Under ett år etter at Norges første brukerstyrte aktivitetshus åpnet dørene, har Huset Bergen allerede blitt noe av en institusjon i vestlands­hovedstaden. Her tas alle imot med åpne armer.

Tekst og foto: Otto von Münchow

Bergen, 17. mai 2023: Det er hustrig og kaldt, en bitende vind stryker gjennom byens gater og menneskemylder. Små og store gjør sitt beste for å holde festhumøret oppe. I Huset i Sverresgate 3 midt i Bergen sentrum, derimot, er det ingen som ser ut til å slite med å holde humøret oppe. Stemningen står i taket. Varmt er det også – ikke minst hjertevarmt.

– Det har vært en flott festdag for oss og utrolig kjekt å se hvor mange som har tatt turen innom, forteller Morten Sommerbakk.

Morten er en av de frivillige på Huset Bergen. Han er også styreleder i den lokale avdelingen av Foreningen Human Narkotikapolitikk – FHN Vestland. Nå fyker han rundt på kjøkkenet – rydder, setter på kaffetrakteren for n-te gang og henter plastposer så én av de besøkende kan få med seg litt mat hjem. Og så må han ta seg en tur utenfor for en røyk.

Klokken nærmer seg 15.30. Morten var tidlig oppe for å stelle i stand til fest på Huset. Fortsatt gjenstår det litt rydding og rengjøring før han kan avslutte for dagen. Han begynner å bli sliten, men mest av alt er han storfornøyd.

– Det har vært en hel fantastisk opplevelse å se alle som har vært innom og kost seg storveis. Jeg tror mellom 50 og 60 personer har vært med på å gjøre dette til en festdag på Huset.

Besøkstallene går i taket

Siden åpningen i august i fjor har jungeltelegrafen gått, og Huset Bergen er blitt et stadig mer populært samlingssted for byens rusmiddelbrukere.

Som det første brukerstyrte huset i Norge er Huset Bergen blitt som et hjem for mange i rusmiljøet i byen. Her kan både nåværende og tidligere brukere få seg en kopp kaffe eller et måltid. Her kan de møte andre rusmiddelavhengige i fred – uten å bli drevet bort. I motsetning til andre tilbud for denne gruppen, er det ikke noe krav om rusfrihet på Huset. Alle er like velkomne. Og alle – ansatte, frivillige og brukere – har en rusbakgrunn.

Etter åpningen tok det litt tid før brukerne fant veien til Sverresgate, men gradvis har flere og flere oppdaget gjestfriheten som omfavner alle som besøker Huset. Siden nyttår har antall besøkende skutt i været.

– Huset har hatt en kurve som går rett i taket, forteller Marianne Cook Pierron, som overtok som daglig leder i januar.

– Sist søndag hadde vi 56 besøkende – og det altså på en søndag, når vi normalt har mange færre som stikker innom. På det meste hadde vi 69 besøkende på én dag. Det var torsdagen for 14 dager siden.

De frivillige

Huset har totalt 70 frivillige, hvorav 12 til 15 er faste. Marianne forteller at det er forskjell på å være frivillig og frivillig frivillig.

– Noen står på vaktlister over frivillige, andre kommer innom av og til – støvsuger, hjelper til med å vaske gulv, rydde i klesskap og sånt.

Felles for alle frivillige er ifølge Marianne at de vokser på tillit og tilhørighet. Som frivillig på Huset tar man selv ansvar for rusmiddelbruken sin. Noen har klart å slutte helt. Det å gå fra å være en aktiv rusmiddelbruker og en del av det illegale rusmiddelmiljøet til å bidra inn i samfunnet, er en del av medborgerskapstankegangen som ligger til grunn for Huset.

– Uten de frivillige hadde ikke Huset vært noe som helst. Vi hadde ikke hatt en sjanse. De frivillige er helt avgjørende for oss, understreker Marianne.

Én av de frivillige som har vært med og stelt i stand 17. mai-festen i år, er Hege Nøstdal Hetland. Nå står hun utenfor Huset for å ta seg en røyk. Hun røyker egentlig ikke så mye, sier hun, kanskje en 20-pakning i uken, men av og til gjør det utrolig godt.

