Et turbulent naboskap

De siste årene har norsk politi blitt mer og mer hele folkets politi – med visse unntak. Rusmiljøet er ett av dem, mener forfatter Helge Renå.

Tekst: Marie Kleve
Foto: Leikny Havik Skjærseth

I Oslo sentrum har de blitt hverandres nærmeste naboer: politifolkene med kontorer på Sentrum politistasjon og rusmiljøet et steinkast ned i gata. Mange ganger om dagen legger patruljebilene turen nedom Storgata for å se hvordan det går med naboene. Kontakten går også den andre veien. Men hvor godt er egentlig dette naboskapet? Er norsk politi også rusmiljøets politi?

– Til syvende og sist bør folkets politi være et politi som likebehandler alle. Og likebehandling er det ikke alltid i dag, mener jeg.

Det sier statsviter Helge Renå, forfatter av «Folkets politi?». Boka kom ut i vinter og er siste del av et fembindsverk om norsk politis historie, utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Renå har tatt for seg de siste 30 årene, en periode der mye har gått i riktig retning hos politiet, ifølge forfatteren. Men perioden har også vært turbulent for forholdet mellom politiet og rusmiljøet, der mange mennesker har følt seg jaget rundt i Oslo sentrum gjennom flere tiår. Dette var også et sentralt tema i =Oslo-spelet «Et sted å være», som ble satt opp i Vaterlandsparken i sommer.

To grupper er unntak

I boka trekker Renå fram nettopp rusavhengige som én av to samfunnsgrupper som kanskje ikke opplever norsk politi som «deres» politi. Den andre gruppa er unge menn med minoritetsbakgrunn. Dette er «grupper som det finnes klare indikasjoner på at har blitt stoppet og sjekket av politiet mange ganger uten at politiet hadde hjemmel for det».

– Jeg vil ikke svartmale, og det er viktig å si at det også finnes mange eksempler på politibetjenter som hjelper rusmisbrukere og andre som trenger det, kjører dem til legevakta og slike ting, understreker han.

Når det gjelder rusmiljøet, er det særlig debatten om rusreform og måten den har blitt møtt i visse grupper i politiet, samt mediesaker om politiets behandling av folk fra miljøet, som danner grunnlag for spørsmålstegnet i boktittelen. Spørsmålet besvares aldri fullstendig, for det finnes lite systematisk forskning på hvordan disse menneskene opplever møtet med politiet. Det i seg selv er problematisk, mener Renå. Særlig fordi dette er grupper som kanskje kan ha høyere terskel for å melde fra hvis de blir utsatt for urett.

– Hvis noen føler seg dårlig behandlet, så kan de klage. Men denne gruppen har ikke så god tilgang til systemet, og kanskje dårlige erfaringer fra tidligere. Da kan det fort bli litt sånn: «Hvorfor klage? Det kommer ikke til å hjelpe.» Ofte er det jo politibetjentens forklaring mot rusmisbrukeren, og hvem sin forklaring velger man da å sette lit til?

Blindsoner

At politiet skal være hele folkets politi, høres kanskje fint ut, men er det nødvendig? Ja, mener forfatteren, som knytter uttrykket til formålsbestemmelsen i politiloven. Den kom i 1995 og slår fast at «Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig».

Spørsmålstegnet i boktittelen er det flere som har lagt merke til.

– Jeg har vært både hos Justisdepartementet og Politidirektoratet og snakket med flere politifolk, og hver gang spør noen: Hvorfor er det spørsmålstegn i tittelen? Jeg tenker det underbygger behovet for det kritiske blikket som denne boka er ment å ha, sier Renå.

– I likhet med alle institusjoner har også politiet noen blindsoner. Og kombinert med den store maktposisjonen de har, og den ubalansen som oppstår mellom dem og alle de møter, så er det enda viktigere å være obs på disse blindsonene, forklarer han.

Som sagt: Mye har skjedd med politiets arbeid siden 1990-tallet. I politiloven av 1995 ble også det såkalte legalitetsprinsippet formelt tatt inn. Det slo fast at politiet må ha hjemmel i loven hver gang de vil gjøre inngripende handlinger overfor andre borgere. Når det gjelder rusmiljøet, er Riksadvokatens rundskriv fra 2021 også verdt å trekke fram. Der kom riksadvokat Jørn Maurud med en avklaring om hvilke maktmidler politiet hadde til rådighet i narkotikasaker. Han slo fast at de ikke har adgang til å ransake verken mobiltelefonen eller boligen til folk som blir tatt med narkotika til eget bruk.

– Betjentene har mye makt

Utfordringen er at svært mye fortsatt hviler på vurderingene til den enkelte politibetjent, som ofte må ta raske avgjørelser i uoversiktlige situasjoner ute i felt.

– Mer lovregulering og mer politisk styring hjelper bare et stykke på vei. Når det kommer til stykket, har politibetjentene stor makt når de kjører rundt i bilene sine og velger hva de vil stoppe for. Det vil alltid være et element av skjønn der, sier han og legger til:

– Over 90 prosent av alle straffesaker avgjøres av politi og påtalemyndighet før de kommer til domstolene. Det er et meget stort volum.

