Et halvt århundre med internett

Lenge før World Wide Web, ble Norge det nest første landet på internett. Gisle Hannemyr har sett nettet utvikle seg fra et forskningsverktøy til noe han aldri kunne forestilt seg.

I 1980 satt den 27 år gamle forskerspiren Gisle Hannemyr på et kontor i niende etasje ved Carnegie Mellon University i Pittsburg i USA. I andre etasje sto en Coca Cola-automat, og den var koblet til et helt spesielt nettverk. Det var omtrent da informatikeren fra Porsgrunn oppdaget forløperen til dagens internett.

– Uten å reise meg kunne jeg gå på nettet og sjekke om det fantes brusbokser i automaten, og om de var kalde. Jeg kunne også koble meg opp til en militærbase i New Mexico, der noen hadde laget et svært bibliotek av fri programvare. Spillene fascinerte meg mest. Jeg kunne spille arkadespillet Space Invaders på en vanlig kontorskjerm.

Historien om internett starter på slutten av 1960-tallet, da det amerikanske forsvarets forskningsavdeling ARPA (Advanced Research Projects Agency) ville knytte sammen landets universiteter og føderale organer.

Den tekniske løsningen ble pakkesvitsjing, der utgående data ble delt opp i mindre pakker, som ble sendt raskeste vei gjennom nettverket før de fant sammen igjen. Slik kunne dyre kommunikasjonslinjer utnyttes langt bedre enn før, og forbindelsen var mindre sårbar for feil.

I desember 1969 var de fire første nodene i drift ved hvert sitt universitet. Nettverket ble kalt Arpanet, og allerede våren 1970 fikk Oslo besøk av prosjektleder Dr. Lawrence «Larry» G. Roberts, som foreleste for fagmiljøet. Han ble spurt hvorfor det amerikanske forsvaret finansierte det som i praksis var et universitetsnettverk. Svaret var et ønske om faglig samarbeid og bedre utnyttelse av dataanlegg ARPA hadde sponset.

Nettverket ble lite brukt i starten, men våren 1972 så dataingeniør Ray Tomlinson en mulighet for forbedring. Hittil hadde bare datamaskinene i nettverket hatt egne adresser. Tomlinson brukte alfakrøll-tegnet for å skille brukernavnet til sender og mottaker fra maskinadressen.

På få timer laget han to programmer – ett for å sende meldinger og ett for å motta dem. Tjenesten var verken planlagt eller godkjent fra høyere hold. Tomlinson delte programmene med andre brukere, og den elektroniske posten ble en braksuksess. Allerede etter fire måneder begynte ARPAs direktør Stephen Lukasik å klage over mengden e-post han mottok.

Norge var nest først

Snart ville det amerikanske forsvaret bruke nettverket til å hente data i sanntid fra Norge. Forskningsinstituttet Norsar på Kjeller samarbeidet med USA om overvåkning av Sovjetunionens atomprøvesprengninger på øygruppa Novaja Semlja nordøst for Finnmark. De leverte seismiske data, og slik gikk det til at Norge ble første land utenfor USA som ble koblet på Arpanet, i juni 1973.

Det fikk flere institusjoner nytte av. Ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), også på Kjeller, kunne forskere sitte ved en terminal uten egen evne til databehandling, som var påkoblet en stor datamaskin i USA. Det var et betydelig fremskritt, da FFI ikke hadde råd til sin egen datamaskin.

Universitetet i Oslo kom på nett samme år, som ett av bare to universiteter i Europa. Blant norske akademikere var det liten interesse for Arpanet. Mange betraktet det som «for militært», selv om det ble brukt vel så mye til sivile formål.

Norske forskere hadde større tro på et alternativt rammeverk som etter hvert ble utviklet i Europa, med de nasjonale televerkene i førersetet. Det het Open Systems Interconnection (OSI). Gisle Hannemyr, som hadde tilbrakt et år i USA, gikk mot strømmen.