For Hege er noe av det som gjør Huset til et helt spesielt sted, at alle her er likeverdige: de som styrer, de som jobber på gulvet og de som stikker innom. Ingen er bedre enn andre.

– De som leder og jobber her, vet hva de snakker om, for de har vært der før. De har erfaring, og de har et hjerte som er større enn alt. Og vi som går her, får så mange sjanser. Noen får jobb gjennom Huset, mens jeg for eksempel har fått gå på flere kurs, forteller Hege med glød i stemmen.

– Første gangen folk kommer innom her, er de gjerne ruset, andre gangen er de litt mindre ruset, og tredje gangen kan du ikke se det på dem. De har ikke lyst til det lenger, de har bare lyst til å snakke. Og her er alt godkjent. Her kan du komme innom, legge deg ned og sove i to timer. Du kan dusje og få klær. Du kan være helt deg selv.

Samhold og fellesskap

Sist julaften var den mest givende for Hege. Da var det over 60 stykker innom Huset. Noen av dem hadde ikke finklær, men på Huset fant de noen flotte dresser til dem. De fikk dusjet, og da de kom ned til festmiddagen, var de rake i ryggen og smilte bredt, mimrer Hege.

Selv har hun vært rusfri i tre år. Nå vil hun bruke fortiden og «alt det dumme» hun har gjort til noe positivt. Derfor er hun frivillig her, for hun vet at dette trengs. 

– Det å kunne hjelpe andre gir mening. Den følelsen du får innvending, kan ikke kjøpes for penger, sier hun.

For henne personlig betyr det alt. Og hvis hun har en tung dag, vet hun at når hun kommer inn døren til Huset, er alt borte. Da er alt OK.

– Dette er mitt andre hjem. Samholdet og tonen her, måten vi tar vare på hverandre, er helt fantastisk. De som jobber her, har hjulpet meg enormt. Jeg har ellers aldri fått hjelp av noen. For første gang i mitt voksne liv, er det noen som sier «Hei, dette skal vi hjelpe deg med» – og faktisk gjør det. Det er nok av dem som sier de skal hjelpe, men når det kommer til stykket ikke gjør noe som helst.

Mens hun står og forteller, kommer en kjenning forbi. Han skal inn på Huset, og med seg på veien får han et «gratulerer med dagen» og en klem av Hege. Så fortsetter hun:

– Huset er så jævla bra fordi vi har Silje, vi har Anne, og ikke minst har vi Marianne.

En sosial arena

Marianne er selvsagt daglig leder Marianne Cook Pierron. Hun kjenner alle – har et ord, en omtanke, en utstrakt hånd til alle som tar turen innom. Marianne er som en mor for alle – uansett alder. Hun vet nok hvor skapet skal stå, men utstråler nestekjærlighet, omtanke og innlevelse. Engasjementet hennes strekker seg langt tilbake i tid, til lenge før hun ble leder av Huset Bergen. I en årrekke   har hun kjempet for rusmiddelbrukeres rettigheter og menneskeverd.

Marianne tror at Huset er blitt så populært fordi det er blitt en sosial arena. Her opplever brukerne både frihet og eierskap: De er selv med på å bygge det opp. De kan spille musikk når de vil, de kan rydde i klesskapet og ta med seg de klærne de vil uten å spørre. De kan dusje både plantene og seg selv så mye de vil. De kan få hjelp inn mot andre etablerte tilbud og tjenester – og ikke minst kan de snakke med hverandre og dem som jobber på Huset.

– Mye av dette handler om at vi er bruker-til-bruker. Vi forstår hverandre og trenger ikke å sjekke hverandre ut. Her kan alle få en kontakt som ikke er satt i system av andre. Det er en friplass. Men så er det likevel en Kardemommelov: Du skal være snill og grei, forteller Marianne.

– Og så gir Huset håp. Når folk kommer i miljøet og ser at andre blir nyktre, går her på Huset og jobber og får det bedre, så tenker de at det kanskje kan være verdt å prøve det selv også.

Rent organisatorisk er Huset et ideelt aksjeselskap, eid av de tre organisasjonene Foreningen for Human Narkotikapolitikk, ProLAR Nett og A-larm. Men Husets styrke og rett til eksistens beror ifølge Marianne på tre grunnsteiner: brukerstyring, menneskerettigheter og medborgerskap. Det er også dette som gjør det til et bra sted å være for alle.