– Hva skal til for at politiet også blir de rusavhengige og minoritetsungdommens politi?

– To ting er avgjørende, tenker jeg: Det ene er utdanningens innretning og innhold, men det som kanskje er enda viktigere, er rekruttering, sier Renå og viser til en pågående diskusjon om hvorvidt man skal slippe inn folk på Politihøgskolen som tidligere har blitt tatt for besittelse av små brukerdoser narkotika.

– Der har det vært en diskusjon i Politiforum, hvor en del har vært svært kritiske og uenige i dette. Selv tenker jeg det bare kan være positivt. Det beste hadde vært om politiet inkluderte flere folk som kanskje har vokst opp i hjem med problemer, eller i områder med utfordringer. Det er noe med å skjønne de ulike gruppene man møter. 

Mer aggressivt miljø på gata

Forholdet dem imellom har bedret seg opp gjennom åra. Men både politimannen og gateguiden er bekymret for utviklingen de nå ser på gata i Oslo.

I helgene er politiet faktisk savnet, for det er da det skjer mest. Folk fra miljøet har vel aldri ringt etter politiet så mye som nå, sier Janne Bøhmer Killing­stad.

Hun er fast guide i Gatestemmer og har selv lang erfaring fra Oslos rusmiljø. I sommer spilte hun en av hovedrollene i =Oslo-spelet «Et sted å være», som den voksne Rikke. Der så hun den yngre utgaven av rollefiguren bli hundset rundt av politiet, i et stykke som blant annet var basert på hennes egne erfaringer. Hun var der da den såkalte «jødestreken» ble tegnet opp på Plata, og som rusavhengige ikke fikk lov til å krysse. Og hun har blitt anholdt, strippet og bortvist ved flere anledninger.

I dag er forholdet hennes til politiet nokså anner­ledes. Hun hilser hjertelig på politioverbetjent Joakim Prytz Frivoll fra Sentrum politistasjon, og humrer når hun forteller om andre hun kjenner som har tatovert «ACAB» (All Cops Are Bastards, alle politifolk er drittsekker) på kroppen.

– Det har endra seg veldig siden starten. Forholdet mellom oss og politiet har helt klart blitt mye bedre. Men det er klart, drittsekker er det i alle miljøer.

Ønsker mer politi i helgene

Vi står utenfor Storgata 33, like ved Brugata, der storparten av miljøet i hovedstaden holder til. Her er også politiet jevnlig til stede, på dagtid ofte med flere politibiler på en gang, ifølge Killingstad. Men i helgene skulle hun altså helst sett dem oftere.

– Jeg skjønner jo at de må prioritere helgefylla andre steder, og at det koker ned til kroner og øre, men jeg synes de kunne hatt våpenkontroller oftere. Før, på Plata-tida, var det ingen her som gikk rundt med kniver. Men nå har folk lavere terskel for våpenbruk, sier hun.

I tillegg gjør typen dop som er i omløp at miljøet blir hardere, opplever hun.

– I fjor var prosenten på heroin så lav, så da oversvømte de miljøet med sterk, rein kokain. For en som er heroinsjuk, er det som å kaste pengene rett i dass, for du blir ikke frisk av det. De tyr dermed til andre ting for å holde seg friske. Kokainepidemien vi har gående gjør at folk blir desperate og gjør desperate ting, sier hun.

– Ser ikke lovende ut

Dette bekrefter også politioverbetjent Frivoll. Han har jobbet i oslopolitiet i 13 år. Først med de åpne rusmiljøene i det de kalte for ÅRM-gruppa, og nå ved Sentrum politistasjon, som vi kan skimte fasaden til litt lenger oppe i gata.

– Vi ser tendenser til at det er mer uro, mer aggresjon, mer vold, ordensforstyrrelser og adferd som skaper utrygghet. Det hører vi fra både kommunen, bydelen, beboere og næringsliv. Mange lurer på hva som skjer i rusmiljøet nå, for den graden av aggressivitet som har utviklet seg de siste to–tre årene, er fryktelig ubehagelig for veldig mange. Også for dem som er en del av miljøet selv.

– Hva tror dere er årsaken?

– De svarene får vi primært fra andre som jobber i miljøet. Blandingsbruken er én ting, det vil si at man bruker mange forskjellige typer stoffer for å forsterke virkningen. Og så er det hva som brukes. For et par år siden var det mye metamfetamin, og nå er kanskje crack på topp. Denne utviklingen er vi ganske bekymret for, og det ser ikke lovende ut, for jeg tror ikke at tilgangen på heroin vil øke i årene som kommer. Behovet for å bruke andre ting vil fortsatt være markant til stede, sier han.

Holdningsendring

Og med det også behovet for synlige politifolk i gata. Det vil ikke endre seg, uansett hva som skulle skje med narkotikalovverket eller rusdebatten, mener Frivoll. Men han sier også at naboskapet har blitt langt bedre enn det var for 20–30 år siden.

