Et sted å være

Lenge før Blitz-miljøets spede start i Skippergata 6, tok ungdom fra hele Oslo et initiativ som skulle forme byen for alltid.

Tekst: Even Skyrud
Foto: Aage Storløkken / NTB

Jeg vokste opp på Tøyen på 1980-tallet. Jeg tror det bidro til at jeg fattet mer interesse for folkene som fylte bygningene enn for byggene selv. Uten menneskene er de jo bare tomme skall, sier Tove Solbakken.

Som eneste kulturhistoriker blant alle arkitektene og kunsthistorikerne hos Byantikvaren i Hausmannsgate i Oslo, har Tove blitt den som kartlegger og følger med på hovedstadens motkulturelle historie. En historie full av opptøyer, aksjoner, husokkupasjoner og radikale ungdomsmiljøer.

I 2010 skrev hun masteroppgaven «Et sted å være – En kulturhistorisk studie av aksjonen ved Vaterland skole, Oslo 1969». Bortsett fra noen gulnede avisartikler og en kort dokumentarfilm i NRKs arkiver, er dette den eneste dokumentasjonen av det som må sies å være Norges første organiserte ungdomsaksjon. Foruten menneskene i byggene, hva var det som vekket Toves interesse for hendelsene på Vaterland skole?

Vil fortelle de glemte historiene

– Jeg har alltid ønsket å fortelle de historiene ingen har brydd seg med å fortelle før, så jeg har skrevet om alt fra barneparker til arbeiderkvinner. Da jeg leste meg opp på Oslos skolehistorie, kom jeg over et avsnitt hvor det kort ble fortalt om en ulovlig husokkupasjon på Vaterland skole i 1969. Det vekket nysgjerrigheten min.

Da Tove dykket ned i materien, fant hun ut at alt som sto i det korte avsnittet var helt feil, og at sannheten var mye mer spennende. For det som skjedde i perioden 14.–30. april for snart 56 år siden var hverken ulovlig eller en okkupasjon. Så hva var det?

– «Et sted å være» var navnet på en aksjon som skulle gi unge sunne impulser og engasjere dem i samfunnsdebatten. Det startet som et opprør mot kommersialiseringen av ungdomskulturen, manifestert gjennom den planlagte, helkommersielle messen «Teenage Fair». I motsetning til senere ungdomsopprør og aksjoner hadde «Et sted å være» bred støtte i etablissementet, også hos Oslo bystyre, som bevilget 20 000 kroner til arbeidet og lot ungdommen få låne Vaterland skole, som sto tom i påvente av riving.

Den unge Erling

Skolen lå rett bak det som nå er kjøpesenteret Oslo City, omtrent der de massive murene til Oslo Spektrum ligger i dag, men skulle rives i den planlagte saneringen av Vaterlandsstrøket. I hvert av de gamle klasserommene ble det nå arrangert debatter og workshops om emner som militærnekting, miljøvern, fri abort, åpenhet om seksuelle spørsmål, byplanlegging, kunst, samtidsmusikk, samt eldre, handicappede og hjemløses kår. «Et sted å være» vokste seg større og større, og flere hundre ungdommer deltok i arrangementet.

For å høre mer om hva som skjedde på Vaterland skole, møter vi tidligere redaktør og Sør-Amerika-korrespondent Erling Borgen, som selv var ung aksjonist i 1969. I =Oslos lokaler på Vaterland, bare et steinkast unna der det hele utspilte seg for snart 56 år siden, får vi vite hvordan det hele kom i stand:

– På denne tiden hadde jeg nettopp blitt spurt av Sosialistisk Folkepartis (forløperen til dagens SV, journ.anm.) grunnlegger, Finn Gustavsen, om å bygge opp partiets ungdomsorganisasjon. I den anledning ble jeg som 19-åring ansatt som assistent på Stortinget. Der ble jeg kjent med Per Aavatsmark, som var leder for SFs gruppe i bystyret. Per og jeg hadde fått nyss om at det skulle arrangeres en stor, propagandistisk messe kalt «Teenage Fair» i Oslo. Aavatsmark og jeg var enige om at vi måtte få i stand et alternativ til dette helkommersielle, kjøpepressfremmende arrangementet rettet mot ungdom.