Samling rundt middagen

Huset Bergen har, med sin unike posisjon som det første i Norge, naturlig nok fått et veldig politisk engasjement – og tyngde. Lokalt i Bergen kommune er Huset inne i så å si alle saker som behandles og angår rusfeltet. Og hver onsdag åpner Huset for samarbeid med andre organisasjoner. Da jobbes det mye politisk, påpeker daglig leder.

Siden oppstart har Huset gradvis bygget opp et bredt og variert tilbud. Alt fra foto og musikk til friluftsliv er blitt noe som brukerne kan bli med på. Også brukerutstyr og nalokson deles ut på Huset. Listen med samarbeidspartnere utvides hele tiden, deriblant med forskningsmiljøet i Bergen.

Både daglig lederen og de andre som driver og bruker Huset Bergen er umåtelig stolte av alt de har fått til så langt. Den største bøygen er å få budsjettet til å gå rundt.

Middagen er det store samlingspunktet for alle som bruker Huset – enten det står pølsegryte, suppe, pizza eller noe helt annet på menyen. Da går alltid samtalen lett, og latteren sitter løst rundt det høye spisebordet – og det er ingen som holder tilbake på ros av maten.

Også tallene taler klart om mattilbudets popularitet: De første tre månedene i år hentet Huset ut ett tonn mat fra Matsentralen. I tillegg hentes det daglig brød hos Godt Brød.

– Vi tror at vi er blitt den sosiale arenaen vi er blitt, fordi vi ikke krever navn, fødselsnummer. Vi skriver ikke ned noe om noen. Folk lever sitt liv her. Vi har ingen regler. Vi har ikke hatt overdoser, politiet eller noen trusselsituasjoner her. Folk jammer, ser film, lager mat, spiser, snakker sammen, røyker, drikker kaffe, pusler, syr og tegner, sier Marianne.

Hun tror åpenheten som ligger til grunn for all virksomhet og aktivitet er én av grunnene til at det ikke har vært konflikter på Huset. Det er blitt et hjem for brukerne. Marianne beskriver det som anarki satt i system.

– Men det er klart, vi må ha ansatte, og vi må ha en ledelse her på Huset. Vi må skaffe penger. Og det er et stort trøkk for at vi skal inn på alle mulige arenaer for å snakke om oss selv og om rusmidler, rusmiddelavhengige og deres situasjon.

En sammensatt gjeng

Huset Bergen har vært mal for det splitter nye Huset i Oslo. De tre eierorganisasjonene har en avtale om at Huset Bergen skal bli moderskipet for det som forhåpentligvis etter hvert kan bli en landsdekkende franchise. For at andre tilsvarende hus skal kunne bruke Husets logo, må de bli brukerstyrt og innlemme de to andre grunnprinsippene – menneskerettigheter og medborgerskap – i driften.

– Vi må konstant ha foten i bakken. Hvem er vi, og hva driver vi med? Å være brukerstyrt betyr jo ikke at man bare kan gjøre hva man vil her på huset. Utgangspunktet er det som de tre brukerorganisasjonene som eier Huset står for.  Eierne er brukerstyrt, og vi har alle sammen en brukerbakgrunn. Vi som er her, er som alle andre. Ingen er høyere enn andre.

Brukerne av Huset er en veldig blandet gjeng: Noen kommer for å sove, noen kommer rett fra heroinassistert behandling (Hab) og andre har falt ut av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Noen har ikke noe tilbud for substitusjons-legemidler, andre har vært nyktre lenge.

– Vi har hele spekteret, sier Marianne.

Samtidig skulle hun ønske at flere av de unge hadde funnet veien. Også andelen av kvinner som besøker Huset skulle hun gjerne sett at var høyere, selv om flere kvinner bruker Huset enn andre tilbud.

En som ofte tar en tur innom huset, er Remi. Før han begynte å frekventere Huset, hadde han tre venner. Nå er det som å komme hjem. For Remi er Huset et fantastisk tilbud. Det er en stille, rolig og konfliktfri sone.

