Er det hjelp, eller er det overgrep?

Å være funksjonshemmet gir betydelig økt risiko for å oppleve seksuelle overgrep. Maria Puenchir brukte mange år på å skjønne hvor grensa gikk mellom nødvendig assistanse og seksuell berøring.

Tekst: Kari Bu
Foto: Geir Olsen / NTB

I fjor satte regjeringen ned Voldtektsutvalget, og rapporten «NOU 4:2024 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem» ble nylig lansert. Blant mye annet forteller den at folk med nedsatt funksjonsevne er ekstra utsatt for overgrep. Maria Puenchir, som selv er blind, tror det er mye underrapportering av seksuelle overgrep mot synshemmede. For henne startet det med trakassering fra jevnaldrende på vei hjem fra skolen.

– I puberteten var det artig for noen av de andre barna å tulle med at jeg skulle bli voldtatt på skoleveien. Jeg var nok ekstra utsatt fordi jeg ikke kunne kjenne igjen folk på utseende.

32 år gamle Maria er en minoritet på flere områder. Hen har urfolksbakgrunn, er ikke-binær og det hun kaller «funkis», altså funksjonshemmet. I oppveksten foregikk livet mye på nett.

– I chatrom trodde jeg at jeg hadde fått venner og ringte til dem. Så endte jeg opp med å sitte og høre menn beskrive hvordan de skulle voldta meg. Jeg møtte også folk fra nettet fysisk. I 80 prosent av tilfellene gikk det greit, og jeg har fått gode venner av alle kjønn på den måten. I noen tilfeller mistet jeg kontrollen. Selv om jeg hadde lært hva sex var, så fikk jeg ikke utviklet grensene mine før lenge etter at overgrepene skjedde. Det tok lang tid å finne ut hva samtykke betyr.

Selv hadde Maria bare vennskapelige hensikter med å møte folk fra nettet, men som hjelpetrengende var hen så vant til å bli tatt på at det var vanskelig å skjønne forskjellen på hjelp og seksuell berøring.

– Jeg skulle ønske jeg hadde lært noe om dette. Seksualundervisningen på skolen besto av flaue lærere som prøvde å tre et kondom på en dildo. Mange med funksjonsnedsettelser lærer grensesetting altfor sent. Men selv om du ikke skjønner at du har opplevd overgrep, så tar du skade av det.

Andre regler for kroppen

Maria har snakket åpent om erfaringene sine, og andre har hatt sterke meninger om hva hen egentlig har opplevd.

– Fordi jeg har en funksjonshemming, har jeg blitt overbeskyttet av folk som vil ta valg for meg. Mange fortalte meg at jeg var blitt voldtatt. Selv var jeg forvirret og visste ikke hva jeg mente. Da jeg anmeldte en person, ble saken henlagt. Nå har jeg et avklart forhold til hva jeg har vært gjennom, og eier min egen historie.

Ingrid Thunem, som også vil omtales som hen, er styreleder i paraplyorganisasjonen Unge funksjonshemmede, og satt i referansegruppen til Voldtektsutvalget. Hen har også skrevet masteroppgave og bok om temaet funksjonshemming og seksuelle overgrep.

– Barn uten funksjonshemming lærer at ingen voksne skal ta på tissen deres. Når du har en funksjonshemming, er det andre regler for kroppen din. Du kan oppleve at assistenter tar deg på tissen mye lenger enn jevnaldrende barn opplever. Hva er overgrep og hva er assistanse? Hva kan jeg si «ja» og «nei» til? Jeg trenger selv hjelp i hverdagen, så jeg har kjent denne sårbarheten på kroppen, forteller hen.

Å ha problemer med nakenhet er vanlig for folk som har opplevd seksuelle overgrep. For mennesker med funksjonsnedsettelser som trenger assistanse på toalettet, i dusjen og med av- og påkledning, kan det bli ekstra vanskelig. Etter et overgrep kan det å motta denne typen hjelp bli problematisk. For de fleste av informantene i Thunems masteroppgave var det uaktuelt å ha en mannlig assistent, uansett hvilket kjønn de selv tilhørte. Én ville ikke lenger ha hjelp til å dusje og slet seg ut på å prøve å dusje alene.

