En uvanlig samtale
Historien under er hentet fra Trond Eriks blogg Skrubleriet. Vi anbefaler alle å sjekke ut den: Skrubleriet
For et par år siden fikk jeg følgende regnestykke å bryne meg på en torsdag seint i juni. Hva får man om man legger sammen verdien av en seksåring og en tidligere rusmisbruker i Bogstadveien?
Det er varmt. Vondt og varmt, for sånne som meg. Andre hyller sola når den viser seg på denne måten, men jeg, en skyggens mann, sniker meg langs hushjørnene og tar grådig for meg av butikkenes aircondition. Ingen butikk blir uinteressant på en dag som denne, så lenge den har klimaanlegg, og butikker er det mange av i Bogstadveien, som jeg befinner meg i. Dessverre er min karma for venting i butikk på aller laveste nivå, og nå slår den tilbake med full kraft i form av min utålmodige, seksårige datter. Hun synes butikkene er like kjedelige som jeg normalt synes, og det er bare 7-11-kiosken som klarer å fange oppmerksomheten hennes i mer enn tretti sekunder.
Folk i Oslo blir vennligere når varmen kommer. Eller, vi blir varmere, ikke bare bokstavelig talt. Skulle man komme til å se noen i øynene, er sjansen for å bli møtt med et smil til stede. Ikke stor, naturlig nok, vi er fortsatt et innadvendt folkeslag, på generelt grunnlag, men sjansen er i alle fall større om sommeren. Likevel er det noen som nesten aldri blir sett i øynene. Og det til tross for at de nærmest har smilegaranti dersom du vier dem et nanosekunds oppmerksomhet. Du har garantert sett dem, om ikke øynene, så i alle fall i øyekroken. Noen sitter på fortauet, kanskje har de en liten papp-plakat som sier hvorfor de sitter der. Andre står og noen få går rundt. Noen selger magasiner. Andre har satt fram et pappkrus. De er, som Jokke skrev, verdiløse menn, og det er nok av de verdiløse kvinnene også. Jeg vet ikke om de har sin egen sang, men jeg tviler på om de egentlig er spesielt opptatt av akkurat det.
Uansett, samme hvor varmt det er, så forsøker folk å unngå dem. Ikke alle naturligvis, men de aller fleste. De ser en annen vei eller går litt unna. Noen går til og med i en helt annen retning. Hvorfor? Enkelte er irriterte på dem. De tenker at de ikke burde være der. At de burde tatt seg en jobb som alle andre og slutte å plage vanlige, normale folk. Andre klarer ikke å forholde seg til dem. Det blir rett og slett for mye. Det er for vondt, og de minner dem om deres dårlige samvittighet. De burde jo gjøre noe. Men de er jo så mange. Hva hjelper det om jeg hjelper en?
Det som hjelper, er å leke struts. Stikke hodet i sanda og late som de ikke erder.Jeg går også nedover gata, med en is i hånda, sammen med datteren min, og leker struts. Jeg vil helst slippe å komme i kontakt med han som står ved søppelkassa rett utenfor kiosken. Han selger magasiner. Smiler og spør høflig de som blir presset nærme nok. Jeg er ikke bedre enn noen av de andre, men med hodet begravd i sand, får jeg ikke med meg at sangfuglen ved siden av meg, datteren min altså, stopper opp. Hun er ikke redd for å se på mannen ved søppelkassa. Tvert i mot. Hun ser på han, og han ser på henne. To mennesker i denne strutseflokken, som ser noe som vi andre ikke ser. Nemlig menneskelighet. Og takket være at jeg ikke bare er struts, men også hanefar, får jeg raskt med meg at datteren min ikke lenger går ved siden av meg.
«Er du fattig?» spør hun mannen med magasinene, før jeg rekker å si noe som helst. Jeg kjenner mitt allerede varme, røde ansikt sette inn enda et gir, og jeg forsøker å komme på noe lurt å si. Det gjør jeg ikke. Og det trenger jeg ikke heller. Han svarer rett og slett at han er det, fattig, men at han har det ganske bra likevel. Han får jo stå ute i det fine været og snakke med hyggelige jenter som datteren min, sier han. Og det ser virkelig ut som han mener det. Så ser han meg. «Det der var en skikkelig musiker!» sier han. Jeg er forvirret, og aner ikke hva han snakker om eller hva jeg skal si. Så peker han på t-skjorta mi. Jim Morrison har nok prydet brystet til mer rebelske menn enn meg, men det er han som er trykket til mitt denne dagen. Jeg våkner til og svarer endelig. Vi er enige. Musikken i dag er ikke vår kopp te. The Doors, derimot. Fantastisk musikk. Blanding av det beste som musikk har å by på. Rock, jazz, latinske rytmer. Og det musikalske geniet Ray Manzarek. Mannen som spilte bass og solo samtidig på orgelet. Undervurdert musiker. Det er vi skjønt enige om, mannen med magasinene og jeg. Så blir han litt fjern i blikket. «Det gikk med han som med mora og faren min» sier han og tenner en røyk. «daua av kreft dem også.» Jeg kjenner en blanding av beundring, tristhet og forundring. Mannen følger med. Det er ikke lenge siden organisten til The Doors tapte kampen mot kreften, noe han tydeligvis har fått med seg. Begge foreldrene hans er døde av samme sykdom. Det kjennes fryktelig tungt, for hva sier man til en person som åpenbart ikke har hatt fru Fortuna på sin side på en god stund. Jeg sier som jeg pleier i slike situasjoner. Jeg sier ingen ting.
Hvorfor jeg er forundret, vet jeg ikke. Hvorfor skulle ikke han følge med på musikknyheter? Det er tydelig noe han er opptatt av. Fordi han står på gata og selger magasiner? Er det noe mer naturlig at en kortklippet, relativt sunn mann går rundt med en t-skjorte med bilde av en av 60-tallets største mannlige sexsymboler, som, etter all sannsynlighet, døde som følge av sitt utagerende liv med alkohol og rus? Jeg skammer meg litt over å bli overrasket over hans innblikk i musikk generelt og The Doors spesielt. Jeg skal til å spørre om hva slags annen musikk han liker, men noen kommer meg i forkjøpet.
«Det er farlig å røyke!» sier plutselig datteren min, og ser magasinselgeren rett i øynene. Hun er ikke spesielt begeistret for røyk, noe hun aldri legger skjul på. Igjen kjenner jeg varmen pumpe i ansiktet og igjen svarer magasinselgeren før jeg får summet meg. «Det har du helt rett i, lille venn!» sier han. Så stumper han røyken på søppelkassa og klapper datteren min på hodet. Han lurer på hva slags musikk hun liker, og jeg blir tilskuer til en ny, god samtale om musikk.
Og det er da det endelig går opp for meg, det opplagte, og det som mange av oss voksne så lett glemmer. Datteren min snakker med en mann. En helt vanlig mann. Jeg snakker med en magasinselger. Jeg kjenner hans historie uten å ha spurt. Jeg er som trikken i Bogstadveien. Jeg følger et fast spor. Datteren min derimot, er ikke bundet av noe, og derfor klarer hun å tenke selv, spørre om det hun lurer på, og si det hun mener, uten at det virker dumt eller belærende. Det er farlig å røyke. Hvorfor skulle ikke mannen ved søppelkassen også få del av den kunnskapen?
Vi går tilbake til kiosken og tar ut penger. Så kjøper vi et magasin og takker for praten. Datteren min, og mannen ved søppelkassen, har mest sannsynlig glemt alt sammen. For dem var det jo bare en helt vanlig samtale en helt vanlig dag. Jeg derimot, sitter her nå, to år senere, og skriver om det. Jeg føler at jeg lærte noe viktig den dagen.
Jeg lærte at verdien av en seksåring + en tidligere rusmisbruker i Bogstadveien = Oslo. I alle fall sånn Oslo burde være.
2 kommentarer
Ingrid Helene Eriksen
Tusen takk for at du delte denne opplevelsen .:) håper datteren din gjør flere av oss til gode medmennesker .:)…
Elisabeth
Flott lesning, og sann lesning. Takker for påminnelsen om å ikke være en struts hele livet.