– Ved Universitetet i Tromsø forsket vi på OSI-nettet. Etter min mening var det helt feilkonstruert. Representanter fra alle deltagende nasjoner samlet seg til store fellesmøter der alle fortalte hverandre hva de ville ha. Så ble alt skrevet inn i kravspesifikasjonen. De tekniske løsningene ble altfor kompliserte og fungerte ikke ordentlig. Arpanet ble laget av programmerere, som først laget noe som virket og deretter dokumenterte det. De to miljøene hadde helt ulike filosofier.

Flere ulike teknologiske løsninger gjorde det vanskelig å kommunisere på tvers. Løsningen ble det nettverket av nettverk vi i dag kjenner som internett. Det baserer seg på en felles kommunikasjonsprotokoll, TCP/IP, som ble utviklet for Arpanet og tatt i bruk i 1983.

Året etter kom britiske Tim Berners-Lee til fysikkinstituttet CERN i Sveits for å jobbe med sanntidssystemer for datainnsamling og systemkontroll. Våren 1989 foreslo han at CERN skulle utvikle et system basert på hypertekst for å administrere informasjon internt på instituttet.

Hypertekst er elektronisk tekst som inneholder koblinger til andre tekster. Ordet stammer fra 1963, da den amerikanske datapioneren Ted Nelson utviklet en modell for å lage og bruke sammenbundet innhold. På slutten av 1960-tallet ble Hypertext Editing System utviklet for en IBM-maskin til et par millioner kroner. De tidlige hypertekstsystemene kjørte bare lokalt på én datamaskin, forteller Hannemyr.

Webbens skaper ble refusert

Berners-Lee la ut sitt hypertekstsystem gratis på internett, i form av åpen kildekode som andre kunne bygge videre på. Prosjektet ble kalt World Wide Web, og en nettleser med samme navn ble gjort tilgjengelig på internett i 1991 sammen med en webserver. Styret i CERN gikk med på at www-teknologien fritt kunne brukes av alle.

Samme år sendte Berners-Lee og medarbeideren Robert Caillau inn en artikkel til konferansen Hypertext ‘91 i San Antonio i Texas, i håp om å få taletid. Den ble refusert. De to var de eneste som presenterte et prosjekt relatert til internett, og konferansen hadde ikke nettilgang. På det tidspunktet fantes det sikkert flere tusen ulike hypertekstsystemer, forteller Hannemyr. Hypertekst ble brukt blant annet i leksikon på CD-ROM, men ikke på nettet.

Det skulle ta en stund før det skjedde noe som åpnet verdens øyne for webben. I mellomtiden var Hannemyr blitt forretningsmann. I desember 1991 møttes en gjeng informatikere som hadde liten tro på OSI-nettet, og desto større tro på internett. På et seminarrom ved Institutt for informatikk på Blindern spiste de pizza og startet selskapet Oslonett.

– Vi ville prøve å tjene penger på at internett skulle bli en kommersiell tjeneste. Jeg tror et internettabonnement fra oss kostet 6000 kroner i året. De første solgte jeg over noen fredagspils på Aker Brygge. Folk som jobbet med teknologi ville bruke nettet til å kommunisere med forsknings- og utviklingsmiljøer i USA. Mange journalister ønsket også å bruke det for å få kontakt med ulike nyhetstjenester.

Bilder gjorde susen

Oslonett hadde en såkalt internettnode i kjelleren på informatikkbygget, en server som abonnenter kunne ringe opp med et modem. Kunder i Oslo betalte lokaltakst for tellerskritt, mens folk andre steder i landet fikk dyrere rikstakst. Da rikstelefonen kort tid etter ble avskaffet, gikk det lettere å få kunder over hele landet. Men ikke alle trodde det de hørte om internetts muligheter.

