Etterlyser krisesenter for menn i rusmiljøet

Hvorfor mangler både Oslo og mange andre byer krisesenter for voldsutsatte menn i aktiv rus? Akkurat det lurte Maria Therese Haug så mye på at hun skrev en masteroppgave om temaet. Nå kjemper hun sammen med informant Magne Ådna for å bedre situasjonen.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Midt mellom Stensparken og Bislett stadion i Oslo ligger Thereses hus, som siden 2018 har fungert som krisesenter for kvinner i rusmiljøet. Som assisterende institusjonssjef her får Maria Therese Haug ofte spørsmål om det fins noe lignende for menn i byen. Svaret er «nei».

Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er menn dobbelt så utsatt for alvorlig vold som kvinner. De opplever sjeldnere vold fra en partner, men desto oftere fra venner, nærmiljø eller fremmede. Mange i det tunge rusmiljøet har opplevd vold både som barn og voksne. I miljøet er det vanlig å bruke vold som problemløsning, både for å oppnå noe fra andre og for å mestre sin egen redsel. 

Krisesenterloven skal beskytte mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner, men den spesifiserer ikke hva «nære relasjoner» betyr. Flere norske byer har krisesentre der menn er velkomne, men ofte er reglene slik at menn i rusmiljøet i praksis faller utenfor tilbudet. I fjor fullførte Maria en masteroppgave om temaet.

– I politiske handlingsplaner for denne gruppen er målet ofte rusfrihet. Det er et helt annet mål enn beskyttelse fra vold, og de to målene kan komme i konflikt. Å ruse seg kan være en måte å håndtere voldserfaringer på, forklarer hun. 

Vold kan skape traumer og søvnproblemer som døyves med rus. For å nå fram med hjelp, må man først skape trygghet for de voldsutsatte. Da kan effekten bli at de ruser seg mindre, men det fungerer dårlig å stille krav om rusfrihet først.

Reddet av rus

Magne Ådna er en av informantene Maria intervjuet til oppgaven. Sammen møter de organisasjoner og politikere som kan sørge for et skikkelig tilbud til voldsutsatte menn i Oslos rusmiljø. De vil ikke gi seg før målet er nådd.

Magne forteller om en oppvekst preget av mye ensomhet. I 13-årsalderen prøvde han alkohol for første gang, og rusen var noe av det beste han hadde opplevd. Samtidig var han i norgestoppen som juniorsyklist, men etter en skade måtte han gi opp målet om å bli sykkelproff. Han manglet nettverk og hadde begrenset kontakt med familien. Døra sto åpen til all slags lindrende rus og selvskading.

– Jeg tenker ofte at rusmidler reddet meg fra alvorlig psykisk sykdom. Smerten jeg til tider bar på som ung, var ikke til å holde ut. Uten rus er det mulig jeg ville vagt å ta livet mitt.

Penger, eller nærmere bestemt inndriving av gjeld, er en vanlig årsak til vold mot menn i det tunge rusmiljøet. Mindre grov vold er hverdagslig, forteller Maria. Mennene hun intervjuet, følte de måtte fortelle om noe verre enn denne hverdagsvolden for å være verdig statusen som voldsofre. Det gjaldt også Magne, og han manglet ikke noe å snakke om.

– Den grove volden er det noen få gærninger som står bak. Jeg opplevde noe som gjorde alle sjokkert, sier han.

Så kjæresten bli torturert

Magne var ikke alltid i like alvorlig uføre som ung. I perioder levde han normalt. Han kjøpte leilighet på Kolbotn med etableringslån fra Husbanken, og i midten av 20-

årene hadde han flere personer boende hos seg. Én av dem var han i konflikt med.

– Det var noe han ville ha fra meg, men jeg ga ikke etter. En gang slo han meg så hardt at jeg fløy gjennom hele stua. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg kunne dra til ham med en hammer som lå der. Etterpå angret jeg på at jeg ikke gjorde det. Å bli drapsmann hadde vært mye bedre enn det som skjedde videre.

På denne tiden hadde Magne vært kjæreste med Lene i et halvt år. Hun var også i leiligheten, og voldsmannen visste at det verste han kunne gjøre mot Magne, var å skade henne. Først bandt han Magne fast til en stol. Så begynte han å hoppe på Lenes overkropp, dro av henne klærne og skar henne med kniv.

