Et godt hundeliv

Berta starta hos =Oslo i mai 2013. En liten valp som titta nysgjerrig opp av ryggsekken pappa Magnus hadde på magen. Den forrige hunden til Magnus døde lille julaften året før, og livet hadde vært tøft for ham etter det. Ei venninne av ham så hvordan Magnus sleit aleine, så hun trådte til og fant en valp han kunne overta. Vesle Berta og pappaen hennes sjarmerte hele Oslo, og da vi la bildet av dem ut på =Oslos Instagram, sjarmerte de resten av landet også. Og Magnus smilte igjen.

De to ble igjen landskjente da de dukka opp i en episode av NRK-programmet Migrapolis, og ga et ansikt og en stemme til rusavhengige dyreeiere. Mange fordommer ble nok knust, både gjennom slike opptredener, og gjennom det daglige magasinsalget de to utførte på Grorud. Seere og kunder møtte en rolig, lykkelig og veloppdragen bikkje, med kjærlighet og respekt for eieren. Hemmeligheten var ifølge Magnus en hundeoppdragelse som var streng, men rettferdig. Han mente også at hundens personlighet hadde mer å si for temperamentet enn hvilken rase den tilhørte. Berta var tre fjerdedels Rottweiler og resten Dobermann, og pappen hennes visste godt at noen kunne være skeptiske i møtet med henne. Det varte aldri lenge.

Berta hadde sitt eget selgerkort, med selgernummer 4001 på. Magnus hadde nummer 1004. Hun blei en stjerne blant alle stamkundene utenfor Grorudsenteret, lettere skjemt bort med hundegodteri og hundeleker fra kunder og ansatte. Både senterledelsen og vekterne så på Berta og Magnus som en del av handelsstanden på senteret, noe kunder som klagde på deres tilstedeværelse fikk klar beskjed om. De to var samtalepartnere og god terapi for mange i nærmiljøet. Jeg har hørt flere historier om hva det betydde for eldre og enslig mennesker å kunne stoppe opp der, kose litt med Berta og slå av en prat med Magnus. «Noen ganger løser vi verdensproblemer her på Grorud» fortalte Magnus i =Oslos julebok 2013, en bok hvor han også prydet forsida.  Fortsatt får vi spørsmål fra kundene på senteret om hvor de to ble av, og om hvordan det går med dem i dag.

Kort sagt endra mye seg for Berta og Magnus, på kort tid. Først dukka kjærligheten opp i livene deres. Hun het Helene og hadde vært ungdomskjæreste med Magnus. Helene ga ham valget mellom fortsatt å ruse seg, eller fortsatt å være kjæresten hennes, og Magnus valgte det siste. Plutselig hadde Berta både en mamma og en pappa som tok seg av henne. En del av planen for å få til det, var å forlate storbyen, og kjøpe et lite småbruk helt sør i Hedmark, rett over grensa til Sverige. For Berta var det himmelsk å bytte ut asfalten med skog og enger, og lukta av eksos med de spennende duftene av dyr og planter. Hun elsket det nye livet, og det samme gjorde Helene og Magnus. Sistnevnte hadde alltid likt seg bedre på landet og i skogen, og dessuten betydde deres nye boforhold at han igjen kunne pleie sin største interesse og lidenskap: hestehold.

Så derfor, for tre års tid siden, fikk Bertas familie enda et tilskudd: Åsa. En veldig stor lillesøster, som Berta kunne besøke i stallen eller ute i innhegningen på jordet. Livet var godt. Drømmer hadde gått i oppfyllelse for alle, og dagene bedagelige, men også med rom for lek og lange turer. Jeg var så heldig å få besøke dem der ute i skogkanten, og det var helt spesielt å se Berta blomstre med all den friheten det landlige livet ga. Hun hadde jo alltid hatt det godt og blitt tatt vare på, men storbyen er en annen verden. Minnet om det besøket og Berta som slengte seg opp i fanget mitt i sofaen, gjorde det ekstra tøft da Magnus ringte for noen uker siden med en vond beskjed. Han ville fortelle at det nok ikke var lenge til de måtte ta den lange, lange turen til veterinæren, for å gi Berta fred. Det var hoftene som svikta, og Magnus så at hun sleit med smertene hver dag. I siste øyeblikk kvikna Berta til, og insisterte på at hun ville ha mer tid her med oss, men i dag kom den tunge beskjeden om at et godt hundeliv skulle komme til en ende.

Jeg ble sittende å lese alle de gamle intervjuene, sakene og postene på sosiale medier om Berta, Helene og Magnus. Det var ting jeg hadde glemt, som at Magnus pleide å kalle Berta for Bertis, eller den gangen de to lette etter et sted å bo via =Oslo Facebook-side og responsen tok helt av. Også fant jeg dette sitatet fra den juleboka, et sitat jeg synes det passer å avslutte med i dag. Magnus om Berta:

“Hun svikter meg aldri. Hun tar latteren og gråten og alt. Ikke juger hun heller. Hun er med meg alle steder. Berta sier fra når hun synes vi har solgt nok blader, når det er på tide å dra hjemover.”