Ingrid Thunem (34) har en progressiv nevrologisk sykdom, men det betyr ikke at hen mangler en seksualitet. (Foto: Unge funksjonshemmede)

En bjørnetjeneste

Den nye voldtektsrapporten beskriver også hvordan unge med funksjonshemming kan oppleve å bli tatt ut av klasserommet når de andre elevene har seksualundervisning. Det er ekstra alvorlig med tanke på at de har to til tre ganger større risiko for å bli ofre for overgrep, mener Thunem.

– Det hadde gitt mening hvis de fikk egen, tilrettelagt undervisning om seksualitet, men det har jeg aldri hørt om. Isteden får de fysioterapi, hviletid, eller de gjør andre skoleoppgaver. Vi i Unge funksjonshjemmede har hørt om både blinde og rullestolbrukere som tas ut. Det kan henge sammen med en fordom om at de ikke får seg kjæreste og ikke har sex. Man tror man gjør dem en tjeneste, når det egentlig er en bjørnetjeneste.

Hen mener det er et problem at vi ikke ser på folk med funksjonshemming eller kronisk sykdom som seksuelle vesener. Det har hen selv mye erfaring med.

– Jeg sitter i rullestol og opplever ofte å bli avseksualisert. Når jeg og kjæresten min er ute, så antar folk at hun er assistenten min. Siden jeg også er skeiv, blir de ekstra forvirret: Hvordan kan du både sitte i rollestol og være lesbisk?

Unge funksjonshemmede har 37 medlemsorganisasjoner og representerer rundt 25 000 barn og unge. De får mange tilbakemeldinger fra unge som har fått høre at de ikke trenger seksualundervisning. Men det fins ingen regel som sier at folk med visse diagnoser skal tas ut av disse timene, og de fleste med funksjonsnedsettelser følger ordinær læreplan.

– Vi jobber for at lærere og helsesykepleiere skal anerkjenne betydningen av seksualundervisning også for unge med funksjonsnedsettelser. I tillegg trengs det mer fokus på slik undervisning i spesialklasser. Utviklingshemmede kan ha behov for et annet opplegg, men de trenger fortsatt å lære om grensesetting, hva som er greit og ikke. Alle elever har et potensiale for å lære noe om seksualitet.

De er seksuelle vesener

Christian Lomsdalen er lektor med videreutdanning i seksuell helse og seksualundervisning. Nå underviser han lærerstudenter i dette ved Universitetet i Bergen og mener de lærer altfor lite om temaet.

– Det er satt av få timer til undervisning i dette. Dessverre har jeg ikke hatt muligheten til å inkludere noe annet om seksualitet og funksjonsvariasjoner enn at det er viktig å huske på når man underviser.

Som lektor i videregående har Lomsdalen aldri hatt elever med synlig funksjonshemming, men han vet det forekommer at de blir tatt ut av timer de absolutt burde vært med i.

– Vi vet ikke hvor ofte det skjer, men jeg vil understreke hvor problematisk det er. Det har vært forsket utrolig lite på seksualundervisning generelt, og enda mindre på funksjonshemmede i den sammenheng. Det som er sikkert, er at folk med funksjonsvariasjoner har en seksualitet. Det er ikke bare de selv som må få mer kunnskap om dette. Vi som kanskje bare trenger briller, må vite at de som trenger rullestol også er seksuelle vesener. Vi kan ende opp i en relasjon til dem, enten privat eller i et yrke hvor vi har kontakt med ulike brukergrupper.

Til sin egen podkast «Lektor Lomsdalens innfall» har han prøvd å invitere folk fra Kunnskapsdepartementet for å ta opp behovet for seksualundervisning i lærerutdanningene. De har ikke ønsket å snakke om det. Han forteller at det ikke fins noen detaljerte retningslinjer for slik undervisning i Norge.

