Ensomheten er det vanskeligste

— Litt om deg?
— Mitt navn er Thor Odinsøn. Jeg er 53 år gammel. Vokste opp i Fredrikstad. Mobbeoffer fra jeg var fire, grunnet rødt hår og fregner. Vi flytta til Oslo da jeg var sju. Til Stovner. Jeg trodde alt skulle bli mye bedre da. Det blei mye, mye verre. Ikke bare blei jeg mobba for utseendet, men også for dialekt, for pianotimene, for korpset, for danseskolen og for korøvelsene. Musikk har alltid vært det viktigste i livet mitt. Jeg fikk bank overalt hvor jeg gikk, og ingen støtte hjemme. Ble ikke trodd. Da jeg var tolv stakk jeg av hjemmefra. Du kan si jeg flytta ut på gata. Oslo S, Stensparken, Egertorget og Slottsparken var steder jeg holdt til. Tolv, tretten år gammal, drakk, sniffa lim og røyka hasj. Så ungdomshjem og amfetamin.

— Det kunne ikke gå godt. Eller?
— Ikke til slutt. En stund gikk det greit. Da jeg var 35 hadde jeg jobb, kone og to små gutter i Fredrikstad. Det blei for stort press. Det var da jeg prøvde heroin for første gang. I syv år levde jeg som familiemann, samtidig som jeg røyka stoffet hver dag. Da fungerte jeg greit. Tok opp skolen igjen, til og med. Så ble misbruket oppdaget, og det var snakk om å koble inn barnevernet. Da flytta jeg til Oslo og søkte om hjelp. Den hjelpa venter jeg på ennå.

— Hvordan ble du =Oslo-selger?
— Det var for ti år siden. Det året bladet kom. Jeg var så dritt lei av miljøet, kriminaliteten, å være på kant med loven. Alle jeg vanka med dro meg med på kriminelle opplegg. Bortsett fra en fyr som ville meg vel. Han dro meg ned til =Oslo. Der trivdes jeg. Fant meg en rolig plass hvor jeg blei kjent med kundene. På Lambertsetersenteret. Der var det mange gamle damer som blei glade i meg. De brukte meg som sosialarbeider og psykolog. Lange samtaler. Hvis en mista mannen sin, så kom hu til meg for å snakke om det, og fikk noen trøstende ord. Jeg var en institusjon på Lambertseter. Det var en fin tid.

— Og etter det?
— De siste åra har jeg dessverre sittet med tiggerkoppen like ofte som jeg har solgt magasinet. Jeg klarer ikke å jobbe i de periodene jeg er veldig deprimert. Det går ikke. Men jeg er først og fremst =Oslo-selger. Det har vært noe av det viktigste i livet mitt de siste ti åra. Musikken har vært aller viktigst. Alltid.

— Har du en drømmejobb?
— Jeg er musiker. Det ene store målet mitt er å kunne leve av å skrive og spille musikk. Jeg kan spille en rekke instrumenter, men komponerer på gitaren. Begynte å lære noter da jeg var fire år gammal. Det er vanskelig er å skrive gode nok tekster. Jeg har ennå ikke gitt opp musikerdrømmen. Øver og øver, og setter meg mål om å bli en enda dyktigere gitarist.

— Hva er det vanskeligste i livet ditt i øyeblikket?
— Ensomheten kanskje. Tar aldri med noen jeg kjenner hjem. Alle er i miljøet, og jeg stoler ikke på noen av dem, så det blir til at jeg sitter aleine der hver dag. Men også det at jeg ikke klarer det siste vippet over til rusfrihet. Jeg har gitt opp hjelpeapparatet, og prøver å klare det på egenhånd. Er ofte så nære, men så klarer jeg ikke det der vippet over. Det er tøft.

— Og det beste i livet ditt i dag? Er det noe som lyser opp?
— Igjen: musikken. Jeg har blitt en ganske dyktig gitarist. Øver hver dag, og har fortsatt glede av det. Gitaren, og det å ha jobben hos =Oslo gjør at jeg kommer gjennom de tunge dagene.

— Er det noe du ønsker å si til kundene dine? Til leserne av magasinet?
— Jeg vil uttrykke min takknemlighet til alle som har hjulpet meg ved å kjøpe blader, gi penger når jeg har tigget og ikke minst stoppet opp og vist vennlighet når jeg har hatt vanskelige perioder. Dere har gitt meg håp.

(Intervjuet sto på trykk i Erlik mai 2015)