Et lite liv

Myke småjentefingre med røde neglelakkrester griper ballen, og toåringen smiler sorgløst med blanke melketenner. Hun kjenner ikke noe annet liv enn dette lille og innesperrende. Hun vet ikke at det finnes en verden utenfor, der folk bor i hus, ikke i kontainere og telt. Men foreldrene vet. Storebrødrene vet. Og de lengter.

Tekst og foto: Guro Kulset Merakerås

Det er over tre og et halvt år siden den syriske familien kom til Moria. MORIA. Fem bokstaver som skulle vise seg å knuse Europas selvbilde som en verdensdel der menneske­verd og grunnleggende rettigheter blir respektert. Et symbol for en krise som er et mørkt kapittel i vår samtidshistorie.

Det som møtte ekteparet Samira og Mo da de flyktet til Europa, var 20 000 mennesker på et område dimensjonert for 3000. Barn, rotter, søppel, kvinner, menn, kloakk og improviserte telt sauset sammen i en humanitær katastrofe som ikke skulle vært mulig i en offisiell mottaks­leir i EU. Da de forlot Moria en høstnatt i 2020, var det i panisk flukt fra påsatte flammer, ikke i en kontrollert avvikling eller evakuering. I dag står forkullede trær og kveiler med piggtråd tilbake bak muren med påskriften #meMoria. Krisen er ikke løst, men den er nesten glemt.

Kaffebesøk i Moria 2

Det var i Moria 1 hun kom til verden, den lille jenta som nå kaster ballen og ler frydefullt inne i Moria 2 – en midlertidig leirløsning som kom på plass etter brannen. Denne leiren, med det offisielle navnet Mavrovoni, er praktisk talt stengt for innsyn. Norsk presse har aldri vært innenfor piggtrådgjerdene før, og hadde vi spurt om tillatelse, ville vi ikke vært her denne dagen heller.

Samira stryker seg over hender med lett eksem og spør om vi vil ha kaffe. Det er en lettelse å kunne senke skuldrene og slippe frykten for å avsløres av vaktene som holder øye med leiren, en lettelse å bli invitert inn i en kontainer.

Jeg er på den greske øya Lesvos sammen med Katrin Glatz Brubakk for å samle de siste trådene til ei bok om Moria, og nå har vi snublet over denne familien på seks. Mens Samira finner frem en liten kokeplate og en kaffeboks, slår vi oss ned på madrassene på gulvet. Kaster ball med lillemor og er på kaffebesøk til Samira og Mo.

Tusen dager

Sola har gått ned i Egeerhavet nesten tusen ganger siden de klatret ut av gummibåten som tok dem over Mytilini­stredet. Likevel blir firebarnsmoren blek når hun tenker på den dagen. I åtte lange timer hadde hun og Mo holdt de tre sønnene på fanget mens de prøvde å undertrykke sin egen angst for de store bølgene. De visste godt at det som ventet dem på Lesvos hvis de overlevde båtturen, var en overfylt leir med fryktelige forhold. Men i Tyrkia fantes ingen fremtid eller frihet for dem, og hjemme i Syria ville borgerkrigen ingen ende ta. Småbarnsforeldrene så ikke noe annet alternativ enn å dra videre mot Europa.

De kom seg til Lesvos, men der ble det full stopp. Siden har Samira og Mo vært fanget i endeløs venting, uten mulighet til å påvirke hva som skjer videre. En lærer og en elektriker som en gang hadde et hyggelig hjem og et vanlig familieliv i hjemlandet sitt. Nå er de flyktninger og bare det.

Mens datteren tumler sorgløst omkring og gleder seg over besøket, deler Samira sine bekymringer for at sønnene kan være påført varig psykisk skade. De kom til Moria da leiren var på sitt verste og mest overfylte. Da søppel og kloakk fløt mellom teltene, da rottene løp åpent omkring og det knapt fantes vann, do eller dusj til folk som bodde der.

Alle de kjenner har fått oppholdstillatelse og reist videre, men Samira og familien har fått avslag etter avslag.

– Jeg vet rett og slett ikke hvorfor. Jeg skjønner det ikke. Vi har jo flyktet fra en krig med barna våre, sier hun.

Kanskje er det behandlingsfeil. Kanskje har de falt mellom alle stoler. Mulighetene deres til å ettergå saken er minimale.

Samira snakker ganske godt engelsk, men det hjelper ikke, for byråkratiet virker umulig å finne frem i. Det sliter henne i stykker at hun ikke kan gi sønnene et svar når de spør hvorfor andre får reise videre til ordentlige hus og skole, men ikke de. Guttene hennes pleide å drømme stort, om utdanning og jobb og opplevelser de ville fylle livet sitt med. Nå er ambisjonene i livet redusert til dette lille: å få bo i et hus.

