Europa har to ansikter

Som alltid er ungene minst skeptiske. Og mest nysgjerrige. Noen har gitt flyktningene et parti med billige plastrulleskøyter. De fleste av barna vakler rundt på dem når vi besøker flyktningeleiren Eleonas, bare et steinkast fra sentrum i Athen.

 

Rulleskøyter med små hjul på et underlag av tørr jord ser ganske vrient ut, men her gir ingen opp. Alt som kan bryte opp det monotone livet i leiren er velkomment. For eksempel en gjeng med journalister, fotografer og andre nysgjerrige på besøk, her blant de små brakkene av bølgeblikk og de større fellesteltene. På et av de sistnevnte henger skiltet som forteller at dette teltet er et barnevennlig område: det vi i Norge ville kalt en lekeplass. Bortsett fra at det her ikke er et eneste lekeapparat enn si ei sandkasse å få øye på. Det er som alle andre fellesområder i Eleonas. Altså påfallende øde og stille.

– Vi gjør hva vi kan, men vi klarer det ikke alene. Det sier Lefteris Papagiannakis, Athens varaordfører med ansvar for migrasjon og flyktninger.

– Dette er en enten/eller-situasjon. Enten trekker Europa lasset sammen, ellers så er det kroken på døra her. Vi er 28 land som står overfor en svært kompleks situasjon. I øyeblikket feiler vi stort.  Varaordføreren er også vår guide rundt i leiren. Hans lille team samordner innsatsen mellom byen Athen og hjelpeorganisasjonene her. Eleonas er et av tiltakene dette har ført til. Leiren rommer 2500 mennesker på flukt. Det er tre avdelinger. De aller fleste av flytningene er fra Syria og Afghanistan. Vi får bare besøke den delen som er holdt av til større familier med små barn. Papagiannakis beskriver denne delen av leiren som et luksushotell sammenliknet med resten av Eleonas, leirene i havneområdet og leirene ute på øyene. I de fleste av disse 45 leirene er det telt og presenninger som gir flyktningene tak over hodet. I den delen av leiren vi besøker er det vegger, tak og gulv til alle. Det er til og med klimaanlegg og gratis wifi tilgjengelig enkelte steder.

– Vårt ønske var at hele Eleonas og de andre leirene våre skulle ha denne standarden. Men det finnes ikke penger i Athens kasse, og heller ingen andre steder i Hellas, til å gi disse menneskene en slik standard.   Vi lurer på om vi ikke blir vist et glansbilde. Han svarer ærlig:

– På en måte gjør dere det, men det betyr ikke at alt er på stell her heller. Alle disse barna løper rundt hele dagen, nesten helt uten skolegang eller organiserte aktiviteter. Det er ikke bra i det hele tatt, for dette ikke er et spesielt trygt sted å oppholde seg. Jeg skal ikke pynte på det: disse barna, alle disse menneskene, de er i en svært utsatt posisjon.

Blant barna i alle aldre, som nå flokker seg rundt oss og inspiserer kameraene våre, møter vi Sadima fra Afghanistan. Hun snakker svært godt engelsk, spør oss nysgjerrig ut om hvor vi kommer fra og svarer gjerne på spørsmål. Sadima oppgir å være ni år gammel, men framstår mer som en moden trettenåring når hun forteller om livet i leiren.

– Det største savnet er skolegang, slår hun fast.

– Jeg ønsker meg en utdannelse, å kunne jobbe som lærer eller lege når jeg blir voksen. Det var det ingen mulighet for i Afghanistan, så jeg håpet at det skulle bli virkelighet i Europa. Men nå har vi vært her i fem måneder, og jeg vet fortsatt ikke hva som skjer videre med oss. På spørsmål om situasjonen i hjemlandet svarer hun:

– Ingen ønsker å være i Afghanistan nå. Det blir farligere og farligere for hver dag.

