
Er jeg en kostnad eller en samfunnstopp?
Jeg er rusavhengig. Spørsmålet er om jeg da er en kostnad for samfunnet, eller egentlig tilhører toppen?
Jeg er under behandling på Ullevål sykehus, på avdelingen for psykiatri og rus. Jeg har et team på fire som følger meg. Det er følgende personer: Primærkontakten (som er sykepleieren), sekundærkontakten (sosionomen), psykologen og legen. Det jobbes også tre skift, med en hovedkontakt på hvert skift. Så det er totalt fem mennesker som er direkte knyttet til meg, i behandlingsøyemed. Samtlige andre pasienter på Ullevål har tilsvarende ordning. Det vil si at vi brødfør fem familier, samt dem som jobber dag, kveld og nattevakt. Det er som å styre en liten bedrift.
I tillegg har jeg tre kontakter i Nav. Det er følgende personer: Primærkontakten, ruskontakten og en økonomisk rådgiver. Jeg er også knyttet opp mot LAR (legemiddelassistert behandling). Der har jeg to kontakter, samt DPS (distriktspsykiatrisk poliklinikk), hvor jeg har en psykolog eller psykiatrisk sykepleier som jeg går til, samt fastlegen min der ute. Det vil si at totalt elleve stykker som jobber for, eller under, meg!
Disse er med på å forsøke å løfte meg og mine medpasienter opp og ut i samfunnet igjen, slik at vi kan få oss en jobb. Slik de selv har. Nå nærmer det seg en middels stor bedrift å holde orden på! I tillegg bidrar rusmisbrukeren med støttetiltak som for eksempel familiemedlemmer, som må få hjelp av psykolog eller lignende på grunn av all den usikkerheten og alle traumene som den rusavhengige har skapt innad i familien.
Når russyke er «ute på oppdrag» for å skaffe seg sitt foretrukne rusmiddel, det være seg alkohol, hasj, kokain, piller, amfetamin eller heroin – for å nevne «de seks store» –opprettholder de mange jobber i samfunnet. Alt fra politiets narkoenheter til ambulansepersonell og patolog; advokatene, vekterne, =Oslo, Frelsesarmeen, Blåkors, tollerne og smuglerne. Sist, men ikke minst: landene hvor det smugles narkotika fra. Hvor vi brødfør familiene til produsentene av både det og alkohol. Alkohol er jo lovlig, men fører også til store konsekvenser for mange.
I dette landet er man så heldig at staten er aksepterende. Den godtar at det finnes grupperinger som kalles rusomsorgen, noe mange land ikke er forunt. Så: Bør jeg få høyere «lønn» fra staten? Ved å kutte ned to kontakter derfra, kan jeg i teorien få halvparten av deres lønn og samtidig bidra til å brødfø mange familier i dette store og lange land. Det kan jeg gjennom å vise nøkterhet og edruelighet, ved å ta for eksempel urinprøver som en overgangsfase til det «normale» liv. I teorien er faktisk rusmisbrukeren millionær, selv uten «lønnsforhøyelse».
Tenk på hvor mange jeg brødfør, og hvor mange millioner som brukes bare for å brødfø meg. Det er det ikke mange som kan si at de har et så stort støtteteam rundt seg. Nå har jeg til og med idrettspedagog og yogainstruktør. De eneste man kan sammenligne meg med, er vel toppidrettsutøvere. De har tilsvarende team rundt seg.
For å konkludere det hele stiller jeg spørsmålet: Er rusmisbrukeren en kostnad for samfunnet – eller en samfunnstopp?


3 kommentarer
Morten Alme
Vi må forandre på “rus” paradigmet, og kalle det for hva det er. Medikament avhengighet.
Men dette er altså er resultat av 50 års forbud i praksis.
Lise Hansen
Livet er ikke alltid en dans på roser, hverken for rusmisbrukere og ikkerusmisbrukere. Vi må alle takle livets utfordringer uten å gi opp, selv om det er smertefullt. Noen har fått for mye, det er forståelig at de ikke klarer å reise seg. Det er imponerende at de står så oppreist som de gjør. Og det er skammelig at samfunnet ikke har hjulpet de, der har vi alle et ansvar for å bidra. Det er ikke disse jeg viser til i mitt forrige innlegg, det er de andre. For det er mange av de også, de som ikke vil/gidder å bidra med sitt ansvar i vårt felles samfunn, men som kun lever livet på eget vis på bekostning av familie, nære relasjoner og øvrig samfunn. Som raskt er frempå med krav om hva samfunnet bør gjøre for de, men som sjelden/aldri har tenkt på hva de kan gjøre for samfunnet.
Lise Hansen
Tenk så mange syke, barn og eldre som kunne fått hjelp og hvor mye kortere sykehuskøene hadde blitt ved at bare noen få rusmisbrukere hadde tatt behandlingen på alvor og sørget for å bli frisk. For det er en kjensgjerning at denne bedriften har elendige resultater, det er ikke mange rusmisbrukere som blir friske eller holder seg friske. Siden du trekker parallellen til næringslivet hadde det bare vært et resultat i det virkelig liv, bedriften hadde vært konkurs! Det er skammelig at det brukes så mange ressurser uten å oppnå resultater.