Køyekjøkken

Vi legger en pute bak ryggen og lener oss mot den ene veggen. Kontaineren er akkurat bred nok til at vegg til vegg blir passe samtaleavstand. Det er en forbedring fra telt. Her regner det ikke inn, og veggene står stille selv om det blåser. Men en bolig på 3×6 meter blir trang i lengden for en familie på seks.

– Du vet, vi sover her, lager mat her, gjør lekser her.

Samira slår ut med armene og trekker på skuldrene. Det er et beundringsverdig velorganisert hjem på 18 kvadratmeter. Men det er ingen steder å leke, gråte, krangle eller elske i fred. De to køyesengene som følger med kontaineren som standardutrustning bruker hun til oppbevaring av klær, ting og tang, så hele familien sover på gulvet. I den ene underkøya har Mo laget en slags kjøkkenbenk, med tekokere og en gammel hybelkomfyr. Familien spiser ikke maten som deles ut i leiren.

– Den gjør folk syke. Og barna trenger sunn mat med gode næringsstoffer, ikke magetrøbbel, sier Samira.

Derfor går hun til den billigste butikken og handler råvarer på salg. I køyesengkjøkkenet prøver hun å trylle med den beskjedne summen familien får fra FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) og pengene Mos bror sender fra Tyskland. Hun lager alt de spiser fra bunnen av, men det er krevende. Hun savner et skikkelig kjøkken. Og vaskemaskin.

Samira drømmer om å kunne putte laken, dynetrekk og bløte guttepysjbukser inn i maskina. For hun vasker sengetøy hver dag. For hånd, i kaldt vann, fordi guttene hennes er bekymrede små sjeler som tisser seg ut i søvne.

Dytter folk ut på havet

I 2015 var strendene på Lesvos, Samos, Kos, Leros og Chios fulle av frivillige hjelpere som hilste båtflyktninger velkomne med åpne armer. Nå er strendene tomme, bortsett fra når det kommer grupper for å støte båtflyktningene vekk fra land. Dette kalles pushbacks og er ulovlig. Plikten til å beskytte menneskers rett til å søke asyl er fastlagt i Flyktningkonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og EUs egne regler. Denne plikten gjelder selv om folk kommer inn i landet på ulovlig vis. Sagt på en annen måte: Hvis målet er å søke asyl, er ingen grensekryssing ulovlig. En stat har rett til å avvise asylsøknader, men skal ikke frata folk muligheten til å søke.

I de blå bølgene som både skiller og forbinder Europa og Midtøsten, foregår en kamp for livet og en kamp om sannheten. FNs høykommissær for flyktninger advarer om at selve asylretten – en av de grunnleggende reglene verdenssamfunnet ble enige om etter andre verdenskrig – er under angrep.

Greske myndigheter benekter hardnakket at de driver med pushbacks. Hjelpeorganisasjonene som er til stede på Lesvos sier derimot at de stadig ser at det foregår, og UNCHR fastslår at «pushbacks utføres på en voldelig og tilsynelatende systematisk måte». Europeisk undersøkende presse har lagt frem overbevisende dokumentasjon. Tommy Olsen i Aegean Boat Report publiserer flyktningenes egne videoer av det som skjer og fører nitid statistikk. Ifølge denne statistikken ble åtte av ti båter stoppet på vei over Egeerhavet i 2022. Det bremser naturlig nok ankomsttallene, og da vi besøkte Samira og Mo før jul, bodde det i underkant av 2000 i leiren som kalles Moria 2. En tredjedel er barn. I den ferske rapporten «Safe for some: Europe’s selective welcome to children on the move» bruker Redd Barna harde ord for å beskrive hvordan flyktningbarn er blitt møtt på Europas yttergrense: «Responsen er i beste fall dysfunksjonell og i verste fall ondskapsfull.» Resultatet er traumatiserte barn som får et svært dårlig utgangspunkt for å bli velfungerende borgere i fremtidige nye hjemland.

Overkøya

Inne i boligkontaineren stryker Samira veslemor over håret. Hun lar datteren låne mobiltelefonen for å se på Svampebob, sånn at vi voksne får prate litt mer i fred om bekymringene hun har for de tre sønnene. Mo reiser seg og henter et reparasjonsprosjekt ut av overkøya. Han er en praktiker og overlater resten av denne engelske samtalen til kona.

– Mo reparerer alt mulig, både for oss og for naboene, sier hun, og viser stolt frem radioen han har fikset.

