Falt ned fra fjellet og ble høyreavviker

Fra Sosialistisk Ungdom til Frp. Fra samlebåndet på Ringnes til doktorgrad ved Cambridge. Fra tjeneste hos Mor Teresa til middag med Putin. Asle Tojes liv har store kontraster.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Han gjør aldri intervjuer hjemme, men det var lett å få Asle Toje i tale da vi kunne møtes under et eiketre på Ormøya i Oslo. Akkurat dette eksemplaret skal være 800 år gammelt.

– Eika er ikke så flink til å spre seg på egen hånd, men den er viktig for insekter og fugleliv. Det fins ingen trær det er så mye artsmangfold assosiert med. Ved å plante eik, vil jeg lære barna mine at samfunnet fungerer best om vi gjør det vi kan selv.

Da vi ba om et intervju, var Asle i Kasakhstan for å lære mer om atomvåpen. Han er bekymret for stormaktenes opprustning og mener ikke-statlige organisasjoner er kuppet av identitetspolitikk som skaper mer konflikt enn fred. Han har lenge kjempet for nedrustning, og det er ikke så fjernt fra interessen for planteriket som man skulle tro.

– Atomforskerne jeg traff prøvde å rense landet for radioaktivitet. De brukte ulike planter, som trakk radioaktiviteten i jorda inn i sitt materiale. Senere blir avlingene høstet og deponert.

Asle startet livet som sønn av kommunelegen i Audnedal, ei lita bygd på Sørlandet. Da han var sju, flyttet familien til Drøbak. I klasserommet var han et sted mellom klovn og nerd, og ungdomsskolen ble en tøff tid.

– Jeg opplevd nok mobbing til at jeg gjemte meg bort og brukte mye mer tid med bøker enn med medelever. Jeg var han som satt på biblioteket i storefri og spiste matpakka si alene. Ambisjonen var å lese alle bøkene der, og det klarte jeg. Fortsatt er målet å lese 150 sider om dagen.

Skolebiblioteket hadde rundt tusen bøker, og hvis Asle må velge en favoritt, blir det «Pan» av Knut Hamsun. Det var en av de første voksenromanene han leste. Han kaller den en feiring av norsk språk, en mesteroppvisning i hvordan du kan fortelle en historie med få ord og mye livsvisdom.

Gigantisk PR-øvelse

Vet du bare én ting om Asle Toje fra før, er det kanskje at han ble nominert av Frp til å sitte i Nobelkomiteen. Der er han nå nestleder. Tidligere var han medlem av partiet, uten å være politisk aktiv. Som ung engasjerte han seg derimot i et ganske annet parti.

– På Nesodden videregående skole var Sosialistisk Ungdom det store. Etter hvert skjønte jeg at SU ikke var stedet for meg. Hver gang vi hadde et problem, var det noen andre som skulle fikse det og betale for det. Under en aksjon mot hogging av skog, ville noen klippe lenka en bonde hadde hengt opp foran skogsveien sin. Jeg sa at det ikke var lov. I Audnedal var folk herre på egen mark, du skulle respektere andres eiendom.

I dag kjenner han knapt igjen de gamle partiene, og mener høyresiden er vel så sosialdemokratisk som venstre­siden, mens venstresiden kan være vel så markeds­liberal.

– De to sidene har stjålet hverandres politikk så mange ganger at man knapt vet hva som er grunnholdningen deres. Folk som kjører hvit lastebil med verktøy baki, de stemmer ofte på Frp-varianten i ulike land. Venstresiden bryr seg ikke om arbeiderklassen lenger. Selv er jeg knallhard tilhenger av markedsøkonomi, men også av omfordeling. Det er flott at folk blir rike, men er du rik, skal du bidra til fellesskapet.

Arbeiderpartiets svekkede oppslutning forklarer han med at de har sluttet å svare på folks spørsmål, særlig i ledelsen.

– I dag framstår Ap som en gigantisk PR-øvelse. Det er umulig å få ærlige svar om strømregninga, og hvorfor må vi ikke vaksinere oss lenger? Vi ble fortalt at vi måtte belage oss på hyppig covid-vaksinering framover, men så sluttet politikerne å forklare seg.