– Nå har vi i større grad en god tone og en felles forståelse av hva politiets rolle er, i motsetning til for 20–30 år siden, da det var mer konfrontasjon og større fokus på straff og beslag. Bare siden jeg begynte har det skjedd mye. Politiet blir jo også gradvis påvirket av samfunnsendringene og holdningene til hva det vil si å være rusavhengig.

– Opplever du at synet på rusmiljøet har endret seg internt i politiet?

– Ja, jeg opplever det. Vi har i større grad fått en holdning om at dette er personer som trenger hjelp. Og håpet vårt er selvfølgelig at de skal få så mye hjelp som mulig. Samtidig er det fortsatt sånn at de tiltakene vi kan sette inn når det er behov for det, er de samme som for 13 år siden, sier han.

Mange bortvisninger

Det virkemiddelet som brukes klart mest i dag, er bortvisninger. Det vil si at de kan nekte enkelte personer å oppholde seg i et angitt område i en viss tidsperiode, ofte i 24 timer. En bortvisning kan gis både sammen med eller i stedet for opprettelse av straffesak, og blir – iallfall fra politiets side – sett på som et mildt tiltak.

Her er Janne Bøhmer Killingstad uenig.

– De synes at de er fryktelig snille når de «bare» bortviser folk. Men for en som er hekta på heroin, og blir syk uten det, er det jo helt umulig å holde seg borte fra sentrum i 24 timer. Kanskje du har blitt tatt med den siste dosen du hadde, sier hun.

Ifølge Killingstad kan den bortviste ende med å gjøre flere svært farlige ting i ren desperasjon. Man venter til det siste med å dra hjemmefra for å kjøpe mer, og kan bli tvunget til å kjøpe av den første og beste, i stedet for en person man kjenner og stoler på. Man må holde seg i skjul og går derfor mer alene, og kanskje settes skuddet et sted hvor ingen finner deg hvis det går galt.

– I verste konsekvens dør du av overdose alene i en trappeoppgang. Da kan man vurdere hvor snill denne bortvisningen er, sier hun.

Etter hennes erfaring brukes bortvisninger oftere enn før. For en del år siden var det også vanlig å bli sendt på glattcelle i noen timer, men dette skjer sjeldnere nå.

– De erfarte vel etter hvert at det førte til ekstra mye papirarbeid.

Politiet har økt innsatsen

Joakim Prytz Frivoll bekrefter at virkemiddelbruken har endret seg litt gjennom årene, men han mener det har blitt mindre av alt. Da han begynte, var han én av rundt 40 ansatte ved Grønland politistasjon som bare jobbet med rusmiljøene. Det førte til at det ble opprettet mange straffesaker, gitt flere bortvisninger og tatt mange beslag. Etter hvert ble gruppa oppløst, politiet måtte prioritere ressursene annerledes, og i en periode var de ikke like tungt til stede i rusmiljøet. Men fram mot 2023 observerte de at miljøet vokste i omfang, særlig i sommerhalvåret, da hovedstaden fikk besøk av flere «rusturister» som ikke oppholdt seg i miljøet til vanlig.

– Det har vært flere alvorlige saker som har gjort at vi har måttet forsterke innsatsen vår igjen. Da oppleves det nok som at det blir flere bortvisninger og straffesaker også, men ikke hvis du sammenligner med slik det var for ti år siden.

En som blir bortvist, får gjerne utdelt et kart over Oslo sentrum, der fargede streker viser hvilket område de må holde seg unna. Killingstad har med seg et slikt, som hun forteller at mannen hennes fikk utdelt en kveld da han stod utenfor Gunerius og ventet på henne. Ifølge henne hadde han ikke gjort noe annet enn å være der. Men han var en «kjenning» av patruljen som stoppet og bortviste ham.

Mye skjønn

Frivoll understreker at han ikke kan kommentere den aktuelle saken, men sier at bare det å oppholde seg et sted i utgangspunktet ikke skal resultere i bortvisning.

– Bortvisninger er for å stanse eller avverge kriminelle handlinger. Det kan være folk som kretser rundt miljøet og åpenbart ønsker å selge noe, eller ordens­forstyrrelser, folk som er høylytte og utagerer.

– Det går mye på skjønn?

– Ja, i politihverdagen er det ekstremt mye bruk av skjønn, på alle saker vi er borti. Det er opp til den enkelte patruljen å gjøre vurderingene. Og der er vi forskjellige. 

– Vi forstår jo selvfølgelig at det oppleves som en straff for den enkelte som blir bortvist. Derfor er vi veldig opptatt av at hver enkelt som et minimum skal få en forklaring på hvorfor de får den. Det skal ikke være oppfattet som vilkårlig, sier han.

Nettopp her ligger også det største forbedrings­potensialet i politiets arbeid mot rusmiljøene, tror han.

– Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvorfor bruker vi de tiltakene vi bruker? Hvorfor er vi mer til stede i sommerhalvåret enn i resten av året? Jeg tror informasjon og formidling ut til miljøet er viktig. Og der har vi et forbedringspotensial.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo nr. 1/2026.