Hun vil så gjerne at vi skal forstå: Mannen hennes er mer enn det vi ser. Han er egentlig ikke typen til å sitte her med hendene i fanget og vente, han vil ta vare på familien sin, bruke evnene sine. Det er bare så begrensede muligheter. Men han gjør det han kan. Sørger for at det lille kjøleskapet deres alltid fungerer, og samler inn ødelagt småelektronikk som han kan reparere – og i beste fall selge. Overkøya er full av prosjektene hans. Mo snakker ikke engelsk. Men vi ser på det varme, sjenerte smilet hans at han har skjønt hva kona snakker om.

I mellomtiden har lillemor sovnet med mobilen. Mo løfter henne forsiktig opp og legger henne bedre til rette for formiddagsduppen. Brer et teppe over den lille kroppen.

Uten tillatelse

Ettersmaken av søt kaffe med kardemomme blir med oss ut når vi takker for gjestfriheten og forlater kontaineren før guttene kommer hjem. Det er på tide å se om vi kommer oss trygt ut av leiren. En kombinasjon av flaks og frekkhet gjorde at vi kom oss forbi de bevæpnede vaktene i porten uten å måtte gi fra oss kamerautstyr eller signere en taushetserklæring på vei inn. Takket være Katrins rutine og lokalkunnskap, klarte vi å gripe sjansen som bød seg da de unge vaktene nølte et øyeblikk inne i vaktboden da vi kom. Kanskje kviet de seg for å gå ut i regnet som pøste ned. Kanskje var de ferske i jobben og redde for å gjøre noe galt ved å stoppe et par voksne, nordiske kvinner som gikk inn i leiren med den største selvfølge. Jeg vet ikke. Vi spurte ingen om tillatelse, men løftet hakene våre og gikk rett inn. Deretter gjaldt det bare å holde seg i bevegelse, slik at det så ut som vi visste hvor vi skulle. Jeg fotograferer med mobilen delvis skjult i lomma mens vi går gjennom leiren på vei ut.

Fotoforbud, presserestriksjoner og begrensninger på hva det er lov til å fortelle for folk som jobber i leiren, er med på å skape en skummel avstand mellom «oss» og «dem». Hvis «de andre» blir ansiktsløse, er det lettere å akseptere at de sperres inne eller utsettes for menneskerettighetsbrudd.

Greske myndigheter er i ferd med å bygge en ny, lukket leir for å holde flyktningene adskilt fra lokalbefolkningen på Lesvos. Med øde beliggenhet, streng adgangskontroll og sikkerhetstiltak som overvåkningskameraer og sterk belysning døgnet rundt, minner leiren om et fengsel. På øya Samos er en tilsvarende leir allerede tatt i bruk. I desember 2022 slo Leger Uten Grenser alarm om psykisk helsekrise der. «Sikkerhetstiltakene, segregeringen fra resten av øysamfunnet, og de fengselslignende forholdene, forverrer den psykiske helsen til mange av dem som har gjennomgått traumatiske opplevelser tidligere», skrev organisasjonen og beskrev leiren som et fiendtlig miljø som i sitt første driftsår har tatt imot mennesker på en inhuman og uverdig måte.

Før vi forlot kontaineren, fortalte Samira at hun fryktet hvordan det ville bli for barna i den nye leiren.

– Det vil være som …

Hun må ty til Google translate så hun taster fort på mobilen og gjentar setningen inni seg før hun sier det høyt.

– Det vil være som å sitte i fengsel. Det er ikke bra for barn.

Hit, men ikke lenger

Lesvos ligger knappe 10 kilometer i luftlinje fra den tyrkiske kysten – så nær at du kan se veier og store bygninger med det blotte øye fra nordsida av øya. Til Fastlands-Hellas er det derimot langt. Den store bilferja som går fra øyas hovedstad Mytilini til Athen, bruker seks timer på turen. Så selv om folk som har kommet seg til Lesvos, er i Hellas og dermed EU, finnes det ingen vei videre uten gyldige reisedokumenter. Mens de venter på å få behandlet asylsøknaden sin, bor de i flyktningleir.

Ifølge UNHCRs tall er om lag 70 prosent av alle som kommer til øya, flyktninger etter flyktningkonvensjonens definisjon, og vil dermed få innvilget sin søknad om asyl etter kortere eller lengre behandlingstid.

Afghanske Sofi har både fått opphold og jobb. Vi møter henne på en frikveld. Sofi vokste opp i Iran og flyktet for å komme unna familiens og samfunnets jernklo. Hun har jobbet for å finansiere egen universitetsutdannelse i Iran og lengter etter å få bruke den. Hverdagen på Lesvos er ok, men hun kjenner seg ikke akkurat velkommen.

– Det er jo ikke noen god følelse å bare ha kommet hit – uoppfordret. Men jeg vet at jeg aldri kommer til å bli invitert noe sted.

De hjerteskjærende ordene kommer nærmest i forbifarten, over en flaske lokalbrygget øl på en kafé i Mytilini. «I know I will never be invited anywhere.» Hun retter på lua og sier det blottet for sentimentalitet og selvmedlidenhet. Det er bare slik verden er. Ingen inviterer en afghansk kvinne, uansett hvor ressurssterk hun måtte være. Sofi har skaffet seg en utdannelse og har forlatt et kvinneundertrykkende hjem for å ha muligheten til å leve. Men prisen hun betalte underveis på flukten, var høy, og selv etter at hun har blitt en skattebetalende borger, kjenner hun dette ubehaget ved tanken på å ha tatt seg inn i et fremmed land uten invitasjon. Oppholdstillatelsen som bekrefter at hun har rett på beskyttelse, endrer egentlig ikke den følelsen. Hun kjenner seg som en ubuden gjest.

En stille bønn

Sofi har kommet til Lesvos to ganger. Den første minnes hun med gru. Hun hadde fått øye på de svartkledde mennene idet bunnen av gummibåten skrapet mot steinene på stranda. Noen av medflyktningene hennes hoppet ut og la på sprang. Selv ble hun stående ved båten etter at hun hadde klatret i land. Sofi hadde lest om pushbacks og skjønte hva som ventet. Hvis hun var medgjørlig, kunne hun kanskje slippe å få juling. Hvis hun ikke prøve å stikke av, kunne hun kanskje unngå at mennene grafset på henne. I de to årene hun hadde vært på flukt som enslig kvinne, hadde hun opplevd så mye seksuell vold at hun ikke orket mer. Hun kunne tåle mye, men ikke det. Alle i båten ville uansett bli sendt ut på havet igjen, og kanskje slept helt over til tyrkisk side. Eller forlatt der ute, uten motor. På mørkt hav med hvite skumtopper. Hun visste at det kalde dypet under båten skjulte kroppene til alle flyktningene som har falt i vannet og druknet de siste årene. Resignert og redd kravlet Sofi opp i båten igjen og satte seg i bunnen. Hun trakk knærne inn mot brystet og ba en stille bønn om å slippe å bli redusert til et tall i drukningsstatistikken.

Siden 2019 er om lag 8500 mennesker meldt druknet eller savnet i Middelhavet. I 2022 skylte 13 lik i land på Lesvos. «Dødstallene skyldes delvis den økende tendensen til at europeiske regjeringer med makt, ulovlig og ofte voldelig, stopper flyktninger fra å komme inn i deres territorium», skriver Redd Barna.

32 saker om greske grensevakter som har hindret folk fra å komme inn i landet – delvis med fatale følger, venter på behandling hos den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I 2022 ble Hellas for første gang dømt i en konkret sak som var brakt for retten av de overlevende etter en fatal pushback. Båten deres var blitt stoppet da de nærmet seg Lesvos. Kystvakta hadde begynt å slepe dem tilbake mot tyrkisk farvann da katastrofen skjedde. Båten tippet rundt, med tre kvinner og ni barn inne i kahytten. Bare én av dem kom seg ut, elleve ble med båten ned. Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg konkluderte med at den greske kystvakta medvirket til at båten med flyktninger kantret, og at mannskapet om bord ikke gjorde nok for å redde dem som omkom. I dommen heter det også at Hellas «ikke gjennomførte en grundig og effektiv etterforskning for å kaste lys over omstendighetene som fikk båten til å synke».

Et møte med politiet

– Please stop filming!

Ordren kommer fra en brysk, gresk politimann med våpen på hofta. Han står på innsiden av piggtrådgjerdet. Vi står på utsiden og har kommet til området ved Moria 2 for å speide litt etter en båtankomst vi har hørt rykter om. Leiren ligger nede ved vannet, og i morgentimene denne dagen kom en båt rett inn i leiren.

– Det er da ikke ulovlig å gå her? spør jeg.

– Nei, det er ikke ulovlig, men jeg må sjekke.

– Sjekke hva da?