Aavatsmark brukte sitt kontaktnett og fant ut at nedstengte Vaterland skole sto tom og til fri disposisjon. Erling forteller hva den erfarne politikeren så for seg at skulle skje der:

– «La oss lage en alternativ ungdomsmønstring og vise fram hva Oslo har å by på av kultur og gode ting, men også vise frem alle problemene byen har. Og så er du med og organiserer dette fra starten av», oppfordret han meg.

Det ble opprettet en stiftelse for formålet, hvor Erling satt sammen med blant annet Kristen Nygaard fra partiet Venstre. Erling understreker at han ikke var en leder, selv om han hadde vært med å ta initiativet til aksjonen. Han var én av mange i en organisasjon med helt flat struktur.

Den glemte generasjonen

Om vi skal forstå bakgrunnen for «Et sted å være», må vi også forstå hvordan Oslo så ut på denne tiden. Etter andre verdenskrig vokste og forandret byen seg raskt. Sammenslåingen av Oslo og landbrukskommunen Aker i 1948 muliggjorde bygging av mange nye boliger, noe som var nødvendig for å møte den store tilstrømningen av nye byboere. Leveforholdene for mange, spesielt de i eldre bygårdene og trehusene, var utfordrende. Det kunne mangle grunnleggende fasiliteter som innlagt vann, bad og toalett. Trange boforhold og helserisiko gjorde behovet for nye boliger presserende, og det resulterte i utviklingen av forsteder – drabantbyer, som de kaltes – gjennom 1950- og 1960-tallet.

Bilene inntok gatene, og nye visjoner for byplanlegging dukket opp. Presset for å oppføre høyhus laget av stål og betong førte til riving av gamle nabolag, og Oslos bylandskap endret seg. I utformingen av de nye bydelene og det nye sentrum, var det noen som ble glemt. Ungdommene. Tove Solbakken forteller hva hun fant om dette under arbeidet med oppgaven om Vaterland skole:

– På 1960- og 1970-tallet ble ungdom jaget fra plenen i borettslaget, fra T-banestasjonen og fra hobbyrommet. Dette førte til at de ble mer og mer konfronterende og mer og mer fryktet av resten av innbyggerne. De såkalte T-bane­ungdommene var så fryktet at Sporveiene i en periode stengte av holdeplasser på kveldstid.

Hundre tusen blomster

Men ifølge tidsvitne Erling Borgen, var det ikke drabantbyungdommene som dominerte gjengen som tok over Vaterland skole, selv om de var opptatt av den samme problemstillingen – å finne et sted å være. De nærmere hundre ungdommene som «okkuperte» Vaterland skole kom fra alle samfunnslag og fra hele byen, kanskje med en overvekt av studenter fra humanistiske fag, forteller han. Likevel var det få gnisninger og krangler:

– Det kan nok ha vært slik fordi det var lite samarbeid mellom de forskjellige prosjektene. Ikke fordi det var uenighet dem imellom, men fordi det var så mye sprudlende kreativitet og engasjement. Alle var fokusert på sitt. Vi gjorde noen forsøk på å ha allmannamøter og koordinere, men endte opp med å la de hundre blomster blomstre, som Mao sa.

Også det at de tidlig bestemte seg for å bannlyse partipolitikk og fraksjonering, bidro til at det gikk så smertefritt som det gjorde, tror Erling:

– Hadde jeg prøvd å rekruttere til Sosialistisk Folke­parti eller ment at vårt program skulle ligge til grunn, ville det hele endt med evige diskusjoner. Jeg tror ingen fra AKP(m-l) var til stede der. Da hadde det nok sett anner­ledes ut. De syntes nok det hele var for borgerlig.

Også Toves informanter fortalte om harmoniske dager på Vaterland, forteller hun.  Ifølge dem gikk møtene overraskende rolig for seg:

– Den eneste «møteplageren» var hun de kalte Fluorjenta, som ønsket at de skulle ta opp kampen mot fluor som tilsetning. Jeg tror det var en av den tidens store konspirasjonsteorier.