Sadima synes dagene i Eleonas kan bli ensformige og lange. Det er en åpen leir, og kort vei til sentrum av Athen. Men å dra dit uten et mål, og uten penger å bruke, det frister sjeldnere og sjeldnere. Vår guide forteller at andelen kvinner og barn i Eleonas ofte er så høy som 75 prosent. I følge UNHCR er det samlede tallet for kvinner og barn 52 prosent av dem som kommer til Europa. Vi møter mange barn, men ingen kvinner. Noen unge menn står i grupper her og der, og ser skeptisk på oss. Ingen liker en slumturist.

Ruta til de greske øyene, og videre til hovedstaden, gikk for Sadima og de andre barna i Eleonas sjøveien fra Tyrkia eller Libya. Det er vanskelig å snakke med dem uten å se for seg hva de kan ha gått gjennom på turen dit. I skrivende stund er tallet på druknede og savnede flyktninger i Middelhavet 2286. Hittil i år. Det er liten sjanse for at de som legger ut på den farefulle seilasen i åpne båter ikke har hørt om de katastrofale forlisene som skjer ukentlig. Barn får med seg mer enn man tror, og de har nok også hørt historier om de døde før de selv går om bord i de skrøpelige farkostene. Hvilke traumer de sitter igjen med etter å ha kommet levende i land, er vanskelig å forestille seg. Det som er sikkert er at det ikke står psykologer og barnevernspedagoger klare for å hjelpe dem med å bearbeide det de har vært gjennom. Det finnes dem som jobber hardt for å gjøre møtet med Europa lettere. Solidaritet Lesvos er et nettverk av frivillige organisasjoner som jobber for å bedre bo- og leveforholdene for flyktninger på den lille greske øya som er målet for svært mange.

I Athen møter vi Effie Latsoudi. Hun har jobbet frivillig for organisasjonen siden de første flyktningene gikk i land på Lesvos i 2006.

– Vi opplevde forhold det er vanskelig å forestille seg, forteller hun.

– Jeg møtte talløse familier som hadde mistet sine kjære på sjøen. Etter hvert var det ikke mer plass på kirkegårdene. Ved sykehuset brukte vi konteinere som likhus.  Latsoudi opplever at svært mange ønsker å hjelpe. Men støtte og innsats fra enkeltmennesker er ikke nok. Som hun sier:

– Europa har to ansikter. Du har denne fantastiske støtten og omtanken fra talløse frivillige hjelpere på den ene siden. På den andre siden Europas regjeringer som toer sine hender, og inngår skammelige avtaler om å sende sårbare mennesker på flukt tilbake dit de kom fra.

Avtalen Latsoudi sikter til er den Tyrkia og EU ble enig om 18. mars i år. Flyktningavtalen vil få slutt på overfarten via sjøveien fra Tyrkia til Hellas. På EUs nettside sies det at avtalen vil «fjerne insentiver til å søke uregelmessige ruter til EU, i full overensstemmelse med EU og folkeretten». Det siste er sterkt omdiskutert. Kjernen i avtalen består av en «én-for-én»-utveksling: For hver avviste syriske flyktning som EU sender tilbake over Egeerhavet til Tyrkia, vil en syrisk flyktning i Tyrkia bosettes i Europa. I tillegg vil visumkravet for tyrkiske statsborgere som reiser til Europa bli hevet, hvis landet oppfyller visse betingelser. Ut fra denne avtalen har syrere rett til asyl i Europa, mens afghanske og irakske flykninger – som Sadima og familien hennes – blir returnert til Tyrkia og en framtid uten håp om en ny start. Humanitære organisasjoner har vært sterkt kritiske til avtalen. Lederen av Amnesty International UK, Kate Allen, uttalte da den var på plass: «Det er en mørk dag for flyktningkonvensjonen, en mørk dag for Europa og en mørk dag for menneskeheten.»