– Jeg ble vitne til at kjæresten min ble torturert. Hun brakk ribbeina og blødde. Jeg ville mye heller ha opplevd det selv. Etterpå ble jeg bortført av flere personer som tvang meg til å ta ut penger. Jeg satt baki en taxi med en kniv i siden, så jeg måtte sitte helt stille. Da vi hadde tatt ut pengene, tenkte jeg ikke på annet enn Lene.

Magne kom seg hjem, og mens han skar løs kjæresten fra tauet hun var bundet med, kom politiet. I starten mistenkte de Magne for ugjerningen, og arresterte ham, uten at han brydde seg noe særlig om det.

– Politiet behandlet meg ganske greit, men de kunne ikke beskytte meg. Ingen turte å ha noe med meg å gjøre, fordi jeg hadde farlige folk etter meg. At det ikke sto noe krisesenter klart til meg, overrasket meg ikke. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, og hadde ingen tillit til samfunnet.

Et dårlig råd

Da Magne slapp fri, fikk han besøke Lene på sykehuset, der han måtte smugle inn heroin til henne i veneflonen.

– Den gangen var det ikke sånn at rusavhengige fikk det de trengte når de kom på sykehus, de kunne bare ligge der og være syke. Hadde dette skjedd i dag, tror jeg det kunne gått bedre med Lene, men jeg kunne ikke beskytte henne.

Etter hendelsen hadde Magne en tung periode. Han mistet leiligheten, siden det var for farlig å bo der. Etter en periode som hjemløs flyttet han ut på landet. Der var det vanskelig å få tak i heroin, så han ble alkoholiker på heltid.

– Alkohol gjør meg veldig gira, så jeg kan gå i dagevis uten søvn. Drikkingen var alltid mitt største rusproblem, jeg fikk aldri nok. Heroin var best de første gangene, så brukte jeg det bare for å holde meg frisk fra abstinenser. Det var dyrt, men inni meg hadde jeg et annet regnskap, smerteregnskapet. Hvor mye smerte skal du orke å leve med?

Å vise redsel og svakhet var farlig i Magnes miljø, i hvert fall for menn. Å ha en del penger var også farlig. En gang var han på politihuset og ba om råd. Da fikk han beskjed om å skaffe seg våpen. Den oppfordringen tror han ikke politiet ville kommet med i dag.

– Narkomane ble ansett som amoralske folk som hadde skyld i alt selv. Det samme tenkte jeg om meg selv. Det hadde vært fantastisk om noen kom og anerkjente min opplevelse, og foreslo et sted vi kunne dra. Jeg hadde ikke noe språk som ville fungert i samtaleterapi. Det var viktigere at noen ga meg et trygt sted å sove.

Ingen politisk kraft

I dag er Magne teamleder i Nyttig Arbeid, et tiltak fra Oslo kommune som gir jobb til personer med nåværende eller tidligere rusproblemer. Utenpå virker han tilfreds, men han sliter fortsatt med det han har opplevd.

– Du kan takle vold der og da, men det har store konse­kvenser for fremtiden. Jeg kjenner meg igjen i soldater som har vært i krig. De sier at de som sliter aller mest, er de som har sett andre bli alvorlig såret. Å sitte hjelpeløs og se på at noen blir legemlig knust og skriker, det tenker jeg fortsatt på hver dag. Jeg strever med angst, depresjon og selvskading. Tenk å kunne våkne opp en dag der traumene var tømt ut av bevisstheten. Sterk rus har den effekten.

Maria mener at Magne kunne hatt det bedre om han ble møtt annerledes etter den traumatiske episoden i leiligheten.

– Vi blir ikke kvitt volden, men vi kan gi folk bedre beskyttelse og mulighet til bearbeidelse. Her må vi tenke skadereduksjon. De viktigste tiltakene er substitusjonsbehandling, altså at rusavhengige får medisiner, og at de blir økonomisk selvstendige, sier hun.

Det nytter ikke med krisesenter om du må være rusfri for å få plass, mener Magne. I en vanskelig livssituasjon er det å kutte ut rusen det siste du kan tenke deg.