– Det vi har er læreplanene, opplæringsloven og menneskerettighetene. Veldig få lærere i norsk skole har videreutdanning i seksualundervisning. De fleste som underviser elever i det, har ingen fagkompetanse. Heldigvis fins det nå to videreutdanninger, en på OsloMet og en på Høgskolen i Innlandet. Vi må også bli flinkere til å få det inn i den ordinære lærerutdanningen. Her må Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet sette av midler.

Christian Lomsdalen underviser både elever og lærerstudenter, og mener at altfor få lærere har god kompetanse på seksualundervisning. (Foto: Monica Johansen)

Ønsket de ble advart

Lomsdalen ønsker seg en bred seksualundervisning i norsk skole, som ivaretar både skeive, transpersoner og folk med ulike funksjonshemminger. Da Ingrid Thunem gikk på skolen, ble hen ikke tatt ut av seksualundervisningen, men hen synes den var altfor dårlig.

– Vi lærte å tre på noen kondomer, og filmen «Fucking Åmål» skulle lære oss alt vi trengte å vite om det å være skeiv. Jeg vet at undervisningen er bedre nå, men den er fortsatt ikke god nok eller tilgjengelig for alle. Ideen om at funksjonshemmede ikke har en seksualitet gjør det også lett å tenke at vi ikke kan oppleve seksuelle krenkelser. Mange synes synd på oss og tenker at ingen vil utsette oss for noe fordi vi er så stakkarslige.

Til masteroppgaven sin fra 2020 intervjuet hen ti personer med funksjonsvariasjoner som hadde opplevd seksuelle overgrep. Alle fortalte om mangelfull seksualundervisning. De skulle ønske de ble advart om at de hadde en økt risiko for overgrep. En av informantene ble misbrukt av helsepersonell på en institusjon og mistet tilliten til institusjoner. Personen måtte slutte i jobb og ble uføretrygdet, flyttet hjem til foreldrene og ble avhengig av hjelp fra sine nærmeste.

– Å bli misbrukt av en profesjonell hjelper er mest vanlig i tradisjonelle institusjoner. Det å ha brukerstyrt personlig assistanse ser ut til å virke beskyttende. Da ansetter du dine egne assistenter, og du er sjefen. Risikoen for overgrep øker hvis du mottar tjenester fra mange forskjellige personer, slik du kan gjøre på institusjon.

Utnyttet svakhetene

Enten man har funksjonshemming eller ei, er det mest vanlig å oppleve overgrep fra en nær bekjent – kjæreste, venn eller familiemedlem. Vi må ikke mistenkeliggjøre alle som jobber profesjonelt med sårbare grupper, sier Thunem. Men noen utnytter muligheten overfor dem som har liten evne til å motsette seg handlingen eller si fra om overgrepet etterpå.

– De med kombinert syns- og hørselstap og de med utviklingshemming eller kognitiv funksjonsnedsettelse er ekstra utsatt. Det å være mann og funksjonshemmet ser også ut til å øke sjansen for overgrep mer. Kvinner har en ekstra sårbarhet bare i kraft av sitt kjønn, slik at deres risiko for overgrep relativt sett er større også uten funksjonshemming.

Thunems informanter fortalte hvordan overgripere kunne utnytte svakhetene deres. De kunne provosere fram spasmer, låse inn førerhunden eller fjerne rullestolen. I etterkant av overgrep opplevde noen av ofrene at hjelpeapparatet påla dem skyld. Rullestolbrukeren ble spurt hvorfor hen dro på fest alene og dermed usatte seg for risiko. En annen ble klandret for en skade som oppsto på et viktig hjelpemiddel under overgrepet, og ble fratatt dette. Mange år senere har informanten fortsatt ikke tilgang på hjelpemiddelet.

– Når du er funksjonshemmet, skal du liksom vite at du kan bli utsatt for fare og holde deg hjemme. Det er en forlengelse av argumentet om at hvis du går med kort skjørt, så er det din egen feil om du blir voldtatt. Funksjonshemmede blir spurt hvorfor de i det hele tatt går ut alene.

En av Thunems informanter opplevde overgrep fra tidlig barndom, men hjelpeapparatet oppfattet reaksjonene som symptomer på funksjonsnedsettelsen. Dermed fikk mishandlingen fortsette i 16 år. Flere norske rettssaker har vist at overgrep overses fordi man så seg blind på offerets eksisterende diagnoser. Den mest kjente er kanskje den såkalte Christoffer-saken fra 2005, der en åtte år gammel gutt døde etter langvarig mishandling. Christoffer hadde diagnosen ADHD, der symptomene kan forveksles med de man kan oppleve etter overgrep.

Vanskelig å anmelde

Et annet problem er at det psykiske hjelpeapparatet ofte er dårlig tilrettelagt for folk med fysiske funksjonshemminger. Flere av informantene opplevde at psykisk helsevern ikke kunne gi dem nødvendig assistanse. Én ble nektet plass ved et dagtilbud for psykisk syke fordi hen ba om tilrettelegging. Da mente personalet at hen ikke var motivert nok for tilbudet, selv om tilrettelegging var helt nødvendig.

– De som er gode på overgrep er ikke nødvendigvis så gode på nedsatt funksjonsevne. Kanskje mangler krisesenteret universell utforming, og det kan være vanskelig å komme seg dit. Og de som er gode på funksjonshemming vet ofte ikke nok om overgrep. Vi mangler folk med god fagkompetanse på kombinasjonen av seksuelle overgrep og funksjonsvariasjoner.

Én av Thunems informanter fikk høre at det var best å tenke på overgrepene bare som en dårlig seksuell opplevelse. Vedkommendes psykolog mente det var bedre å late som om overgrepene ikke hadde skjedd, fordi det å være funksjonshemmet var tragisk nok i seg selv. En informant med kronisk sykdom ble mye sykere etter overgrepet og skulle ønske overgrepsmottaket visste mer om sammenhengen mellom traumer og forverring av kronisk sykdom. Av de informantene som kjente overgriperen godt fra før, var det ingen som anmeldte hendelsen.

– Er du utsatt for overgrep av partneren din, så blir det vanskelig å anmelde om du også er avhengig av partneren for assistanse i hverdagen. Det kan også være utfordrende å ta med en assistent til polti eller overgrepsmottak, om du trenger det for å komme deg dit. Selv når assistenten ikke var overgriperen, så oppleves det som en veldig sårbar situasjon.

Legen ble satt ut

Ingrid Thunem kjenner godt til gruppen hen snakker om, både som fagperson og funksjonshemmet. Hen har ofte opplevd ubehagelige situasjoner knyttet til sin egen seksualitet når hen går ut på byen.

– Mange lurer nok på mye, og så tør de å spørre når de har fått et par halvlitere innabords. Da får jeg ofte spørsmål som: «Kan du ha sex? Hvordan fungerer det egentlig?» Folk er veldig nysgjerrige på ting som andre ikke trenger å svare på. Har jeg mye overskudd, prøver jeg å forklare hvorfor jeg mener slike spørsmål er ugreie. Det er greit å spørre folk du planlegger å ha sex med, men ellers trenger du ikke å gjøre det.

Her blir det tydelig at også folk uten funksjonshemming kan trenge mer kunnskap om seksualiteten til folk som har det. Det er slett ikke bare fulle folk som møter Thunem på en upassende måte.

– En gang jeg ville teste meg for kjønnssykdommer, ble legen helt satt ut. Hvordan kunne jeg ha hatt tilfeldig sex, det var jo veldig ufornuftig når man satt i rullestol?

Hun mener vi snakker for lite om funksjonshemming og seksualitet i samfunnet, noe som bidrar til å gjøre det lettere å bli utsatt for overgrep. Lysere sider av temaet får også for liten plass.

– Jeg kunne også ønske det var mer fokus på positiv seksualitet blant funksjonshemmede og kronisk syke – det store potensialet vi har for gode opplevelser.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 5/2024.