Vi lurer på om vår guide Papagiannakis tror EU-landenes avtale med Tyrkia vil avlaste Hellas og leirene i Athen som han nå har ansvar for. Det er lett å merke at han har fått spørsmålet flere ganger. Svaret er grundig og velformulert:

– Situasjonen er fortsatt svært ustabil, og verre vil den bli. Du kan ikke stoppe mennesker som flykter fra krig og nød. Det er som å prøve å stoppe rennende vann. Før eller siden vil det flyte over, og da blir følgene desto verre. De tiltakene vi ser settes i gang nå, er en blindvei. Vi må være modige og åpne for samtaler om en samlet, sammenhengende og menneskevennlig flyktningpolitikk i Europa. Det vil nemlig ikke bli et mindre trykk på transittland som Hellas når avtalen trår i kraft. Det vil bare kreve enda flere ressurser fra dem.

Når vi spør tidligere finansminister Yanis Varoufakis om det samme, tar han enda hardere i enn varaordføreren:

– Jeg venter bare på at avtalen skal bryte sammen. Det er en skandaløs avtale. Det er en avtale som vil bli stående i Europas historie som noe vi kollektivt bør skamme oss dypt over. EU prøvde å bestikke en autokratisk president i Tyrkia for at EU skal få lov til å bryte internasjonal lov. Jo før avtalen bryter sammen, jo bedre, kommer det skarpt fra den karismatiske økonomiprofessoren.

Vi møter eks-ministeren i et luftavkjølt konferanserom i sentrum av Athen. Kontrasten til heten og lukten i slumliknende Eleonas kunne ikke vært større. Varoufakis var en politisk superstjerne, og ble ansett som Hellas håp om en fremtid uten gjeldslenker da han trådte inn i den unge og idealistiske Syrizaregjeringen i januar 2015. Seks måneder senere trakk han seg, etter at hans plan om reformer og en løsning på euro-krisen ble avvist ved folkeavstemming.

I Eleonas kom vi etter hvert i snakk med en av gruppene av unge, skeptiske menn. De hadde samlet seg ved den provisoriske resepsjonen i utkanten av leiren. To av dem forteller at de jobbet som tolker for amerikanske styrker i Afghanistan, og at de er truet på livet i hjemlandet. I likhet med Papagiannakis er deres største bekymring barnas situasjon her. En av mennene forteller at han bor med sin ektefelle og fire små barn i et av skurene. Han er takknemlig for at de har tak over hodet, men synes det kan bli trangt. Først og fremst vil han videre. Målet er å skape et liv for seg og sine i NordEuropa. Han er utdannet tolk. Han snakker tre andre språk i tillegg til pashto og dari, de to offisielle språkene i Afghanistan.

– Jeg vet at alle land i Europa mangler tolker som kan gjøre det lettere å registrere asylsøkere, sier han.

– Allikevel tilbringer jeg dagene med å sitte her uten å gjøre nytte for meg. For dere er jeg og disse andre menneskene bare et problem dere må løse.

Vi kaller ikke strømmen av flykninger fra Syria, Irak, Afghanistan og afrikanske land et problem lenger. Vi kaller det en krise. Ifølge eks-finansminister Varoufakis er det helt feil å bruke ordet flyktningkrise.

–Vi har mange flyktninger som har forlatt krigssoner, forklarer han.

– Konflikter som vi i Vesten i stor grad er ansvarlige for. Vi invaderte Irak, og så ble vi overrasket over at vi skapte en kjedereaksjon som nå har nådd Syria. La meg minne om noe ganske oppsiktsvekkende som skjedde i 1991. Jernteppet falt, og med det det albanske regimet. Etter få måneder, her i Hellas, fikk vi en million flyktninger. Halve Albania kom. Vet dere hva som skjedde da? Ikke noe. Det var faktisk veldig bra for Hellas. De utgjorde ti prosent av vår egen befolkning. I dag er mine beste studenter barn av disse innvandrerne. Maten er også blitt bedre, ler han, før han kommer til kjernen av argumentasjonen, eller den egentlige krisen som han kaller det:

– Hva er forskjellen på 90-tallet og i dag? Jo, den gang var vi ikke i fritt fall i en spiral av økende gjeld. Dagens flyktninger ville vært lette å håndtere om vi ikke var i denne selvpåførte krisen i Europa. Disse menneskene ankommer rett og slett på feil tidspunkt i Europas historie.