– Under koronaen laget man egne avdelinger for å isolere rusavhengige, hvor de fikk medisin. Det samme kan man gjøre for voldsutsatte menn i rusmiljøet nå. De må få det de trenger uten at de må oppsøke et utrygt miljø. Men det er ikke så sexy å snakke om vold mot menn. Her fins det ingen politisk kraft som dytter på.

Fikk låne hus

Som vitne til det som skjedde med Lene, måtte Magne møte i rettssalen. For å holde ut der, ruset han seg ekstra mye på forhånd. Da hadde han ikke hatt kontakt med kjæresten på en stund, selv om han gjerne ville. De levde kaotiske liv på hver sin kant, uten mobiltelefon.

– Jeg skulle møte Lene i retten, men en sosionom kom og fortalte meg at hun nylig døde av en overdose. Det fikk jeg vite ett minutt før jeg skulle inn i rettssalen. Jeg var knust. I dommerens øyne var jeg en svak fyr som ikke hadde klart å beskytte kjæresten min. Han spurte: «Hvorfor tok du ikke bare igjen?»

Fortsatt føler Magne skam ved å snakke om seg selv som offer for fysisk og psykisk vold. Det overrasker ikke Maria, som brukte åtte måneder på å finne tre menn hun kunne intervjue til masteroppgaven. Magne vet at mannen som torturerte Lene også hadde en svært vanskelig bakgrunn. Som barn fant han sin egen mor drept og maltraktert i badekaret.

For Magne snudde den negative spiralen da han fikk et generøst tilbud om husvære. Etter et samlivsbrudd flyttet han tidlig på 1990-tallet til et gammelt hus på Tjøme. Det fikk han låne gratis av sin eks-svigermor, som var veldig glad i ham. Uten denne muligheten hadde han kanskje endt opp på gata i Oslo igjen.

– Den første vinteren i huset ble ganske røff. Jeg måtte hogge ved og sørge for å overleve. Jeg fikk så mye å gjøre at det rett og slett ikke ble tid til rus. Selvsagt hadde jeg tilbakefall, men det kunne gå flere dager uten at jeg drakk. Jeg kunne avstå en hel dag bare for å kunne ta en løpetur med hunden.

Han planla aldri å bli rusfri, tvert imot, men etter tre år på Tjøme var rusproblemet så å si vekk, forteller Magne.

Må tørre å spørre

I en rapport skriver Kirkens Bymisjon om voldserfaringer hos brukerne av 24Sju, et lavterskeltilbud for rusavhengige i Oslo. De føler seg maktesløse overfor volden i miljøet. De oppsøker ikke hjelp, fordi de føler seg usynlige og diskriminert i møte med hjelpeapparatet. De har lav tillit til politiet, og velger heller løsninger som å ta hevn, eller å trekke seg unna og leve i skjul. Mange føler seg ikke sterke nok til å stå i en rettssak.

I masteroppgaven snakker Maria også med ansatte i hjelpeapparatet. De erfarer at menn i rusmiljøet tror det er noe galt med dem når de får det dårligere etter å ha opplevd vold. Mennene synes andre håndterer slike opplevelser bedre, og de snakker ikke med hverandre om ettervirkningene. Én av informantene forteller at han ikke anså seg som «narkoman» da han opplevde grov vold, men siden han hadde noen utfordringer med rus, ble han plassert på en rusinstitusjon. Han mener det ville vært bedre om han fikk hjelp til å bearbeide den alvorlige voldshendelsen.

– Hjelpeapparatet må tørre å spørre menn om vold – og lytte til svaret. Tilbudet vi har for kvinner på Thereses hus har blitt utviklet ved å spørre kvinnene i rusmiljøet hva de trenger. Det trengs mer kunnskap om hvordan vold foregår. Så trengs det lokaler og ildsjeler som ser viktigheten av et tilbud til menn. Det fins mange varianter av krisesentre, og tilbudet kan også gå gjennom et annet tiltak for rusavhengige, sier Maria.

– Man må passe på at det ikke blir for stort, det kan bli ugreit hvis det er mer enn fem plasser på ett sted. Plutselig kan det komme inn folk som du har en ugrei relasjon til, sier Magne.

Han har også noen tanker om hjelperrollen. Han tror mange i hjelpeapparatet nøler med å ta opp temaet vold fordi de føler seg maktesløse og ikke tror de kan hjelpe.