Mange oslopolitikere besøkte skolen under aksjonen. Her får ordfører Brynjulf Bull (t.v.) høre om Ikkevoldsgruppas arbeid av aksjonist Jan Batzer. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

En ring av dårlig selvtillit

Selv om Fluorjenta sto ganske alene i kampen mot grunnstoffet, var hun ikke den eneste på Vaterland skole som var opptatt av tannkrem. Én av hovedsponsorene til messen «Teenage Fair» var Colgate. De reklamerte massivt i Norge, og under slagordet «En ring av selvtillit» påsto de at det å bytte tannkrem ikke bare ville føre til økt selvtillit, men også større popularitet og flere venner. Erling og noen medsammensvorne fikk ideen om å bruke dette til å sette søkelys på det de mente var villedende reklame:

– Jeg frontet en kampanje i media for å samle underskrifter til en anmeldelse av Colgate Norge for villedende markedsføring. Jeg kjente jo mange, både gutter og jenter, som hadde brukt Colgate, men ingen av dem hadde fått flere venner, og selvtilliten deres var like dårlig som før. Vi truet med å gå rettens vei. Per Aavatsmark hadde nemlig funnet en sovende paragraf i straffeloven, § 273, som satte straff med fengsel i inntil fire år for «den som sprer uriktige eller villedende opplysninger for å påvirke priser på varer».

Saken ble henlagt før den endte i en rettsal, men resultatet var likevel tilfredsstillende for aktivistene.

Den planlagte «Teenage Fair» ble avlyst, og Tove og Erling er enige om at all pressedekningen rundt Colgate-aksjonen bidro til det. I det hele tatt fikk overtakelsen av skolen og alt som skjedde der inne mye oppmerksomhet både i pressen og ellers i offentligheten. Da filmskaper Kalle Fürst lagde en dokumentar om aksjonen for NRK, måtte han ta vekk lyden hver gang Erling sa «Colgate» under møtene. Statskanalen mente nemlig at det kunne oppfattes som reklame.

Kondomer og norske flagg

Nede på Vaterland strømme  t også publikum nysgjerrige til «Et sted å være», og selv om det ikke finnes tall, er alle Tove har intervjuet enige om at svært mange var innom. Hvordan var publikums reaksjoner på hva de møtte der inne i klasserommene?

– Det var alle slags reaksjoner, virker det som. Kanskje først og fremst forundring. Dette var noe ingen hadde sett før her til lands. Folk forteller om at de synes det var mye rart, men også at de ble positivt overrasket, forteller Tove.

– De mest negative reaksjonene var rettet mot seksualundervisningen som foregikk i et av klasserommene. Her ble det delt ut kondomer og svart på alle slags spørsmål. Også om abort. Det ble den store kontroversen. Ja, og da det norske flagget ble lagt på gulvet under et av teaterstykkene som ble spilt. Det skapte litt bråk.

Vi snakker om hvor positive møtene med publikum stort sett var, og både Tove og Erling trekker fram den rolige og ikke-konfronterende linjen ungdommen og deres støttespillere la seg på. Byplansjefen og ordføreren stilte i paneldebatter, og slagord var lagt vekk til fordel for åpen dialog. Til og med foreldre som hadde vært skeptiske til at deres barn skulle delta, ble beroliget av oppslag i aviser og hva som møtte dem når de besøkte avkommet på Vaterland, forteller Tove:

– Det var vel kanskje noen ungdommer som ble nektet å dra dit, men jeg kan bare huske å ha snakket med én som havnet i klinsj med sin mor. Han ville ta med det beste serviset fra hjemmet på Nordstrand for å lage middagsselskap for de hjemløse. Jeg tror foreldre ville vært mer redde for å sende ungene et sånt sted i dag enn de var den gang.

Fra uteligger til inneligger

Den håpløse situasjonen for Oslos mange hjemløse var et tema som fikk særlig oppmerksomhet av «Et sted å være». Under «Aksjon inneligger» fikk 25 såkalte uteliggerne et midlertidig hjem på skolen. Dørene ble åpnet i påskeuka, og for Erling ble dette det mest krevende som skjedde under hele «Et sted å være»:

– Vi skulle hjelpe dem Oslo kommune ikke klarte å hjelpe. På den tiden var dette tunge alkoholikere. De sov enten på gata eller på hospitser med hundre senger på et rom og helt jævlige forhold. Vi skulle gi disse opphold under samme tak som der unge idealister hadde utstillinger og holdt malekurs. Tanken var flott, men vi var ikke sosialarbeidere, for å si det forsiktig.