Falt ned fjellside

Allerede som ung backpacker i India, bidro Asle til fellesskapet. Han endte opp på Kalighat Home for the Dying, styrt av tidligere fredsprisvinner og datidens mest kjente nonne, Mor Teresa.

– Hun var skikkelig streng, i hvert fall med oss frivillige. Jeg vasket opp, tømte søppel, skiftet katetre og deltok i bønn. Det var et krasjkurs i empati. Vi ga folk som ikke hadde hatt vellykkede liv en verdig død. Jeg innså at det er komplisert hvorfor en skjebne blir som den blir. Siden har jeg prøvd å ikke være så dømmesyk. Når du snakker med selgere av gatemagasinet, sitter du også sjelden igjen med trang til å dømme dem.

Selv om Asle var belest fra ung alder, hadde han ingen planer om en akademisk karriere. Han var altfor opptatt av fjellklatring, og da han ble student, gikk han knapt på forelesninger. Det skulle brått endre seg på vei ned fra et fjell i Tromsø. Det var uvær, klatregjengen gikk ikke i tau, og Asle hadde ikke festet stroppene til stegjernet godt nok.

– Jeg mista balansen og falt 180 høydemeter ned fjellsiden. Jeg knuste anklene, fikk tre brudd i hodet og brakk ryggen, brystbeinet, åtte ribbein … ja, alt mulig.

Han ble kurert for klatring, og etter nesten et år som pasient på Sunnaas sykehus, viet han seg til studentlivet. Det endte med doktorgrad i internasjonal politikk fra University of Cambridge i England.

– I Cambridge ble jeg konservativ. Jeg var nok en høyreavviker på Blindern også, og der var det fritt fram å hundse høyresiden. I Norge følte venstresiden at de hadde tatt patent på godheten og tilla slike som meg kjipe ting rett opp i trynet. Så kom jeg til et land hvor det konservative var en viktig og ønsket del av politikken. Det var forfriskende.

En annen forklaring på at Asle endte opp på høyresiden, ligger kanskje i slekta. Oldefaren Asbjørn Toje var kommunist, og lite populær på hjemmebane.

– Han deltok i den spanske borgerkrigen, men han tok ikke vare på familien sin. Alltid var han ute i verden og kjempet for den globale revolusjonen, mens barna var hjemme og sultet. Det kurerte nok familien for ytre venstre i noen generasjoner.

Unge fans

Asle har aldri hatt ambisjoner om å bli politiker, til det føler han seg ikke striglet nok. Samtidig kunne han ha skiltet med arbeidserfaring fra «gølvet». I ti år hadde han fast sommerjobb hos Ringnes.

– Jeg satte etiketter på 0,33 Ringnes- og Frydenlund-flasker, kjørte vaskemaskina med flasker som skulle resirkuleres og hadde ansvar for den store maskina som varmebehandlet ølbokser. Jeg elsket det. Jeg kom meg gjennom hele nasjonallitteraturen på lydbok, tjente gode penger og fikk gode venner. Spesielt godt likte jeg å kunne stemple ut. Ringnes eide meg bare i arbeidstiden.

Han har lenge snakket og kledd seg så voksent at det er vanskelig å tro at han noen gang har vært ung. Men de siste tre årene har han fått en fanskare av unge menn gjennom podkasten «Wolfgang Wee Uncut», som han i skrivende stund har gjestet 74 ganger.

– Jeg trodde det beste var å skrive akademiske bøker, før jeg innså at ingen leser dem, ikke engang akademikere. Da ville jeg skrive tilgjengelig om kompliserte spørsmål, og bøkene solgte bra, men ikke til unge. Podkasten har vært en øyeåpner, forteller han.

Asle mener det er tydelig at unge menn trenger en farsfigur. Til alle tider har samfunn hatt overgangsriter, noe gutter skal gjøre for å bli menn. I forrige generasjon var det verneplikten, før det dro mange til sjøs, men i dag fins ikke noe øyeblikk da gutter flest blir voksne, sier han. 

