Erlik-selger Magnus viser fram byens bakside

Skuespiller Kristoffer Joner fikk en omvisning i Oslos tunge rusmiljø av =Oslo-selger Magnus Lilleberg – fra Skippergata til Nåleputa.

Vi møter Kristoffer Joner i =Oslos salgslokale. Filmstjernen har gått hardt ut mot norsk narkotikapolitikk. Han forklarer årsaken til engasjementet:

– Flere ser at nulltoleranse og forbud bare lager større problemer. På tomannshånd sier også politikere at noe må gjøres, men det er farlig for dem å si det offentlig. Ofte prøver vi ut nye ting i samfunnet, lærer av feilene våre og gjør det bedre neste gang. Feil er hovedkilden til kunnskap. Gjennom 30 år har vi opparbeidet en fantastisk kunnskap om hvordan vi ikke skal håndtere narkotikaproblemet. Men vi nekter å lære av det!

Det er ingen diva som hilser på Magnus. Kristoffer har samme hullete olabukse, hvite joggesko, svarte hettejakke og caps som vår selger. De finner tonen øyeblikkelig. Magnus er tredve år, og noen nekter å tro at han bruker heroin. Han er kjekk og blid, med vennlig stemme og stort ordforråd. Han tar oss med ut i Skippergata. Etter få meter er vi framme ved første stopp: Kirkens Bymisjons café Møtestedet.

– Her får du middag for tolv kroner og blingser for fem. Utrolig god mat. Uten dette tiltaket ville det vært mange flere underernærte folk på gata. Jeg har sansen for Kirkens Bymisjon. De skal ikke tute huet ditt fullt av religion. Jeg har selv jobba frivillig for dem. Jeg var tidenes yngste medarbeider på krisetelefonen til Kirkens SOS. Hadde ikke fylt atten enda, forteller Magnus.

Vi går videre til Oslo S. Rett utenfor stasjonen vrimler det av folk som roper ut navnet på ulike stoffer og piller. Noen vil kjøpe, andre vil selge.

Magnus Lilleberg: – I det siste har det vært helt Miami Vice her nede. Men politiet skjønner at det ikke blir noe bedre samfunn om de tar fra meg brukerdosa. Litt eldre politifolk har faktisk gitt meg dosa tilbake. Tar de den, må jeg jo fikse en ny. Jeg driver ikke med krim, men noen tar en lommebok i slike tilfeller. Jeg har snakket med politifolk som synes denne delen av jobben er meningsløs.

Kristoffer Joner: – Det verste er at de lærer dette på en skole. Vi sier at vi vil ha folk tilbake til samfunnet, men hvordan kan vi øke oddsen for det ved å sette dem i fengsel?

ML: – Statistikk er greia. De må arrestere folk i bøtter og spann for å vise hvor flinke de har vært til å øke antall pågripelser. Politikere maser på politisjefer, og sjefene sender instruksene videre nedover. Jeg prøver å holde meg unna Jernbanetorvet. Jeg kjøper heroin fra private leiligheter. Dealere synes det er greit å ha meg på døra, fordi jeg ser ordentlig ut. Mange selger fra leiligheter, og det er også mye handel på hospitser. Lørdag ble det sent før jeg fikk skrapt sammen penger. Jeg måtte ned hit og kjøpe heroin av fremmede. Jeg kokte det opp og skulle til å trekke det inn i sprøyta, men jeg syntes det lukta rart. Det var knust Fisherman’s Friend. Vanligvis er heroinen blanda med bakepulver, melkepulver, druesukker eller kaffe. I verste fall rottegift. Det du kjøper består gjerne av 10-15 prosent ren heroin.

KJ: – Det høres jævlig skummelt ut. Blir stoffet blandet ut i opphavslandet eller i Norge?

ML: – Jeg antar at det blandes når det kommer fram. Det er lettere å smugle rent stoff. Kanskje blandes det litt fra ledd til ledd. Før min tid var heroinen renere. En gang kunne du dele opp et gram i 20-30 brukerdoser. I dag ligger min dose på 0,2 gram, en såkalt kvarting. Det må jeg ha for å bli frisk, men jeg blir ikke rusa av det. Mange bruker piller ved siden av, fordi heroinen har dårlig kvalitet. Valium og Rohypnol er det vanligste. Selv ligger jeg langt unna piller. Abstinensene skal visstnok være verre enn på heroin.

Vi går til sjøsiden av stasjonen, bedre kjent som Plata. I 2004 var det en ryddeaksjon her. Rusmiljøet skulle fjernes. Plata-aksjonen gjorde at miljøet flyttet seg litt lenger opp i sentrum.

ML: – Denne plena var ideell synes jeg. Litt utenfor allfarvei. Før rusmiljøet ble jaga fra Plata var det en helt annen indre justis. Folk passa mer på hverandre. Man solgte ikke til yngre folk. Nå ser du unger som knapt har fylt 16 handle dop. Triste greier.

KJ: – Hva er ditt synspunkt på statlig heroinutdeling til tunge brukere?