Det vil han ikke svare på. Han tar pressekortet mitt gjennom gjerdet og setter seg inn i en pickup sammen med en kollega. Så snakker han lenge på sambandet. Heldigvis vet ikke den uniformerte mannen med tyrenakke at vi var på innsiden av gjerdet for noen dager siden. Og fordi vi vet at politiet kan finne på å beslaglegge journalisters utstyr, har jeg gjort noen forberedelser. Jeg bruker en reservetelefon uten bilder på kamerarullen. Minnekortet på kameraet er fritt for motiv som kan gi meg trøbbel. Samtidig vet vi at et raskt googlesøk på navnet til Katrin vil avsløre at hun er en menneskerettighetsaktivist med mange opphold bak seg i Moria. På Facebook vil det dukke opp forbindelser til Knut Bry, Tommy Olsen og Ihab Abassi, tre menn med det til felles at greske myndigheter har reist tiltaler mot dem for spionasje, menneskesmugling og organisering av kriminelle nettverk.

– Hvis de tar meg med, ringer du den norske ambassaden. Og så til Efi. Hun vil hjelpe oss, sier Katrin rolig mens vi venter på hva som vil skje.

Skremt til taushet

Efi Latsoudi er grunnleggeren av organisasjonen Lesvos Solidarity. Det var hun som rykket ut da fotograf Knut Bry havnet på glattcelle etter å ha tatt bilder i den offentlige havna i Lesvos’ hovedstad Mytilini. Han ble løslatt mot kausjon etter seks døgn og kom seg hjem til Norge, men myndighetenes budskap til alle frivillige hjelpere var tydelig: Hold dere unna!

Det er mange hjelpearbeidere på Lesvos som mener at greske myndigheter prøver å skremme dem til taushet. En av dem er Ihab Abassi, tidligere nestleder for Leger Uten Grensers team på øya. I 2018 fikk han høre at politiet mistenkte ham for å være del av et kriminelt nettverk. Sammen med 23 andre hjelpearbeidere sitter han snart på tiltalebenken for andre gang, anklaget for et vidt spekter av forbrytelser i en rettssak som Amnesty International beskriver som en farse. Den rutinerte hjelpearbeideren forteller at de tiltalte som fortsatt er på Lesvos, er redde for at myndighetene skal finne noe nytt å bruke mot dem. Tryggheten i miljøet er borte. De går på tå hev og ser seg over skuldra. På kafé følger de nervøst med på hvem som sitter rundt dem, og tenker nøye gjennom hva de sier. Det føles som de lever i et terrorregime, ikke et fritt land. Ihab sier at det kjennes ut som om noen sitter på skuldra hans og følger med absolutt hele tida. 

– Det er gjort med overlegg. De gjør det for å stoppe meg. Og det har fungert, sier han.

I årene etter at anklagene først dukket opp, har han holdt seg unna operativt arbeid på strendene, i frykt for å bære ved til bålet i myndighetens heksejakt. Resultatet av at færre drar til strendene, er at pushbacks kan foregå uten vitner.

Selvsensur

Jeg forsøker å lese kroppsspråket til de to politimennene i pickupen på innsiden av piggtrådegjerdet. Om tyrenakken bare vil sette en støkk i oss, eller om han faktisk får undersøkt hvem vi er, er ikke godt å vite. Etter hvert får vi tilbake id-papirene våre. Men da sikkerhetspolitiet kommer kjørende like etter, avslutter vi raskt forsøket på å få svar på flere spørsmål. Ryktene vil ha det til at denne grenen av politiet er harde i klypa, og vi blir enige om å skygge banen.

Vi vrir om nøkkelen i tenninga på leiebilen og kjører til restene av den opprinnelige Moria. Mens vi rusler blant forkullede rester og forlatt piggtråd, diskuterer vi hva vi skal våge å legge ut på sosiale medier. Det vi akkurat har fått demonstrert, er det effektive våpenet frykt. Arrestasjonene og rettsforfølgelsen av hjelpere og kritikere gjør at alle på Lesvos driver selvsensur, også vi. Vi bestemmer oss for at det er tryggest å ligge lavt til vi er ute av Hellas. Alt annet virker dumdristig.

På nyåret fikk vi en gledelig Whatsapp-melding fra Samira. Den siste anken deres førte frem. Etter tre og et halvt år på vent, skal de få reise fra øya og forsøke å stable et liv på beina.

Vi kan vise bildene fra besøket i kontainerhjemmet deres, men blir enige om at en liten vri på navnet kan være greit, for sikkerhets skyld. Det er aldri godt å vite.

Guro Kulset Merakerås har skrevet boka «Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir» (Forlaget Press 2023). Hun og medforfatter Katrin Glatz Brubakk har valgt å gi sine royalties direkte til humanitært arbeid ved Leger Uten Grenser.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2023.