet. For Martha Falck var arbeidernes rettigheter en viktig kampsak. I 1903 ville hun ha minstelønn for de som bygde ut kloakknettet i Solheimsviken, men forslaget ble forkastet med sju mot fem stemmer.
Da Martha i 1904 pensjonerte seg etter tretten år som jordmor i Årstad, overtok datteren Nikoline stillingen hennes. Da var hun 38 år og fikk sin første faste ansettelse. Hun skrev flere innlegg i tidsskriftet «Kvinden», som gir oss innblikk jordmorarbeidet. Bladet ble første gang utgitt av Det Socialdemokratiske Kvindeforbund i 1909, og skiftet senere navn til «Arbeiderkvinnen».
Problemer for husstellet
I oppveksten hadde Nikoline erfart hvordan yrket kunne gå hardt utover jordmorens egen familie. Hun skriver at hun helst ikke vil minnes barndommen. Mor Martha var offentlig ansatt jordmor og måtte stille opp ved alle fødsler i Årstad, som regel to til tre i uka. Som den eldste av tolv søsken, fikk nok Nikoline mye ansvar hjemme når moren måtte rykke ut til alle døgnets tider.
Mens lærebøkene på jordmorskolen viste rene senger og fredfulle mødre, kunne virkeligheten være helt annerledes: «Jeg har kommet på fødende som har ligget paa fjøsloft. Og paa gulvet, hunden, manden, barnet og moren i samme hi. Ikke et klædningsstykke til barnet», skriver Nikoline i 1913. Hun visste sjelden hva som møtte henne når hun kom hjem til folk.
På denne tiden ble det diskutert å innføre mødreforsikring, en økonomisk støtte til barselkvinner. Nikoline argumenterte for at kvinner måtte få hjelp og pleie i minst 14 dager, en slags fødselspermisjon der mor fikk betalt både før og etter «barselsengen». For disse pengene kunne husmoren lønne den som skulle overta arbeidet hjemme.
Jordmoren beskriver uverdige forhold for arbeiderkvinner i barsel og familiene deres. Noen pasienter måtte stelle huset en til tre dager etter fødselen. Den gang var husstell noe helt annet enn i dag, med mange barn og få hjelpemidler. Nikoline så kvinner som satt i senga og vasket barnetøy. Noen ganger bidro fattigvesenet med melk og ferdig middagsmat, men det fantes også barnefamilier som gikk tomme for mat.
«Saa stor nød har jeg truffet paa at hos familier med flere barn har der ikke været en smule mat i huset og derfor har jeg for at skaffe hjelp maattet gaa saa mangen en tiggergang fra hus til hus og i butikker for her er mange som heller kreperer end klager sin nød», skriver hun. Far i huset nevner hun sjelden. Han jobbet antakelig lange dager og hadde lite greie på husstell. Enslige mødre fantes, men vi vet ikke om Nikoline traff noen slike.
Fikk lønnstillegg
Jordmoryrket var tenkt som en biinntekt for gifte kvinner, og lønna var lav. Fram til år 1900 sa loven at jordmorlønn skulle dekkes både av den fødende selv og av amtet (datidens fylke). Senere fikk jordmødrene rett til å ta seg betalt av fattigkassen hvis familiene de hjalp ikke kunne bidra tilstrekkelig. I 1911 gir Nikoline gir uttrykk for medlidenhet med fattige klienter:
«Men trods den stakkars mand hadde betalt mig de 5 kr., som igrunden var mere end han hadde raad til, kom han altsaa i fattigvæsenets bøker, og fattigstyret har det i sin magt, at gaa i de fattige arbeiderhjem og ta pant for summen, hvis den ikke blir betalt. Min praksis er mest blandt arbeidere og disse honorerer mest med 5 kr. Og her er mange som ikke betaler før jeg efter lang venten maa benytte mig av tillægsloven og gaa til fattigvæsenet.»
For å slippe unna denne pinen, sendte Nikoline en anmodning om lønnstillegg til Årstad herredstyre. Hun begrunnet det med at hun brukte mye tid utenfor sitt eget hjem, og dermed måtte overlate husstellet til en tjenestepike.
Søknaden hennes blir godkjent og lønna satt opp med 120 kroner, til en ny årslønn på 420 kroner. Når hun skriver om dette i «Kvinden», påpeker hun at det bor 7000 personer i hennes distrikt, og at nabodistriktet, som bare har 400 flere innbyggere, har to ansatte jordmødre.
