Erlik-selger fikk napp på ny jobb
Magasinselger Merethe Linea Tränkle leverte ut 450 jobbsøknader, blant annet til dem som kjøpte =Norge av henne. Til slutt fikk hun napp.
Vi møter den blide selgeren i Sandefjord. Her har hun bodd siden hun flyttet fra Tyskland for rundt åtte år siden. Merethe vokste opp i Trondheim, men flyttet med mora til Tyskland. Der gikk hun på videregående skole.
– Jeg bodde i Tyskland i 20 år og var selvstendig næringsdrivende. Min daværende ektemann og jeg drev et slakteri med catering.
Etter et tungt samlivsbrudd flyttet Merethe tilbake til Norge og Sandefjord, mens sønnen ble igjen hos faren i Tyskland. Det siste skulle vise seg å snu livet til Merethe på hodet.
– Jeg møtte veggen. Det var så mye greier. Jeg begynte å ruse meg på amfetamin, sier hun og kikker i bakken, før hun fortsetter.
– Jeg havna i fengsel. Da jeg kom ut derfra fant jeg ut at jeg ikke ville ruse meg lenger. Jeg jobba først som frivillig medarbeider i bruktbutikken til Blå Kors, men jeg syntes at det å selge blader var et bedre alternativ. Med min bakgrunn er det veldig vanskelig å få en jobb.
– Hvordan er det å selge bladet, da?
– Toppers! Tipp, topp, tommel opp!
Hun smiler bredt, og viser begge.
– Altså, jeg elsker denne jobben. Det er sosialt å selge magasinet. Det er et springbrett, rett og slett alt man kan ønske seg. Uansett om jeg ikke får solgt veldig mange blad i løpet av en dag, får jeg allikevel mye igjen for det. Jeg snakker med kundene, jeg omgås folk. Jeg får noe tilbake.
Merethes favorittplass, og nesten faste salgssted, er på kjøpesenteret Hvaltorvet i Sandefjord. Der har hun god kontakt med ledelsen, vekterne og medarbeiderne i butikkene.
– Jeg har ikke noen mamma og pappa lenger, så jeg bruker vekteren som rådgiver. Han står der og hører på at jeg skravler, ler hun.
Hennes største ønske er å komme i ordinært arbeid. Hun vil bli fri fra Nav-systemet og betale skatt som en vanlig borger. For snart ett år siden laget hun er åpen søknad, som hun leverte i alle butikkene på senteret. Alle som kjøpte magasinet av henne fikk også med seg søknaden.
– Jeg kan jobbe, og jeg vil jobbe, sier hun bestemt.
Verdigheten hun har fått tilbake etter å ha begynt å selge magasinet, er det som holder Merethe unna rusen.
– Jeg får oppmuntrende ord fra kunder hver eneste dag. De forteller hvor hyggelig det er å se meg. Uten det hadde jeg aldri klart å slutte å ruse meg. Jeg har delt ut 450 jobbsøknader, sier hun lattermildt.
Merethe ble kalt inn til jobbintervju i august. Hun fikk jobb som vikar på Sandefjord Motor Hotel. Hun forteller at det startet som nattarbeid. Etter hvert så hun at det ikke gikk. Da hun skulle til å si opp, fikk hun beskjed at det var en mulighet på dagtid også.
– Da har jeg tydeligvis gjort noe bra!
Selv om jobben ikke er på fulltid, er Merethe veldig fornøyd med å ha fått et bein innafor bransjen.
– Jeg gir jernet, og gir ikke opp.
På håndleddet har hun et armbånd med tre anheng. To av hjertene står for kattene hennes, som hun har adoptert fra Dyrebeskyttelsen.
– Jeg redda livene deres. Og så har de en så stor kjærlighet for hverandre.
Det siste anhenget er en sirkel. Den har inngravert teksten «=Norge».
– Det har forandra livet mitt til noe veldig positivt. Armbåndet minner meg på at det ikke er verdt å vende tilbake til dit jeg var, forteller hun.
– Jeg har skrevet et dikt jeg gjerne vil lese for dere, hvis dere vil høre, sier Merethe.
– Det heter «Min tapte verdighet».
Diktet ligger på telefonen hennes. Den har knæsjgrønt deksel. Hun leser:
Skaffa meg en heltidsjobb,
som kranglefant på Nav.
Der helsa dro til hælvete
og inntekta er lav
Men hvem bryr seg vel om det?
For arbeidsgiver var jo aldri å få tak i
Og kan jo ikke bare si opp jobben heller
Selv om det betyr en dårlig økonomi
Så plutselig en vakker dag
Traff jeg noen som hadde tro på meg
Ga meg ansvar og viste empati
Og ville gi meg støtte på min videre vei
Så nå er jeg selger nummer 10
Av magasinet Erlik Norge
Og yndlingsplassen min
Ja, det er på Hvaltorvet
Hver dag møter jeg
Fantastiske personer
Og det koster ikke penger
Men det er verd millioner
De hilser vennlig
Og møter meg med respekt
Og det er jo det som
I jobbsammenheng gir best effekt
Man kan jo sikkert si
At dette kalles for rettferdighet
Men for meg personlig betyr det
Å få tilbake mine tapte verdighet
Teksten sto på trykk i =Oslo februar 2018.