– Når vi reiste rundt for å selge abonnement til bedrifter, reklamerte vi med elektronisk post. Da sa folk at de hadde det allerede. Alle hadde lokalnett med innebygget e-post. Ja, men her kan du sende e-post til alle i hele verden som er på internett, sa vi. Det var vanskelig for folk å tro at det var mulig. Det var webben som fikk øynene opp for mulighetene.

På den tiden hadde Hannemyr bare så vidt brukt en webleser, og nesten ingen hadde hørt om World Wide Web. Det endret seg nærmest over natta i januar 1993, da en gruppe programmerere ved University of Illinois lanserte nettleseren Mosaic. Den hadde et brukervennlig, grafisk grensesnitt, og var den første nettleseren som kunne vise bilder.

Det neste året økte trafikken på World Wide Web med 341 000 prosent. Norges første nettsted, MultiTorg, ble lagt ut 13. mai 1993 av medarbeidere ved Televerkets Forskningsinstitutt på Kjeller. Her kunne man lese nyhetsnotiser før nettaviser fantes, få rapport fra IT-konferanser og se bilder fra Museum Orsay i Paris. Nye dataspill og en lettkledd dame var også avbildet.

– Da Mosaic kom, fulgte pornoen etter. Det ble klart at webben var et underholdningsmedium, på godt og vondt. Tim Berners-Lee så bare for seg at atomfysikere skulle bruke den til å utveksle akademiske artikler, derfor fokuserte han på tekst.

Kjørte nettet i senk

Oslonett ble også pionerer på webben. Til OL på Lillehammer i 1994 laget de en internasjonal resultattjeneste som automatisk publiserte nyhetsstrømmen fra NTB. Nettsiden viste også stillbilder fra NRKs tv-sendinger.

– I amerikanske medier var det bare kunstløp som gjaldt. Ville du ha resultater fra langrenn, hopp og slike ting, var Oslonett eneste leverandør. Hver gang en amerikaner skulle slå opp resultater fra siden vår, ble det en ny internettforbindelse. De kjørte det transatlantiske nettet i senk. I samarbeid med SUN i California fikk vi laget en speilserver som kopierte innholdet på den norske maskinen. Det førte til at vi ble saksøkt av IBM, fordi de hadde kjøpt rettighetene til å være teknologisponsor for OL. Selv brukte de ikke internett som informasjonskanal.

Saken ble løst ved å plassere IBMs logo på Oslonetts resultatsider. Nettstedet het «WWW Meets The 1994 Winter Olympics» og fikk over 1,3 millioner klikk på de to ukene lekene varte. Erfaringen overbeviste gründerne i Oslonett om internetts potensial. Men det var noe annet som fikk budskapet ut til det norske folk. I tv-programmet Rondo hadde komiker Synnøve Svabø et fast segment hvor hun surfet på nettet. Blant annet fikk seerne en omvisning i Det hvite hus, som hadde lagt ut bilder av interiøret på hjemmesiden sin.

– Etter dette innslaget ringte faren min og spurte hvordan han kunne få tilgang til internett. Da forsto jeg at det var i ferd med å nå bredt ut. Dette var før NRK skjønte at de kunne ha egne nettadresser, så Rondo lå under Oslonetts side. For oss lå det en enorm reklameverdi i å bli profilert i beste sendetid fredag kveld.

Så ikke potensialet

Mandag 6. mars 1995 ble Brønnøysunds Avis første norske dagsavis med egen nettavis. Takket være Brønnøysundregistrene hadde byen et svært oppegående datamiljø. To dager senere hevdet Dagbladet at de var først på nett, noe de måtte beklage i papirutgaven dagen etter. Da Rondo kåret «Ukens beste URL-sider» fredag samme uke, var det Brønnøysunds Avis som nådde opp, i selskap med blant andre Vatikanets nettside.

På det tidspunktet hadde internett 50 millioner brukere verden over, og antallet økte raskt. Det imponerte ikke samfunnsdebattant Leif Osvold, mannen bak Dagens Næringslivs kanskje mest kjente leserinnlegg «Internett er en flopp!» fra 1996.

Han hadde interessante forklaringer på hvorfor nettet ville bli en døgnflue: «Når vi skal bestille våre billetter eller reiser så vil vi snakke med et levende menneske, ikke taste inn på en maskin. Når vi leier vår video så vil vi besøke utleieren og velge i visuelle omgivelser», skrev han. Og ikke minst: «Vi klarer ikke å ‘snakke’ med eksterne familiemedlemmer eller venner via en PC, så lenge vi kan ringe eller besøke dem».

Osvold mente også at vi allerede var overfôret med informasjon, og at det ikke var penger å tjene på nett. På det tidspunktet brukte bare én prosent av den norske befolkningen internett hjemme. I 2008 kontaktet Dagens Næringsliv Osvold igjen, som da vedgikk at han hadde tatt feil.

Heller ikke Microsoft-gründer Bill Gates trodde noen kunne sko seg økonomisk på webben, i hvert fall ikke snarlig. I 1994 uttalte han: «Jeg ser lite kommersielt potensial for internett i minst ti år framover.» I mellomtiden ble selskapet bak nettleseren Netscape Navigator solgt for 4,2 milliarder dollar, mens Google og Amazon brukte fem år på å tjene sin første milliard dollar. Før World Wide Web ble tilgjengelig, hadde Microsoft brukt 15 år på å oppnå det samme.

I Norge var Eric Sandtrø blant dem som var mer framsynte enn Gates. Som 23-åring startet han landets første nettbutikk, komplett.no, i en kjeller i Sandefjord i 1996. I dag omsetter Komplett for ti milliarder kroner i året, og driver også nettbutikk i Sverige og Danmark. Gründerne i Oslonett ble ikke like velstående. 

– Vi trodde inntjeningen lå i å selge teknologi. Alt annet som har oppstått i kjølvannet av infrastrukturen, kunne vi ikke forestille oss. Derfor ble vi ikke så vanvittig rike. Vi realiserte stort sett det vi hadde av ideer. Det var fantasien som ikke strakk til, sier Hannemyr.

Fra bloggere til influencere

Påsken 1995 utviklet Oslonett Kvasir, en emnekatalog over nettsteder inspirert av Yahoo, med søkemulighet i egen katalog. Et halvt år senere ble Oslonett kjøpt opp av mediekonsernet Schibsted, som sammen med Telenor lanserte Scandinavia Online (SOL) i 1997.

Samme år oppsto fenomenet blogging, da en amerikaner publiserte daglige oppdateringer i det han kalte en «weblogg». Blogger ble mest brukt som en åpen dagbok, men de tidlige skribentene hadde lite til felles med dagens influencere. Den samfunnskritiske programmereren Bjørn Stærk begynte å blogge 11. september 2001. «Ung, skarp og godt orientert», mente VG om ham.

Høyre-politiker Heidi Nordby Lunde vant Dagbladets pris «Gullbloggen» i 2005 med bloggen VamPus’ Verden. Betegnelsen «rosablogger» dukket først opp i avisa vinteren 2010, da unge, motebevisste jenter ble bloggernes ansikt utad. De var sponset av annonsører og brukte vel så mye plass på bilder av seg selv som på tekst.

13 år gamle Emilie Nereng startet bloggen Voe i 2009, og fikk 70 000 daglige lesere i løpet av det første året. Hun var for ung til å stå oppført i skattelistene, men eksperter mente hun tjente 60 000 kroner i måneden bare på bloggen. I tillegg kom egne produkter og oppdrag.

Hannemyr fikk øynene opp for blogger av den smalere typen.

– Jeg pleide å følge med på en blogg om datasikkerhet. Masse teknologer var tidlig ute med å blogge om emnet de var eksperter på. Det jeg har hatt mest glede av med webben, er kontakt med forskningsmiljøer verden rundt. Særlig miljøet omkring fri programvare, som jeg fortsatt har daglig dialog med.

En overraskende retning

Dialog interesserte også unge nettbrukere. Særlig Internet Relay Chat (IRC) var etterspurt blant Oslonetts yngre kunder de første årene, forteller Hannemyr. Der kunne brukerne kommunisere i sanntid én til én eller gruppevis i kanaler. Da han selv prøvde å chatte, syntes han det ble for ufokusert. Men nordmenn flest var ikke fremmede for å prate om alt og ingenting over nettet.

I 2002 laget Dagbladet Blink, et nettsamfunn som på det meste hadde over 300 000 brukere. Her kunne man lage profil, diskutere, sende meldinger og skaffe seg en nettdate.

I 2006 lanserte VG konkurrenten Nettby, som etter hvert fikk over 800 000 borgere. Her fikk du poeng etter hvor aktivt du deltok og du kunne oppnå borgermester-tittel. Nettby ble lansert bare tolv dager før Facebook åpnet seg for hele verden, og måtte gi tapt etter to år. Blink holdt ut til 2011, da det var 4000 brukere igjen. På det tidspunktet hadde Facebook fått 2,5 millioner brukere i Norge.

Det som har overrasket Hannemyr mest med webben, er retningen sosiale medier har tatt.

– Det har helt klart blitt mindre seriøst, og mer konspirasjonsteorier. Folk får informasjon fra algoritmer laget for å underbygge det de allerede mener. Er du litt på villspor, havner du mer på villspor.

Han hadde heller ikke sett for seg nettgigantenes kreativitet når det gjelder innsamling av personopplysninger og krenking av personvern. Det er flere år siden han sluttet å bruke Facebook. Først prøvde han å strippe ned profilen sin til et minimum, blant annet ved å fjerne kona fra relasjonsstatusen. Det gikk ikke ubemerket hen.

– Øyeblikkelig gikk det ut en beskjed til alle våre felles venner: «Gisle is no longer in a relationship». Jeg fikk en del bekymringsmeldinger fra folk, ler han.

[FAKTA]

Internetts historie

1969: Ønsket om å koble sammen datamaskiner på avstand fører til utvikling av et nettverk der mange datastrømmer kan passere samtidig. Det får navnet Arpanet og forbinder fire amerikanske universiteter.

1971: Filoverføring mellom datamaskiner blir mulig via File Transfer Protocol (FTP). Samme år sender dataingeniør Ray Tomlinson den første e-posten.

1973: Norge blir første land utenfor USA som kobles på Arpanet. Slik kan forsknings­instituttet Norsar raskt dele informasjon med amerikanske militærmyndigheter om Sovjets atomprøvesprengninger nær Finnmark.

1974: Amerikanske Robert E. Kahn og Vinton G. Cerf lanserer begrepet internett. De er to av utviklerne bak TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), som etter hvert blir den dominerende standarden for å knytte sammen nettverk av nettverk.

1978: Det første BBS (Bulletin Board System) lanseres. BBS er en elektronisk oppslagstavle som kan ringes opp med modem for å lese og skrive meldinger og hente filer.

1988: Internet Relay Chat (IRC) lanseres. Her kan brukerne kommunisere skriftlig i sanntid, én til én eller gruppevis i kanaler.

1989: Den britiske dataingeniøren Tim Berners-Lee ved fysikkinstituttet CERN i Sveits utvikler systemet World Wide Web for å vise fram informasjon internt på instituttet.

1991: Den første offentlige nettsiden, info.cern.ch, går online den 6. august. Her forklarer Berners-Lee hva World Wide Web er, hvordan man kan skaffe seg en nettleser og så videre.

1993: Styret i CERN avgjør at WWW-teknologien fritt kan brukes av alle, uten avgift. Bruken sprer seg raskt utenfor forskningsmiljøet etter at den grafiske nettleseren Mosaic blir tilgjengelig.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2022.