Det er tydelig at hun foretrekker å jobbe med de som trenger henne mest: «Ja jeg vil helst være jordmor for arbeiderne – der kan man være til mest hjælp og glæde – men arbeidet blir tungt, naar man skal være nødt til at ta deres faa og surt fortjente skillinger – selv om man nøier sig med litet.»
Ville forby smokk
Nikoline var også engasjert i barnepleie og ga råd til mødre om hvordan de best kunne ivareta barna. Hun advarte mot narresmokk, som hun så bli plukket opp fra skitne gulv og gater og puttet rett i munnen på barnet. Hjemme hos folk fant jordmoren halvt oppspiste smokker som luktet råttent. Hun mente de forårsaket sykdom, og hadde helst sett at de ble forbudt.
Noe av det verste Nikoline så, var en bolig der en 12 år gammel gutt ble satt til å stelle huset mens mor lå til sengs i barsel. En småpike var syk av byller rundt halsen, og vasket seg i et fat som også ble brukt til melk. I vuggen til den nyfødte lå et gammelt skjørt med avføring på, og madrassen var råtten. Jordmoren kommer med et råd: «Bruk altid noget vandtæt i barnets vugge eller seng. Man møtes ofte av en fæl lugt naar man kommer ind ad døren.»
Nikoline engasjerte seg også for bedre boforhold i arbeidsklassen. Våren 1913 ble hun tilkalt av en kone som snart skulle føde og var i ferd med å bli husløs. Hun spurte jordmoren om det var lov å kaste henne på gata i denne sårbare situasjonen.
Utenfor huset møtte Nikoline lensmann og politi, som bekreftet at familien skulle kastes ut av leiligheten. Hun ga dem klar beskjed om å kaste familien inn igjen. Egentlig mente hun at kjellerboligen skulle vært forbudt å leie ut, så fuktig som den var. Men slik situasjonen var, burde fattigvesenet betale leien, sa hun. Lensmannen tok henne på alvor og sørget for at det ble gjort.
En måned senere skjedde nok en utkastelse i samme gate. Kona hadde nektet å betale leie fordi alle vindusrutene i vaskekjelleren var utslått. Trekken hadde gjort henne syk, og nå skulle hun hvert øyeblikk føde sitt sjette barn. Kona endte med å føde på gulvet, mens senga hennes sto nede på gata. I tre døgn lå hun der før de fikk senga opp igjen. Hvordan kunne dette skje i en sosialiststyrt kommune i et kristent land? spurte Nikoline.
Måtte føde på gulvet
Da hun tidligere argumenterte for mødreforsikringen, ville hun egentlig foreslå at det ble opprettet kommunale fødehjem, men det turte hun ikke. Hun ville bare ta med det som realistisk lot seg gjennomføre innen rimelig tid, skriver hun. Skulle mødrene føde andre steder enn hjemme, ville det dessuten bli enda vanskeligere å sørge for husstellet.
Nikoline og moren samarbeidet tett fram til Martha døde i 1914. Folketellingen fra 1910 viser at Martha bodde sammen med Nikoline og mannen hennes på eiendommen Børsheim på Krohnsminde, der Danmarksplass ligger i dag.
Moren ga råd og støtte, og datteren videreførte også arbeidet hennes som politiker, med enda større engasjement for sosiale reformer. Nikoline ble andre kvinne i historien som ble folkevalgt i Årstad kommunestyre. Mens Martha ikke hadde stått på noen partipolitisk liste, var Nikoline medlem av Arbeiderpartiet.
Året etter at Martha døde, ble Årstad en del av Bergen kommune. Nikoline fortsatte som jordmor helt til hun pensjonerte seg i 1931. Da hun døde i 1952, var det omsider blitt vanlig å føde på sykehus, og mange småsteder hadde fått egen fødestue. Denne utbyggingen skjedde først etter krigen. Fra 1949 fikk Norge også kommunale husmorvikarer som kunne trå til mens mor lå i barsel, var syk eller bare trengte litt fri.
Kilder: «Arbeidernes jordmødre – to kvinneliv i arkivene» (artikkel av Ingfrid Bækken), Nikoline Falck Ellertsens artikler i «Kvinden» (1911–1920), forskning.no, nrk.no.
Takk til Carl-Tore Ellertsen, Nikoline Falck Ellertsens barnebarn, for lån av det eneste offentlig kjente fotografiet som finnes av Martha Falck og Nikoline Falck Ellertsen. Bildet ble tatt rundt 1907/08, og Nikolines sønn Carl (født i 1896) står til høyre. Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 9/2024.