Om vi bruker ordet krise eller ikke: Det kommer fortsatt, svært, svært mange til de greske strendene. Bare i 2015 ankom 1,2 millioner flyktninger Europa. Hittil i 2016 er tallet rundt 224 000. 158 000 av disse har hatt Hellas som ankomstland. Det tilsvarer 1,5 prosent av den greske befolkningen. Skulle Norge tatt inn et tilsvarende antall, ville det utgjort nærmere 79 000 flyktninger. Tallet er i stedet litt under 10 000. Sett fra Athen fremstår for eksempel bråket rundt grenseovergangen ved Storskog som lettere absurd.  Av flyktningene som har ankommet Hellas, er rundt 70 000 av dem fortsatt her. De fleste i leire som Eleonas eller på gata. Allikevel deler ingen av dem vi møter her i antikkens hovedstad den aggresjonen du ofte møter i Norge og andre europeiske land mot flyktningene selv.

Kan det være et skjebnefellesskap som gjør at grekernes sinne sjelden vendes mot flyktningene, men heller mot landene som er ansvarlig for krigene folk flykter fra? Landene som stenger grensen, i stedet for å dele byrden? For grekerne emigrerer nemlig også i store mengder. Særlig ungdommen rømmer fra en arbeidsløshet på over 24 prosent, og små utsikter til bedre tider. Selv om menneskene vi møter er sympatisk innstilte overfor de nyankomne, finnes det sterke krefter som ønsker å stoppe flyktningstrømmen med makt, også i Hellas. Det neo-fascistiske partiet Gyllent Daggry har hatt en jevn oppslutning på rundt syv prosent av stemmene de siste fire årene, og deres mest militante tilhengere er beryktet for å angripe asylsøkere og flyktninger fysisk. En av dem vi møter som har vært vitne til dette, er hjemløse Samolis. Han lever av å selge gateavisa Shedia ved metronedgangene i den greske hovedstaden. Samolis forteller at han også til å begynne med var svært skeptisk til alle de fremmede som kom i store antall.

– De benyttet seg av de samme herbergene og hjelpetiltakene som oss greske vanskeligstilte, og jeg likte det ikke. Men det å sove i samme rom og tilbringe tid på dagene med syriske flyktninger, endret holdningene mine gradvis, forteller han lavmælt.

– Mange av vennene jeg har fått blant flyktningene er redd for å gå ut, da de risikerer å bli angrepet på gata. Angrepet av mennesker som har den mistroen jeg en gang hadde. Vi må forklare disse gruppene, de som bruker vold, at de som kommer hit er mennesker som dem. Og de må også få vite hvorfor flyktningene risikerte livet for å komme hit. For tre år siden ville jeg også jage folk tilbake på sjøen, men jeg ble tvunget til å lytte. Etterhvert forsto jeg.

Sett fra Athens støvete og nedtaggete gater har resten av Europa igjen sviktet på det groveste. Overalt rundt oss ser vi spor etter den dype økonomiske krisen som rir byen og landet. Stengte hoteller og stengte butikker, mennesker som sover i gatene og pågående streiker. Vi må ta en drosje til hotellet etter møtet med Samolis, for alle metrolinjer er stengt grunnet streik. En mutt drosjesjåfør blir den siste vi snakker med om flyktningstrømmen. Han er ikke veldig god i engelsk, og tolken har vi forlatt. Men hovedpoenget får vi med oss: – Vi har blitt lovet så mange løsninger fra så mange politikere. På økonomien og på immigrasjonen. Vi har ingen tro lenger. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger stoler på en eneste politiker? De greske, de tyske, alle sammen. Løgnere, alle sammen.

Han gjentar det flere ganger: «Løgnere, hver eneste en av dem.» Han blir mørk i blikket og stille. Vi skjønner at det ikke er mer å si om saken. Drosjen står fast i en av Athens endeløse trafikkorker, noe som ikke gjør stemningen bedre. Utenfor ser vi den samme graffitien vi har sett så mange steder i denne byen.
Flere meterhøye røde bokstaver på en slitt fasade staver to enkle ord: WAKE UP!