Er det egentlig så viktig med de dyra?

Bruk og kast-mentaliteten gjelder ikke kun pc-er, klær og fancy kjøkkenutstyr i verdens rikeste land. Nordmenn bruker og kaster sine egne kjæledyr over en lav sko.

Sommeren gikk. Igjen leste vi den ene artikkelen etter den andre om mislighold og plaging av dyr – i verste fall drap. Aviser og sosiale medier er fylt opp med groteske historier om kjæledyr som blir forlatt av eierne før ferien. Hunder er blitt funnet druknet, enten ved å bli bundet fast i sementblokker eller innesperret i sine egne bur. Katter er blitt beskutt med luftgevær. Vi har sett mobilvideoer av personer som tråkker i hjel måker for moro skyld.

Lista er lang, og slike historier får store deler av befolkningen til å gå i harnisk i kommentarfeltene. Gandhi sa en gang: «En nasjons storhet og dens moralske fremskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr». Om dette stemmer, ja, da står det dårlig til med Norge.

Interessen rundt dyrevern og dyrevelferd vokser i Norge. Aldri før har flere nordmenn ytret sine meninger om dyras rettigheter. Likevel flommer det over av skandaløse historier om dyremishandling og dårlig dyrehold. Egoisme overstyrer empati, og det er viktigere for oss å få en behagelig fellesferie enn å prioritere plass til Fido i bagasjen.

Dyrevern får stadig mer spalteplass. De ulike dyrevernorganisasjonene har større oppslutning enn før, og det er en voksende interesse for dyrevelferd i landet. Nordmenn generelt er opptatt av at dyr skal ha det godt. De fleste av oss er enige i at plaging av dyr er feil. NOAH, Dyrevernalliansen, Dyrebeskyttelsen, Nettverk for dyrs rettigheter og Minding Animals, er alle organisasjoner som jobber for dyrevelferd og dyrevern. Ikke alle har de samme fremgangsmåtene, men alle jobber mot samme mål – at dyr skal ha det best mulig, enten det er kjæledyr eller husdyr. I tillegg finnes det utallige privatpersoner og frivillige som tar vare på dyr som er blitt forlatt. Det virker som at dyrevelferd er på moten. Kall det gjerne trendy å vise støtte og empati for dyr som ikke har det bra.

Det rår likevel en nasjonal skepsis til dem som roper høyest om dyrs rettigheter. En skepsis til dem som bruker tid på å tale dyrenes sak. Et typisk argument mot dyrevernere er at de ikke bryr seg om mennesker. Et annet argument er at dyrevernere bruker tid på dyr selv om barn sulter i Afrika, og når mennesker blir drept i krig. Undersøkelser viser at personer som engasjerer seg i dyrevelferd ofte skårer høyere på empati for både dyr og mennesker. Det går tydeligvis an å ha følelser for begge deler, og det går tydeligvis an å engasjere seg i flere saker. Vi må ikke trenge å velge mellom mennesker og dyr, for i de fleste tilfeller kan vi velge begge deler. Å bruke humanitære tragedier for å kneble eller fordumme andres engasjement, tilfører lite i diskusjonen rundt dyrevelferd.

Så hvorfor denne skepsisen til mennesker som vil dyras beste? Hvorfor engasjerer vi oss negativt i andres engasjement? Hvorfor er det feil å slå en hund, men greit å holde en gris innesperret i en 0,65 kvadratmeters betongbinge? Hvorfor rynker vi på nesa når noen velger ikke å spise kjøtt? Hvorfor blir vi lei oss når en fugl flyr inn i vinduet og brekker nakken, men ikke når søte kyllinger hakker hverandre ihjel? Er vi bevisst uvitende rundt dyrs forhold i Norge, og lukker vi øynene for ikke å se hvordan middagen vår behandles? Om vi egentlig visste hva som foregikk i den industrielle matvareproduksjonen, ville vi da kjøpt biff på fredager? En stor andel av dyrevernere er veganere eller vegetarianere. Som mange kjøttspisere tror, har ikke alle valgt dette fordi de ikke liker kjøtt, fisk eller ost. Mange har valgt denne dietten på grunn av sin samvittighet overfor dyra. De ønsker ikke at dyrs fangenskap, lidelser og død skal mette dem selv ved middagsbordet når det ikke trengs. Noen velger også å avstå fra alt av animalske produkter, og ikke bare mat. Ullklær, skinnsko og pelskåper er noen eksempler. Hvorfor rister vi på hodet av dette? Er ikke disse valgene kun et tegn på empati og respekt for andre liv? Vi mennesker er flinke til å rangere dyr, og i 2014 er det helt klart de søteste dyra vi kan kose og klappe på som er de empatiske vinnerne. Resten er det ikke så farlig med.

I Thorbjørn Egners kardemommelov står det: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil». Vi som samfunn kan selv bestemme hva slags forhold vi skal ha til dyr. Vi kan også bestemme hva slags forhold vi skal ha til andre mennesker, og her er de fleste enige om at alle menneskeliv er like mye verdt, og at de derfor skal behandles bra.

Det er viktig å ta barna med på sommerferie, men å plassere familiens firbente medlemmer i kennel er ikke noe dilemma. Dyr har ikke rettigheter fra naturens side, men det har ikke mennesker heller. Rettigheter blir til i samfunnet, og det ble et bedre samfunn da etnisitet og kjønn ikke lenger var et kriterium for deltagelse. Kanskje det er på tide også å se nærmere på dyrs rettigheter? I dag sier vi som samfunn at dyr juridisk sett likestilles med livløse ting, og at vold mot dyr sammenlignes med skadeverk.

Må det være en motsetning mellom gode menneskeliv og gode dyreliv? Er det virkelig så ille dersom empati for dyr ble viktigere enn kiloprisen på kyllingfilet? Og ville sommerferien blitt verre om Fido fikk plass i baksetet, i stedet for den ekstra kofferten med sko og badehåndklær?

_MG_2343

 

Denne artikkelen ble først publisert i =Oslo / =Norge september 2014

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *