
Er du ensom i andres selskap?
Skjuler du dine rareste innfall og dypeste tanker for å «passe inn» og være sosial? Kanskje skaper det bare mer ensomhet.
Det latinske ordet ‘persona’ betyr maske eller rollefigur. I dag kaller vi folk generelt for personer. Det er like greit, for mange av oss bruker mye av livet på å spille en rolle. Vi prøver å si noe riktig, og unngå å si noe feil. Vi tenker: Hvordan skal jeg få de andre til å like meg? Hvem må jeg være? Når skal jeg le? Hvordan skal jeg unngå å virke egoistisk? Hvordan kan jeg fremstå mest mulig vellykket på Facebook (uten at det høres ut som jeg skryter)?
Det som fins bak masken (personen), kan vi kalle et menneske. Mennesket er fullt av rare tanker og påfunn. En person bruker mye krefter på å holde mennesket sitt på plass, så det ikke tyter ut med rarheten sin. En person prøver stadig å finne ut hva som er normalt. Det er ikke lett i en mangfoldig verden. Derfor må personen innsnevre sin sosiale verden til en gruppe.
Ulike grupper har ulike normer. På universitetet kan normene være slik: Det er ikke nok at du har tenkt noe selv. Skal en tanke være bra nok, må den komme fra en stor akademiker. En person som andre akademikere finner bra nok. Du må henvise til noen som er smartere enn deg, selv om du sitter i kantina og ikke på eksamen. Det du har på hjertet er ikke bra nok. Du risikerer å få negativ respons hvis du sier det. Eller ingen respons. Eller dårligere respons enn de andre.
En person som får dårlig eller ingen respons, straffes ikke bare av andre. Personen har også en tendens til å straffe seg selv. Straffen er så ubehagelig at det er best å følge normene i gruppen. Å være unormal er å være feil. Samtidig sitter mennesket inni personen og spør seg: Hvorfor er de andre så forutsigbare? Hvorfor sier de så mye som ikke handler om noe? Hvorfor bruker de ikke samværet til å utforske alt det spennende som finnes? Og hvorfor tar ikke jeg initiativ til det, isteden for å skylde på de andre?
Når flere personer møtes, kan det bli riktig ensomt.
Personer prøver å nå fram til hverandre ved å etterligne hverandre. Jo flere som prøver å være like, jo trangere blir rammene for utfoldelse. Personer sier selvfølgeligheter som ingen kan vemmes av. Fellesskapet baserer seg på minste felles multiplum. Det er et skjørt fellesskap, som stadig må bekreftes med likhet.
Personer er redde for det som er annerledes. De anerkjenner andre i den grad de ligner dem selv. For en person har gruppen alltid rett, mens resten av verden er temmelig gal. Personer søker bekreftelse på at verden er gal. Personer elsker nyheter, som ofte ikke er nye, men de samme gamle historiene om folk som gjør gale ting. Når en person hører om gærninger, får den bekreftet at den selv er riktig.
Personer som anerkjenner hverandre, får en kort pause fra ensomheten og frykten for å ikke være bra nok. Men snart trenger de mer anerkjennelse. Det er ikke særlig tilfredsstillende å bli anerkjent bare for å leve opp til normene. Selv ikke når normene er frisinnede. I popstjernemiljøet er normen å kle av seg og sjokkere. En del popstjerner «sjokkerer» i ett kjør på oppskriftsmessig jakt etter anerkjennelse.
En person kan bli hyllet av mange andre personer, og likevel føle seg død. Mennesket slipper ikke til. Ingen får se det som lever bak personen. Et vel bevart menneske prøver å unnslippe personens vakthold. Mennesket gir blaffen i hva som er normalt. Det vil bare være seg selv. Det vil si hva det har på hjertet, selv om det er rart og unormalt. Når mennesket siver ut i verden, gjør det inntrykk på andre mennesker. De blir inspirert. De får lyst til å overmanne sine egne personer.
Når et menneske sier noe, kommer det innenfra. Mennesker gjør det som er naturlig for dem, akkurat som resten av naturen. Naturen holder seg ikke til trange rammer, da ville den dødd ut for lenge siden. Personer prøver å tvinge naturen inn i ryddige monokulturer. De vil helst dyrke en eneste plante på store områder år etter år. Personer prøver å sprøyte vekk rar og feil natur. Da protesterer naturen. Den vil ha mangfold, akkurat som mennesket.
Når et menneske begynner å snakke og handle, kjenner andre mennesker seg igjen. De blir mindre ensomme. De føler seg bra nok selv om de er rare og uperfekte. Det er lett å tro at man må skjule sine dypeste oppdagelser for å være sosial. Men kanskje er det ikke bare «mitt eget dyp» jeg skjuler. Kanskje det er et fellesdyp, som andre også har tilgang til. Et helt innivers, som brer seg ut innenfor menneskene, slik universet gjør det utenfor.
«Jo dypere en oppdagelse er, jo mer sannsynlig er det at den også gjelder for andre enn deg selv.» Det sa den indiske professoren Ravi Ravindra i et foredrag jeg hørte. Når jeg uttrykker det dypeste jeg får tak i, handler det ikke bare om ’meg’. Det handler om det som gir liv til alle mennesker.
Kari Bu er journalist i =Oslo og forfatter av ungdomsromanen «Inniverset». Teksten har tidligere vært publisert på fluximpuls.no, i en litt annen versjon.


Én kommentar
arve fahlvik
Eg betegne meg sjøl som eksentrisk. Hørres litt positivt ut. Eg leve ikkje et A4 liv. Ensomt? Ja, men eg ikkje konne ha valgt annerledes. Børå er tung. Gleden ved å se at eg påvirka andre til å komma ut av skallet sitt er god, sjøl om deg går sakte.