– Dermed kan de bli sittende og game når kjøkkenet skulle vært montert. Det er ikke gull for damene. Gutter har et ansvar for å prøve å bli menn som kvinner vil stifte familie med. For eksempel er det lurt å legge bort målet om å ligge med alle. Behandle kvinner med respekt, lese bøker, alt dette som kan få livet på rett spor.

Det er et kjempeproblem for konservative at de ikke får grep på damene, mener Asle. Da Asle deltok på et møte i Foreningen for alle konservative studenter (FAKS), traff han bare menn.

Utrivelig middag

Asle har aldri nøyd seg med å lese om internasjonal politikk, han snakker også med de som styrer den. I 2015, da han var forskningssjef ved Nobelinstituttet, spiste han middag med Vladimir Putin. De diskuterte krigen i Ukraina, som startet med Russlands invasjon av Krim året før.

– Putin ga meg lista over alt han mener Vesten har gjort feil mot Russland. Jeg forstår alt du har sagt, sa jeg, men fra Vestens synspunkt har dere invadert Ukraina og må komme dere ut. Det responderte han dårlig på, og vi fortsatte den ganske utrivelige samtalen gjennom middagen. På svært høflig vis unnlot jeg å si meg enig i noe av det han sa. Det er nok vanskelig å få Putin til å endre mening om noe som helst, han slår meg som en fastlåst type.

Asle vil ikke diagnostisere den russiske presidenten. Han kaller ham en smart etterretningstype, men ikke personlighetsforstyrret.

– Så snart vi i Vesten har konflikt med et land, konkluderer vi med at problemet er den gærne lederen der. Vi forstår ikke at noen kan være rasjonell uten å gjøre det vi mener er rett. Da Putin kom til makten, var han veldig vestvendt, så ble han skuffet over det han opplevde som ydmykelse fra Vesten. Jeg vil gi ham ett eneste poeng, nemlig at ting Vesten gjør for å øke vår sikkerhet, kan få Russland til å føle seg utrygge. Men krigen i Ukraina må være det største utenrikspolitiske feilgrepet i moderne russisk historie.

Tyter ut på nett

Enten Asle diskuterer med presidenter eller med taxisjåfører verden rundt, tilstreber han høflighet. Her er forbildet hans en profilert jurist.

– Annine Kierulf er ei jeg setter skikkelig pris på i ordskiftet. Hun har et knallhardt prinsipp om å forstå folk i beste mening. Hun insisterer på å ha den diskusjonen vi faktisk har, og ikke la den flyte ut. Jeg prøver å lære av henne. Ingen orker drittsekker fra høyresiden, så vi må være hyggelige.

Han mener det knapt fins noe land med snillere ordskifte enn Norge.

– I Nederland er de helt grassat stygge med hverandre, og danskene er også røffere. Du må herde deg litt om du synes Norge er ille. Ikke gi folk i kommentarfeltet makt over deg.

Menn har mye aggresjon fra naturens side, sier han, og i et moderne samfunn er det ikke lett å vite hvor man skal gjøre av det.

– Menns kapasitet for vold har vært veldig nyttig i historien, for å kunne forsvare gruppen og seg selv. Det moderne liv har få slike øyeblikk, annet enn på film. Du må være forsiktig med hvordan du lever. Du kan ikke heve stemmen, da blir det varsling, du kan ikke slå neven i bordet, da er det truende. Dermed tror jeg mye aggresjon tyter ut på internett.

Vil ha disiplin

I avisa Minervas podkast er «Tojes time» fast innslag noen ganger i måneden. Der prøver Asle å feire uenighetsfellesskapet.

– Jeg snakker med mange jeg er uenig med, for å vise særlig unge at det er slik vi gjør det i Norge. Du lytter når andre snakker, og legger fram ditt syn uten å tråkke på noen. Da oppdager man ofte at man ikke står så fjernt fra hverandre, og at andre kan ha gode grunner til å tenke som de gjør. Du må være sterk nok til å kunne omgås folk du er rykende uenig med, det gjør deg bedre. Jeg lærer masse av folk fra venstresiden.

Når det gjelder skole, har Asle merkbart konservative meninger. Der vil han ha strengere disiplin.

– Jeg har besøkt og skrevet om Glasgow, en by som for 15 år siden var i ferd med å kollapse. Arbeiderklassens barn gikk til grunne i en skole med pedagogiske eksperimenter bygd på politisk radikalisme. Nå har de sparket ut pedagogene og fått inn tradisjonelle lærere med kateterundervisning, tydelige rammer og krav. Da sluttet utsatte barn å mislykkes like mye som de gjorde med «ansvar for egen læring».

Barn som får med seg mye hjemmefra, vil lykkes på skolen uansett, mener han. De uten foreldre som følger opp, vil gripe ansvar for egen læring med begge hender og slutte å lære. Men frafallet i skolen er også kjønnsdelt. I Norge fullfører 66 prosent av guttene videregående i løpet av fem år, mot 76 prosent av jentene.

– Nå skal jeg være kontroversiell: Hvis jenter hadde falt fra i samme skala, hadde det blitt adressert på en helt annen måte. Jeg tror mange gutter, spesielt fra lavere lag, føler at de har tapt i utgangspunktet, at samfunnet aldri vil ta hensyn til deres utfordringer. Så får de et negativt kvinnesyn og klarer ikke å stifte familie.

Går tidlig fra fest

Etter at Asle falt ned fra fjellet i 1997, meldte han seg ut av Den norske kirke. Et år senere hørte han «Matteuspasjonen», et av Johann Sebastian Bachs store, kristne musikkverk i en katedral i Hamburg. Siden har han bekjent seg til kristendommen. Men det var ikke religion som gjorde ham til avholdsmann. Først sluttet han å drikke i sympati med sin gravide kone, og snart følte han seg lysere til sinns. 

– Jeg hadde mer stabilt humør, større arbeidsevne, og angsten hadde jeg lagt bak meg. Gud bedre, dette var kjempebra, og siden har festen vært over klokka elleve. Når du er edru, er det lite underholdende å høre på folk som stadig gjentar seg selv. 

Snart reiser han til et sted med en helt annen holdning. Etter at alkoholsalget i Japan stupte under pandemien, har myndighetene prøvd å få særlig unge til å drikke mer. Asle tolker det som et forsøk på å få opp fødselsraten.

– Japan er vel det fremste eksempelet på at menn og kvinner sliter med å finne sammen. Nå tror jeg den seksuelle debutalderen er over 30. Dermed startet myndighetene en stor alkoholkampanje. Det er sikkert mer effektivt enn kampanjer for flere barnefødsler.

Om japanerne ikke klarer å lage barn selv, får de nå midlertidig gleden av tre eksemplarer fra familien Toje.

– Jeg skal forelese ved et universitet der nede, og de var greie nok til å bytte billetten min på businessklasse med fire økonomibilletter. Jeg tar med de tre barna mine, og universitetet stiller med barnevakt, så nå har vi knallhard skolering i japanske tegneserier og fraser.

På motorsykkel i India i 1995 (foto: privat)


Fakta: Asle Toje

Født i 1974 i Kristiansand, oppvokst i Audnedal og Drøbak.

Doktorgrad i internasjonal politikk fra Pembroke College ved University of Cambridge i 2006. Fulbright-stipendiat ved Columbia University 2004–2005.

Utenrikspolitisk forsker og kommentator. Tidligere forskningssjef ved Det Norske Nobelinstitutt, nestleder i Nobelkomiteen fra 2020. Har også vært forsker ved Institutt for forsvarsstudier og European Union Institute for Security Studies.

Lager podkastserien «Tojes time» for Minerva. Har vært fast spaltist i Klassekampen, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende og =Oslo.

Har skrevet en rekke fagbøker på engelsk, samt fire essayistiske utgivelser på norsk. «Europatrilogien» (2022) er basert på reportasjer fra =Oslo.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 8/2023.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *