Enkemannen Jon fant veien tilbake

Jon Andreas Håtuns vei ut av sorgen gikk via tagging, pissing, grining, gravsteinhugging, søvnløse netter og et intenst behov for nærhet og munndiaré, til ny kjæreste og håp i løpet av to år. Så satte han seg ned og skrev boka «Enkemannsstøt – Om å miste den man elsker og finne nytt håp».

Hva gjør du når du mister en høyt elsket ektefelle midt i livet? Når du med ett er førti år og enkemann, og den fremtiden i tosomhet aldri kommer til å skje? Når savnet og mørket er så altoppslukende at du ikke vet hvordan du skal klare å fortsette å leve?

August 2000. På kirketrappa til Oslo domkirke står de som senere skal bli et av Norges glamorøse brudepar. De tar imot hyllesten fra folkemengden. De har akkurat rørt familie og venner til tårer og latter under vielsen, med løftene for ekteskapet og tidenes kyss. Nå skal de gå i prosesjon opp Karl Johan, og hylle kjærligheten seg imellom.

Bruden heter Anbjørg Sætre, lovende helsejournalist i NRK. Brudgommen er Jon Andreas Håtun, komponist og medlem av kunstnergruppa Den nye vinen sammen med blant andre vennene Per Heimly og Ari Behn. Etter hvert ble de to det paret som ga uttrykket stormforelsket en ny dimensjon. De skulle leve lykkelig sammen, til de ble gamle.

August 2013. Inne på et pårørendetoalett på Radiumhospitalet står Jon og tørker noen tårer av kinnbeina. Kona sitter inne sammen med legen på rommet ved siden av. Sykdommen som startet som en kul i det ene brystet spredte seg til lymfer, lunge og lever, og denne dagen fikk ekteparet i tillegg beskjed om at kreften også er i hjernen. Det var siste skanse, og Jon vet nå helt sikkert at han snart kommer til å bli enkemann. Han smaker på det litt gammelmodige ordet. «Enkemann». Nok en tittel han må forholde seg til. Foreløpig har han vært pårørende. Han kjenner på det, hvor utrolig sliten han er. Hvor matt han er, fordi det ikke er noen ting han kan gjøre. Absolutt ingenting, med at kona, hans livs store kjærlighet, er i ferd med å dø fra ham. Han ser seg i speilet, tar opp en tusj fra lomma, og setter i gang med å skrible på doveggen.

– I visse situasjoner ble jeg en obsternasig fjortis igjen, ler Jon.

– Det varte ved etter at kona døde, og det var nok min måte å ta igjen på. En gang jeg var på en restaurant og fikk dårlig service, gikk jeg inn på do og tissa over hele gulvet og på veggen. Eller jeg kunne gjøre det i heisen på et hotell, hvis jeg var i dårlig humør. Og det ble litt rabling på vegger, ja. Som mange andre sørgende hadde jeg fått diagnosen «situasjonsbetinget psykisk ustabil». Jeg følte at den fremmet et selvforsterkende handlingsmønster. Og noen av handlingene dreide seg om å ta igjen på verden, på samfunnet, på universet, på mikronivå. Patetisk og latterlig. Som en forstyrret hund som satte en stråle i samfunnets hjørner.

– Er du enig i den diagnosen i dag?

– Egentlig ikke. Hvorfor er ikke sorg en diagnose? Det var jo det det var. Sorg kan gi så mange rare utslag. Men alt skal sykeliggjøres. Alt skal passe inn på skjemaet. Når det er sagt, så var noen flinke fagfolk der for meg, da jeg trengte det som mest. På Radiumhospitalet snakket jeg med en spesialist som hjalp meg mye. Hun jobbet mest med folk i rus, men noen dager i uka snakket hun med pårørende til døende på Radiumhospitalet. Jeg fortalte om hvor mye jeg drakk, og spurte om det var grunn til bekymring. Vi fant sammen ut at det var det ikke. For drikkingen var jo situasjonsbetinget. Dessuten var jeg fysisk aktiv, gikk på ski i ett kjør. Det fikk meg til å glemme sorgen litt.

Jon humrer, så blir han helt stille. Og når Jon blir stille, da blir det veldig stille. Det meste av tiden trenger jeg ikke å spørre ham om noe som helst, for anekdotene, assosiasjonene og annet kommer i en entusiastisk strøm. Selv mener han at munndiaré er en av ettervirkningene fra sorgperioden, men henter seg inn og sier at han har hatt det hele livet. Så fortsetter han rolig:

– Jeg drakk gjerne en flaske vin hver kveld, i rundt seks måneder. Og innimellom opptil to eller tre flasker. Men aldri før klokka fem. På et av stedene der kona lå på slutten hadde de sånne småflasker med vin. Jeg klarte å sjarmere sykepleierne til å stikke noen til meg når det var mulig. Og jeg slapp å bruke penger på alkohol som enkemann også, for alle ville spandere middager på meg. En av de få positive sidene den første sorgfasen var hvordan jeg ble tatt vare på av alle. Hver dag fikk jeg invitasjoner. Både perifere og nære venner ville ha meg på besøk. Det var utrolig deilig, for jeg slapp å være alene i den perioden. Etter et par måneder spøkte jeg med at jeg skulle utgi boken «Utbrent av omsorg».

– Det kan ikke ha endt godt?

– Å nei. Etter hvert var jeg helt utslitt. Jeg ble med noen på en tur til Alpene. Kona skulle egentlig vært med på den turen, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre den allikevel. Der kollapsa kroppen og hodet fullstendig, i en kombinasjon av syresjokk og alkoholsjokk. Intenst krampeoppkast og krampegrining på hotellrommet i fire timer. Det var nok det mørkeste øyeblikket i sorgen, akkurat da jeg lå der helt alene og tenkte at nå dør jeg av angst. Etter at angsten ga seg litt, var jeg fortsatt så dårlig at jeg ikke klarte å riste en liten colaflaske en gang uten å brekke meg. Men det var en ellers fin tur altså, og jeg ble skikkelig god på utfor, he he. Jeg sto nemlig rett ned, stadig fortere. På flere tidspunkter tenkte jeg at det ikke var så farlig hvis jeg døde, for da møtte jeg henne igjen.

– Gikk familie, venner og kolleger lei etter hvert?

– Du får et slags frikort når du er etterlatt. Det varer en lengre periode i familesituasjoner og lignende, og en kortere periode på jobben. Tre måneder, kanskje. Det kunne jeg ha skrevet mye mer om i boka. Jeg måtte velge bort temaer, for det var så mye som føltes viktig. Jeg kom tilbake på jobb altfor tidlig. Kunne sitte og skravle om obskøne temaer i timevis, og oppføre meg ganske irrasjonelt. Det var nok en prøvelse for enkelte, ja. De måtte be meg være stille til slutt, så de fikk arbeidsro.

– Hvorfor bok, hvorfor nå?

– Boka er en kronologisk beskrivelse av følelsene som kom da jeg mistet kona. Dette er min side av saken. Jeg lette etter noe å lese i min situasjon, noe som kunne bekrefte at det jeg følte var greit. Men jeg fant ingen sorgbøker på vegne av menn i min situasjon, lett tilgjengelig. Jeg vil at boka mi skal kunne leses av alle, selv om de ikke visste hvem kona var. Denne boka er på vegne av meg, som en mann som mistet kona si. Boka heter Enkemannsstøt. Egentlig betyr det å slå albuen, med en skarp smerte som går fort over. Men jeg vil legge ny betydning i begrepet. Det som skjedde meg var gjentagende støt av smerte. Ut og inn av sorgen i ett kjør. Det hele var veldig annerledes enn jeg trodde det skulle bli.

– Annerledes på hvilken måte? Har du et eksempel?

– Jeg trodde det skulle være en lang, mørk periode. Men innimellom grininga følte jeg ro og vagt håp om å klare meg fra dag til dag. Men mest av alt følte jeg meg mutters alene. Det første kapittelet heter tap. «Føler du lettelse nå», husker jeg at sykehuspresten spurte, fordi kona hadde vært syk lenge. Men nei, jeg gjorde ikke det. Jeg følte bare et enormt tap. Boka starter med det, og så prøver jeg å beskrive hva det egentlig er jeg mister. Det er forresten mye grining i begynnelsen, mannegrining. Jeg beskriver sykepleieren som kommer bort, gir meg et lommetørkle og får et «nei takk». For det er tøft å være mann og grine, men jeg følte det med ett litt beklemmende å skulle tørke tårene med et tilbudt lommetørkle, ha ha. En mann gnir dem av med håndbaken. Sånne små ting ble utrolig virkelig og tydelig i dagene som enkemann. Alle hverdagslige hendelser ble intense. Og så kom ulike følelser om hverandre. Jeg følte at jeg fikk en krystallklar intuisjon. Mens de triste sorganfallene kom, igjen og igjen, helt ukontrollert.

– Hvordan føltes det?

– I begynnelsen gråt jeg så jeg nesten brakk meg. Jeg kunne ligge på gulvet, krøket sammen, og så, når gråten stoppet, var det så veldig stille. Da kunne jeg i et brøkdels sekund tenke at nå hopper jeg ut av vinduet, nå henger jeg meg i den bjelken der. For jeg orket ikke en ny runde med den smerten. Men så sa jeg til meg selv: «Nei, Jon, det vil du ikke.» Så kom etter hvert litt positive tanker, og jeg gikk for å møte venner. Neste dag var det tilbake på gulvet. Det var en syklus med enkemannsstøt som varte de første tre månedene, før de ble sjeldnere. Men de ga seg aldri helt. I tiden etter det var søvnløsheten det verste. Og de vanvittige drømmene. Drømmer som ville fått en David Lynch-film til å virke som barne-tv. Totalt bisarre, avsindige drømmer. Hver natt våknet jeg klissvåt av svette.

– Dere var et profilert par. Kjendiser, om du vil. Men du har valgt å distansere deg fra dette i boka, med den formen du har valgt å skrive i. Kan du fortelle litt om det?

– Når dette først skjedde, det som ikke skulle skje, da trengte jeg å skrive ned følelsene, min historie. Og jeg trengte å gjøre det i denne formen. Jeg har med vilje utelatt alle navn. I stedet omtales de som kona, svogeren, kompisen, min nye kjæreste og så videre. Både for å beskytte dem og gi meg selv litt avstand til å klare å skrive det. Men også fordi kjendisfaktoren i historien virker forstyrrende på følelsene jeg vil beskrive, tenker jeg. Jeg lagde meg en regel, og derfor er heller ingen stedsnavn eller produktnavn brukt. Jeg skriver om hvordan det er å få seg en ny bil, som en del av en sorgprosess, men ikke merket på bilen. Historien skal være litt mer allmenngyldig enn bare for Norge, en fyr i Finland eller på Gibraltar som mister kona si skal også i teorien kunne kjenne seg igjen. Eller en som mister mannen sin, eller moren sin, eller faren sin. Samtidig håper jeg at teksten er levende og engasjerende. Jeg vet ikke om jeg har fått det til. Noen korrekturlesere mente at jeg burde bruke navn, men det ville jeg ikke. Man må være tro mot den formen man føler er riktig. Og det er en bok om mine følelser.

– Men da det skjedde, da var dere ganske åpne om hele prosessen. Du mista kona di i all offentlighet, så og si. Mange fulgte henne, og kampen mot sykdommen. Hvordan var det for deg? Du sto jo midt oppi det?

– Det er vanskelig å svare på, for jeg vet jo ikke hvordan det er å ikke være en offentlig person og miste kona. Jeg vet bare hvordan det var å ikke snakke om det som skjer, og hvordan det kan gå. Første gang Anbjørg fikk diagnosen kreft fortalte vi det ikke. Det var ganske stressende. Det å være helt åpne senere hadde mange positive effekter. Jeg tror all den kjærligheten og omsorgen hun fikk fra alle som fulgte henne, hjalp henne til å kjempe og holde ut. Det mest negative med å være såpass åpen er at pressen følger en med lupe etterpå. Fordi vi ga av oss selv og delte, mente de at de hadde rett til å få vite fortsettelsen. Mediene begynte å mase for alvor tre-kvart år etterpå. Høsten 2014. Da hadde jeg begynt å date henne som jeg er sammen med i dag. Vi ble observert sammen, et sted der det var presse, og da mente enkelte journalister at vi var forpliktet til å snakke om det. Men jeg ba dem holde tåta, sa at jeg ikke måtte noe som helst. De presset på så hardt at jeg prøvde med advokat for å holde dem unna, men det hjalp ikke. Det var først da jeg fikk et tips og sendte en melding til alle redaksjoner i dagspressen om at ingen måtte skrive noe om det, at de lot meg være i fred. De kunne tydeligvis leve med å være kyniske, men ikke med at alle bransjekollegaene visste det. Jeg har ikke lyst til å si hvem det gjelder. De vet det selv.

Hun som Jon er sammen med i dag heter Ingunn Birkeland. Ingunn er klesdesigner, og kjente Anbjørg godt. I dag er hun og Jon ikke bare kjærester, men også samboere og nyforlovede. Jeg er nysgjerrig på om de fikk noen negative reaksjoner på at de ble et par så kort tid etter at Jon ble enkemann.

– Det handler bare om mer kjærlighet. Minnet om kona er jo der for alltid. Jeg opplever at de fleste er veldig glad på mine vegne, og da mener jeg alle: konas familie, min familie, min kjærestes familie, alle venner og så videre. I periferien, på nettet, leste jeg et vell av lovord. Men så leste jeg én eneste som var oppgitt, og mente at jeg måtte vente. Og da ble jeg helt satt ut. Jeg ble veldig selvsentrert av å være i sorg, og en viktig del av sorgfasen var å skulle fungere videre; i jobb, med venner og familie og med ny kjærlighet. Overgangen tilbake til livet fra den bobla jeg levde i de første månedene etter at kona døde, var tung. Jeg gjentok et gammelt ordtak til meg selv: «Alt er en overgang, sa reven, da han ble flådd.» Det var bare det at flåinga skjedde så langsomt.

– Kona di og du hadde et utad et vellykket og heftig forhold. Dere uttalte offentlige kjærlighetserklæringer til hverandre, og snakket om kjærligheten dere imellom i media. Er du redd for at den nye kjæresten din kan føle seg i skyggen av det som var?

– Nei, hun vet at jeg elsker henne. Dessuten er hun et unikt menneske, og vi tar begge hverandre for den vi er i dag. Hvis du virkelig elsker noen, mener jeg, så gjør du det uforbeholdent. Jeg hadde et fantastisk forhold før, og jeg har hatt utrolig flaks med å finne det igjen, og det attpåtil med den sorgbagasjen jeg bærer på.

– Anbjørg solgte mange bøker og hadde mange fans. Vil vi finne hennes historie i boka?

– Min bok handler om en manns sorg, altså min sorg, hvordan jeg opplevde det å miste en jeg elsket. Så sekundært handler boka om henne, gjennom min beskrivelse av sorgen, og jeg refererer til hendelser vi hadde sammen. Min sorg er en reaksjon på å miste, og en del av min kjærlighet til henne. Men jeg håper jo at boka mi både vil treffe dem som kjenner til vår historie, samtidig som den kan appellere til mennesker som ikke visste hvem kona var, eller hvem jeg er, for den saks skyld. Jeg håper at sorgbeskrivelsen står godt nok på egne bein.

– Flere som har mistet sine kjære snakker om magiske tanker, overnaturlige tanker som kommer hos den som blir igjen. Har du opplevd det?

– Det er interessant at det er snakk om magiske tanker, fordi først og fremst er det en følelse. Jeg følte at kona var tilstede i nærheten av meg, at hun hadde en finger med i spillet i ulike situasjoner, som for eksempel med tanke på å velge gravstein og hvor den skulle stå, eller at det var henne som sto bak hver gang det skjedde gode ting. Dette var veldig merkelig, og noe som kom til tross for at jeg ikke trodde på slikt fra før. Etterpå oppsto det en rekke hendelser og sammentreff som jeg opplevde var fordi kona var med meg. Av og til hender det i dag at slike følelser oppstår.