Borgen forteller at han møtte mange flotte folk blant inneliggerne, men også mennesker som var herdede forbrytere og flere med store mentale utfordringer. Noen gikk det ikke an å snakke med i det hele tatt, minnes han. Erling innrømmer at han ikke vet om noen av inneliggerne fikk et bedre liv etter «Et sted å være», men mener uansett at denne delen av aksjonen var viktig:

– Det var nok litt naivt å tro at vi skulle klare å hjelpe menneskene kommunen ikke klarte å hjelpe. Slik jeg ser det, er det beste som kom ut av aksjonen at de sosiale problemene i Oslo ble synliggjort.

Et sted vi var

«Et sted å være» varte som planlagt i 17 dager, og Erling mener det var helt greit at aksjonen ble avsluttet da:

– Det var idealistisk, men ustrukturert. I begynnelsen gikk det helt strålende. Media og publikum strømmet til. Jeg vil ikke si at det skled ut etter hvert, men det er begrenset hvor lenge du klarer å være brennende idealistisk når du også har jobb eller skole og hele ditt eget liv å tenke på i tillegg. Jeg synes vi oppnådde mye av det vi hadde satt oss fore.

Rett etter arrangementet ble avsluttet 30. april, startet noen mindre, ulovlige husokkupasjoner opp i nærliggende bygårder. På Vaterland skole forsvant ungdommene, men flere av inneliggerne ble boende i lengre tid.

Tove synes det er trist at det som skjedde på Vaterland i så stor grad er gått i glemmeboken:

– Jeg har ikke funnet noen direkte inspirasjonskilder til formen det hele tok, men mange ga utrykk for at de ønsket å gjøre alt motsatt av «Teenage Fair». Vise at ungdomskultur kunne være mye mer enn Coca-Cola og skinnende hvite smil. Jeg fikk også inntrykk av at det vokste organisk, at ingen helt visste hva det skulle bli på forhånd. Men det satte spor. Jeg tror aksjonen var med å framskynde etablering av fritidsklubber og ungdomsaktiviteter. I de nye drabantbyene hadde ungdommen havnet bakerst i køen, og «Et sted å være» adresserte det problemet.

I 1970 ble Vaterland skole skadd i en brann, og året etter ble bygget revet. Men arven etter «Et sted å være» ble stående. Erling forteller at opplevelsene fortsatt påvirket ungdommene, også etter aksjonens slutt:

–  Samfunnsengasjementet ble livligere, og mange av deltakerne gikk videre til roller som politikere, sosialarbeidere, kunstnere og aktivister. Jeg tror det er et testamente til den dype innvirkningen «Et sted å være» hadde på dem.

Noen av aksjonistene fra «Et sted å være» var også representert under 1. mai-toget i Oslo i 1969. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

[FAKTA]

«Et sted å være»

En ungdomsaksjon på nedlagte og rivningsklare Vaterland skole i Oslo 14.–30. april 1969. Dette var ikke en ulovlig okkupasjon. Ungdommene fikk nøklene til skolen utlevert fra rådhuset og fikk innvilget offentlige midler.

Aksjonen var en protest mot den planlagte kommersielle ungdomsmessen «Teenage Fair», som den også lyktes i å stoppe. Aksjonen førte også til at enkelte av utbyggingsplanene for området ble endret.

Under aksjonen var skolen åpen for alle, og enhver sto fritt til å ytre sin mening eller delta på annet vis. Rundt 100 ungdommer bidro til utstillinger, work­shops og forestillinger med tema som militærnekting, miljøvern, fri abort, åpenhet om seksuelle spørsmål, byplanlegging, kunst, samtids­musikk, eldre og handicappedes kår, samt situasjonen for Oslos hjemløse.

En gruppe hjemløse fikk bo på skolen under aksjonen. 25 av disse såkalte inneliggerne ble boende helt til bygget brant ned i august 1970.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2025.