– Du kan ikke fjerne traumene mine, men du kan anerkjenne at jeg har det vanskelig. Jeg liker at folk lytter. Kanskje kan vi sammen få til noe så færre opplever det samme som meg. Jeg har en venninne som ikke er redd for å høre om mine opplevelser, hun skal ikke på død og liv hjelpe meg. Den hjelperrollen mange tror de har i hjelpeapparatet, er misforstått.

Har skyldfølelse

– Jeg tror det kan hjelpe litt for voldsutsatte å høre hva som er vanlige reaksjoner på vold, sier Maria.

– Å sove dårlig, å ha konsentrasjonsproblemer, å ruse seg mer. Bare det å få vite dette kan gjøre noe med selvfølelsen.

– Jeg tenker veldig mye på at alt det vonde er min skyld, at jeg fortjente det, sier Magne.

– Gjennom jobben min i Nyttig Arbeid har det hendt at jeg har kommet i kontakt med rusavhengige som er voldsutsatte. Iblant har jeg identifisert meg vel mye med dem, og nesten blitt utbrent. For eksempel kan jeg se Lene i dem, som døde da hun var 25.

Magne har mye glede av å samarbeide med Maria, og hun har nytte av nettverket hans. Snart skal de i møte med Gatejuristen, men aller helst vil de ha tak i folk i Oslo kommune, folk som kan ta beslutninger.

– Det er ikke ofte jeg møter noen med et så praktisk perspektiv som Maria. Hun synes ikke bare at dette er spennende å snakke og skrive om. Hun vil ikke gi seg før tilbudet er på plass, og vi vil begge være med på å utvikle det. Sensasjonen i det jeg forteller dere, er ikke det jeg har opplevd, det er at det ikke fins noe tilbud til voldsutsatte menn i Oslos rusmiljø. En eller annen politiker må si: Sånn kan vi ikke ha det!

Mo i Rana går foran

Ett krisesenter i landet har fått til det Oslo trenger, om enn i mindre målestokk. I januar 2022 åpnet Hjørne 13 i Mo i Rana. Her er det verken krav om rusfrihet eller at volden må ha funnet sted i nær relasjon, og alle kjønn er velkomne.

– Da vi fikk nye lokaler i 2021, kunne vi samlokalisere hele krisesentertilbudet. Da kunne vi gi et likeverdig tilbud til alle på døgnbasis, også til menn i aktiv rus. De har gjerne mistet ordinære relasjoner, og volden kan komme fra naboer i bofellesskap eller andre i miljøet. Vi erfarer at de har mindre kunnskap om krisesentre enn kvinner, og tar volden mer for gitt, forteller leder ved senteret, Camilla Juvik.

Da Hjørne 13 åpnet, fantes bare åtte krisesentre i landet for folk med rusproblemer, og få av dem tok imot menn. I forkant trodde personalet at rusen ville bli det vanskeligste å jobbe med, men der tok de feil.

– Vi opplever at menn snakker veldig åpent om rus, der er det lett å gjøre gode kartlegginger. Vold er vanskeligere å jobbe med. Ofte har de aldri fått hjelp for voldsbiten. Mange bruker rus for å dempe reaksjoner på vold. Det kan være ting som har skjedd helt tilbake til barndommen.

Foreløpig har Hjørne 13 bare én hybelleilighet, og det er ikke ønskelig at noen bor der lenge. Det lengste oppholdet hittil var på tre uker.

– Vi har vært nødt til å avvise folk på grunn av plassmangel, og vi håper å kunne utvide. Å ha nok bemanning hele døgnet er en utfordring.

Det er lov å ruse seg inne på hybelen, men ikke på andre deler av senteret. Før Hjørne 13 åpnet, trengte personalet kompetanseheving, og gikk i dialog med øvrig rustjeneste i kommunen. De ansatte har helse- og sosialfaglig bakgrunn, med videreutdanning i rus og psykisk helsearbeid.

– Vår viktigste jobb er å få andre tjenester på banen. Vi kartlegger folks trusselsituasjon, og vi ønsker at de skal ut i egne, trygge botiltak. Da er vi avhengige av samarbeid med andre kommunale tjenester.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 1/2024.