– Da jeg før jul fikk vite at min far var terminalt syk, fikk jeg kjempemye støtte fra folk her på Huset. Her har de alltid tid til deg, tid til å snakke med deg. Og så er det ikke noe krav om rusfrihet.

Ingen dømmes

Dagen før 17. mai er Lena Jordan en av de frivillige som jobber på Huset. Hun har vært med siden oppstart. For henne er det så deilig bare å kunne være seg selv. Du trenger ikke å tenke deg om for å åpne munnen, som hun sier.

– Det vi har fått til her, er helt unikt. Det er slik en varme og trygghet her. Jeg føler meg hjemme. Folk som går her, er lett på humoren. Vi er jo mange mennesker som har opplevd mye rart, da er det bra at vi kan le litt sammen, sier Lena, som mener hun ikke hadde vært i live i dag om det ikke var for galgenhumoren.

På Huset føler hun seg sett og hørt – ingen blir dømt, uansett hva de har gjort. Selv vil hun gjerne dele av seg selv med andre.

Også denne dagen er Morten Sommerbakk her. Han registrerer at det er en omsorg mellom dem som besøker Huset som han ikke ser mange andre steder.

– Prøv å finne et annet tiltak i verden, der du kan samle 70 rusavhengige på en dag uten at det blir bråk. Ikke én krangel, ingen slåssing, ingen gemytter, ingenting! Dette er mennesker som fremdeles har uavklarte ting, som faktisk sier at: «Dette tar vi en annen dag. Vi er på Huset nå.» Og så koser de seg sammen. Det er helt nydelig, bemerker han.

– Jeg tror det handler litt om måten man blir mottatt på. Her får du et «kjekt å se deg» og en klem. Du blir litt avvæpnet før du i det hele tatt kommer inn. Så kommer du kanskje i litt bedre humør enn du var før du kom inn.

Medborgerskap i praksis

Det er blitt en sosial regulering innad på Huset. Hjerter snakker til hverandre, som Marianne uttrykker det – tar tak i konfliktene før de blir noe, snakker til hverandre. Hun understreker også at Huset hverken har penger eller medisiner. Det er heller ingen som står med en løftet pekefinger. Her har alle bare seg selv og sine erfaringer. Og alle kan bidra på et eller annet vis.

– Vi er med på å fjerne stigmatiseringen og ideen om at du ikke kan gjøre noe fordi at du er ruset. Det er ikke greit at noen inntar rusmidler her. Vi vet at det skjer, uten at vi lager noe ståhei av det, men vi skal ikke være et brukerrom. Det er ingen som setter skudd i halsen på hverandre i oppgangene, sånn som de gjør andre steder. Her reguleres man på en annen måte. Gjester, ansatte og frivillige justerer hverandre på hva som er greit og ikke, sier Marianne.

Før Huset åpnet dørene, var det flere naboer som var skeptiske, men få har klaget på aktiviteten i Sverresgate. Noen av dem har vært innom og spurt om Huset har vært åpent – og da hadde det vært 50 besøkende innom. Da én av naboene ble spurt om de hørte bråk, sa han at det eneste han hører er latter, og det kunne han leve med.

Huset Bergen

• Huset samarbeider med Kirkens Bymisjon, Gatejuristene og med musikkterapeuter.
• Det er også etablert samarbeid med forskningsmiljøene. Høgskolen på Vestlandet er allerede i gang, og Griegakademiet begynner sitt samarbeid til høsten.
• Det er inngått en intensjonsavtale med Stiftelsen Erlik om distribusjon av Erlik i Bergen fra august.
• Huset deler ut brukerutstyr og nalokson. Det er også etablert et returpunkt for kanyle­pucker.
• Aktivitetstilbudet til brukerne utvides kontinuerlig. Det finnes grupper for foto, kreativitet, politisk arbeid, musikk, kjøkken og en egen kvinnegruppe. Huset har fått tildelt en fast leirplass på Gullfjellet, 3,6 mil utenfor Bergen, der en kan fiske ørret, gå på turer og røkte bier.
• Gjennom en såkalt miljøvandring jobbes det både overfor næringsliv og naboskap så vel som rusmiljøet for å gjøre Huset kjent.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 6/2023.