– Stemmer det at du var med på å hogge ut gravsteinen?

– Det var en traurig affære å skulle velge en gravstein. Prosessen er deprimerende i seg selv, men ble enda tristere da jeg skjønte at utvalget var ganske begrenset. Det kunne virke som om alle produsenter gikk ut i fra at alle har lik smak. Og at de liker kitschy monumenter. Jeg fant ingenting som talte til min, eller Anbjørgs, smak. Så jeg bestemte meg for å ringe en venn, Nico Widerberg, som er billedhugger. Og så skjedde det noe rart igjen. Før jeg rakk å slå på tråden, kom Nico meg i forkjøpet og foreslo akkurat det samme. Så vi satte oss ned og begynte å planlegge og tegne.

Jeg fikk være med på hele prosessen, og var med på å hugge og pusse litt. Det føltes veldig riktig. Men jeg hogg ikke løs, den måtte jo ikke sprekke. Jeg var veldig forsiktig. Vi hugget ut et stort, tungt hjerte av steinen. Minst 25 kilo. Så finpusset vi på det, og satte det inn igjen i hullet.

– Det å bli enkemann, hvordan er den praktiske delen av det? Å skulle rydde etter noen du elsker, som er gått bort?

– Ja, la oss snakke litt om skatteetaten. «Fra spiritualitet til skatteetaten», det er en fin tittel, ler Jon.

– Jeg taklet tålelig godt det økonomiske ved å bli etterlatt. Jeg brukte veldig mye penger, unnet meg mye, men regninger ble betalt. Jeg klarte å ikke gi blaffen, noe som fort kunne skjedd. En dag kom en vinduskonvolutt i posten med navnet til min avdøde kone på, og ordet dødsbo under. Jeg åpnet den, og der sto det at jeg måtte levere selvangivelsen til kona mi. Jeg ringte skatteetaten, og spurte om jeg kunne slippe å gjøre akkurat det. Men det fikk jeg ikke. Ved siden av maset fra mediene, var den prosessen trolig det mest stressende i det som skjedde etterpå. Helt utmattende. Det var så ufølsomt. Det siste jeg trengte der og da var et krav fra overmakta. Men jeg fiksa det ikke i det hele tatt. Det ble for trist. Jeg betaler gladelig skatt, men hvorfor finnes det ikke en ordning som tar mer hensyn til den som har mistet noen? Hvorfor kan de ikke tilby en innleid regnskapsfører i slike tilfeller?

– Kanskje historien din kan endre på det. Men hva er det viktigste i Enkemannsstøt?

– Jeg tror det må være det som også er det siste ordet i undertittelen: «Om å miste den man elsker, og finne nytt håp». Hvis boka kan gi noen i samme situasjon et håp om at det kommer til å bli bedre, så er det fint. Dessuten vil jeg beskrive alle situasjonene man må igjennom, slik at det ikke føles så ensomt. Alle historiene fra pårørende og etterlatte er jo taushetsbelagt, det er ingen helsepersonell som videreformidler dem. Så i sin helhet er det viktigst for min del at jeg har skrevet den boka jeg skulle ønske fantes da jeg mistet den jeg elsket, og ikke fikk svar på det ene og det andre. Likevel, når jeg snakker om boka nå, så kommer jeg fortsatt på viktige ting som kanskje burde vært med. Det er litt frustrerende.

– For eksempel?

– Krangling er ett. Anbjørg og jeg var enige om å aldri krangle. Alltid snakke om ting. Og i 2013 bestemte vi oss for at det året at vi skulle legge enda mer vekt på kjærlighet, hver dag. Det var en god mal for samlivet, syntes vi. I hvert fall skulle vi prøve. Går det i femti år til, så er det ingenting mer fantastisk enn det, sa vi til hverandre. Så kom døden. Etter en stund fant jeg min nye kjæreste. Og jeg kjente at det var en fin ting å fortsette med, å alltid snakke om alt, gjøre hver dag positiv, og aldri krangle. Og vi har klart å holde oss til den, foreløpig. Stort sett. Jeg pleier å si, i min uforskammede lykkerus, at det eneste vi krangler om er hvem som elsker den andre høyest.