Få troen tilbake
Hvis du ikke har tilbrakt de siste fem årene under en stein i skogen eller som Paradise Hotel-deltager, så er du antagelig bekymra for tingenes tilstand. Kanskje alvorlig bekymra. Det er i alle fall jeg, så jeg har tatt på meg å finne noe som kan gi oss små pusterom fra panikkangsten.
Det ser mørkt ut. Ikke nok med at sola har snudd og vår halvtime med sommer er over, men også i overført betydning. Hvis du ikke leser aviser eller magasiner, har du kanskje ikke fått det med deg. På den annen side: Da leser du ganske sikkert ikke dette heller. Alle dere andre vet det: Det ser mørkt ut.
I skrivende stund er Europa sør for kontoret mitt et inferno av flammer. Øst i Europa er tidsbryteren skrudd tilbake til første halvdel av 1940-tallet, og på den andre siden av Atlanteren står den på rundt 1860. Det kan se ut som om det liberale demokratiet ikke var regelen, men unntaket. Kun et lite lysende blipp i verdenshistoriens mørke. Vi stuper inn i det store ukjente. Inn i mørket.
Hvem bragte oss hit? Jo, det var menneskene. Oss alle. Vi fulgte ikke med i timen. Vi tok vår verden for gitt, og vi nektet å høre på dem som så tegnene. De som desperat prøvde å si ifra før det ble så bratt at bremsene svikta. Så nå rutsjer vi sammen ned bakken, mens vi ser overrasket på hverandre og trekker på skuldrene. Det store spørsmålet er selvfølgelig: Hva hører vi på og hva ser vi på på vei ned? Kan vi kanskje finne noe som gjør at bakken ikke føles fullt så bratt? Siden flere har hatt den frekkhet å påstå at denne spalten kun er en fordekt oppramsing av anbefalinger, ser jeg i nåde til dem og lar dem få rett denne gangen.
Redselen for døden holder oss i live
Nettopp slik går refrenget i tittellåta på Tim Heideckers album «Fear of Death». Med slippdato i august 2020, er det lett å tro at tittelen henviser til pesten som den gang herja hardt, men det gjør den ikke, for alt er spilt inn pre-korona. Selv om Heidecker er mest kjent som komiker, og en del av humorduoen Tim og Eric sammen med Eric Warheim, har han de siste ti årene også vist seg som en formidabel låtskriver, både alene og sammen med diverse samarbeidspartnere. Ofte har det vært vanskelig å skille mellom de to rollene, da Heidecker bruker musikk i komedien og komedie i musikken. Han har også alltid kommentert samfunnslivet og politikken i tekster og skjetsjer, og 8. november 2017, på dagen ett år etter en viss valgseier, kom det glitrende albumet «Too Dumb for Suicide: Tim Heidecker’s Trump Songs».
«Fear of Death» er også et samarbeidsprosjekt og konseptalbum. Indie-prinsesse Weyes Blood er tydelig til stede gjennom det hele, med nydelig koring og låtskrivingstalent. Konseptet er ikke like enkelt å få tak på. Med røde tråder som dødsangst, midtlivskrise og eksistensiell krise, kan det virke dystert, men jeg kan forsikre om at temaene håndteres med store doser avvæpnende smartness og humor. En kontrast som fungerer overraskende godt, og til tider kan være rett ut rørende. Pur medisin mot tidsåndsangst akkompagnert av deilig 1970-tallsaktig californiamjukrock.
En spinkel tungvekter gir oss troen tilbake
Hvordan få tilbake troen på menneskene i 2022? Du kan begynne med å avstå fra sosiale medier. Hvis det fortsatt er like svart, kan du ta det et skritt videre og isolere deg på en hytte i dypt inne i skogen, uten dekning. Så lenge du har sørget for å laste ned alle episoder av podkasten Heavyweight før du låser døra og spretter den første hermetikkboksen, tror jeg det er håp om at du en dag kan vende tilbake til sivilisasjonen, med fornyet tro på at denne fortsatt har livets rett.
Heavyweight er unnfanget og oppfostret av den amerikansk-kanadiske komikeren, forfatteren og radiomannen Jonathan Goldstein. Konseptet er så enkelt som det kan bli: Folk henvender seg til podkast-verten med et problem, et savn, noe uoppgjort, og han går til ekstreme skritt for å hjelpe dem med å løse det hele. Podkasten kunne like gjerne hett «Jonathan hjelper deg».
I den aller første episoden, som ble sluppet i september 2016, er Goldsteins prosjekt å få sin 80 år gamle far til å ta opp kontakten med sin fem år eldre bror. De to har ikke snakket til hverandre på nærmere 40 år. Dette setter tonen for en serie som kan få de mest gretne kynikere blant oss til å unnskylde oss og låse oss inn på do for å hulke diskret inn i ermet.
Goldsteins hemmelighet er å få det til å virke som om han ikke prøver å røre deg. Han bruker sitt nevrotiske, mildt irriterende vesen og mørke humor for alt det er verdt. Han kløner det til og går på trynet rett som det er, men reiser seg opp igjen som en bokser i ringen og gyver løs, tilsynelatende uten større entusiasme. Noen ganger kan han bruke år på å avslutte et oppdrag, andre ganger trenger han bare ta en telefon. Uansett blir man alltid minnet på at de fleste mennesker, uansett hvor håpløse de fremstår, er fine folk. De trenger bare litt hjelp til å fjerne det som har lugga og gnagd dem håpløse.
Det er den draumen me ber på
Om jeg ikke helt hadde gitt opp troen på menneskene, så hadde jeg i hvert fall gitt opp troen på Netflix. Men så, akkurat i det jeg skulle til å trykke på lenken for å si opp abonnementet, fikk jeg øye på en velkjent logo. En som brakte frem minner om lange netter for over 20 år siden, da jeg i stedet for å lukke øynene og falle inn i drømmenes verden, heller oppsøkte den i tegning og tekst, samlet i tykke bøker med navn som «Endless Nights» og «The Doll’s House». Du som vet, du vet.
Da det ble kjent at tidenes beste tegneserie skulle bli tv, tissa en hel generasjon nerder litt i buksa av skrekkblandet fryd. Skrekkblandet fordi fallhøyden var så stor som den kan bli.
Det gikk bra. Det gikk finfint, faktisk. Netflix fikk ha meg som kunde ti timer til, som var tiden det tok å fullføre første sesong. Ikke bare er «The Sandman» en bokstavtro og respektfull adapsjon av Neil Gaimans nydelige historier, den føles også underlig relevant i 2022. Ser du forbi demonene, seriemorderne og den røffe behandlingen av øyeepler, er «The Sandman» en fortelling om en fyr (strengt tatt ikke en fyr, men en antropomorfisk manifestasjon av drømmer, som du vil forstå) som gjennom en rekke møter får tilbake troen på seg selv og menneskene. Og det vi trenger mest av alt akkurat nå: håpet.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 9/2022.