ML: – Hadde jeg fått heroin, hadde jeg hatt tid til andre ting enn å skaffe penger. Kanskje ta en utdannelse og få meg jobb. India har masse lovlige opiumsplantasjer, som brukes i legemiddelindustrien. Heroin er bare morfin med en acetylgruppe som gjør det mer fettløselig. Dermed virker det raskere. Dopet i seg selv er ikke så veldig skadelig. Det er stresset som tar livet av oss. Når blodårene våre ikke virker lenger, er det på grunn av den etsende sitronsyra vi må løse opp stoffet i. I Norge får du som regel brun heroinbase fra Midt-Østen, beregnet på røyking. Den er basisk, derfor må du blande syre i den. Nå bruker jeg bare askorbinsyre, som er mye mildere enn sitronsyre. Men det er heller ikke bra. Den hvite hydrokloridformen av heroin finner du sjelden i Oslo. Den er vanlig på østkysten av USA.

KJ: – Hvordan føles det å ha heroinabstinenser?

ML: – I fjor sommer prøvde jeg å avruse meg selv. Jeg ga opp etter tre døgn. Først fikk jeg panikkangst. Så gikk termostaten til helvete. Jeg kaldsvetta og frøys om hverandre. Så ble jeg kvalm, og fikk ikke i meg mat. Jeg følte at jeg hadde glasskår og edderkopper i årene. Jeg trodde også jeg hadde edderkopper i ansiktet, men det var bare panneluggen min. Likevel kan alle klare å slutte med heroin ved å legge seg inn til avrusning. Alfa og omega er å ha noe å gå til etterpå.

KJ: – Skal folk få smaken på et annet liv, må de få muligheten til å smake på det. Om det så krever at de får heroin av staten. Jeg går selv på Ventolin fordi jeg har astma. Tar du fra meg Ventolinen, har jeg et problem.

ML: – Jeg tror musikken er det som vil redde meg. Jeg har vært DJ, og jobbet som selvlært reparatør i en musikkforetning. Nå har jeg et lite hjemmestudio hos faren min, der jeg bor. I fjor hadde jeg for dårlig samvittighet til å bo hos ham, og lå mye ute. Så fant jeg en brakke på Lambertseter. Den ble brukt av Vegvesenets brøytemannskaper om vinteren. Den var allerede brutt opp, så jeg kjøpte en låsesylinder på Clas Ohlson og flyttet inn. Jeg inviterte flere hyggelige folk som ikke hadde noe sted å bo. Det var veldig fint å kunne hjelpe. På sensommeren banka politiet på døra. De hadde fått tips om at det var tjuvegods hos meg, men det var det slett ikke. De var ganske hyggelige, men jeg måtte forlate brakka.

Vi går inn på stasjonen, og over broa til Galleri Oslo. Den utskjelte bygningen var en gang Europas lengste innendørs handlegate. Så kom den i skyggen av andre store kjøpesentre. I dag er det hovedsakelig bussterminal her.

ML: – Jeg har hørt et forslag om å gi Galleri Oslo til rusavhengige. Hvis rusmiljøet var der inne, kunne det vært litt kontroll. Man kunne sett gjennom fingrene med dopsalg, og heller passet på at yngre folk ikke kom inn. Jeg skjønner meg ikke på ressursbruken i samfunnet. Tenk hvor mange millioner som brukes på å jage oss fram og tilbake. De store fiskene blir uansett aldri tatt.

KJ: – Rusavhengige skaper mange arbeidsplasser. Kanskje ønsker ikke myndighetene å bli kvitt problemet av den grunn.

Vi kommer til Vaterlandsparken på Grønland. Her går det mest i hasj.

ML: – Her har de også stramma hardt inn. Før satt en gjeng her og drakk øl og røkte hasj. Jeg synes ikke akkurat de gjorde noen fortred. Grønland er kjent for stoffet khat. Jeg prøvde det sammen med en afrikansk skuespiller. Det var som å spise halm. Virkningen var ikke mer enn en dobbel espresso. At det er forbudt i Norge, begriper jeg ikke. I Midt-Østen er det en kultur rundt det. Å tygge khat der er som å ta en kaffepause her.

Vi tar turen videre til Bispelokket. En trafikkmaskin over tre plan i Bjørvika, hvor E18 møter Riksvei 162. Under veien er et langstrakt, steinete og forsøplet område.

ML: – Dette er et populært sted å sette seg et skudd. En skytebane, som vi kaller det. Det hender folk sover her også. I fjor var masse brostein deponert her. Noen som var gode og speeda bygde en hytte og tente bål. Det er så trafikkert her at du må sette et ekstra fett skudd for å få sove. Jeg sov her en gang det var bedre kvalitet på heroinet enn jeg trodde. Det var på vinteren mens hytta sto her. Den var vel 2 x 3 meter. Fytterakker’n, jeg har aldri vært så frossen som da jeg våkna morgenen etter. De som graver og ordner her reiv hytta på sensommeren i fjor.

Magnus vil vise oss et siste oppholdssted for rusmiljøet, ikke langt unna. Mellom Oslo S og Operaen er en liten gressplen, populært kalt Nåleputa. En bysykkel ligger i gresset, og det er lett å finne brukte sprøyter her.

ML: – Her pleier mange å sette seg en smell. Folk som går til og fra Operaen over broa får seg et freakshow. Det hender også at folk overnatter her.

KJ: – Jeg skjønner at det er god grunn til å fortsette engasjementet for de rusavhengige. Om femti år vil vi se tilbake på vår tid og tenke: Jeezez, hva var det vi holdt på med?

Teksten sto på trykk i =Oslo, juni 2010.