En ulykke gjorde Sondre og Knut til perlevenner

=Oslo-selger Sondre takker et uvanlig samboerskap for at han er i live. Vi møter de to vennene, som ble en viktig støtte for hverandre da de hadde det verst.

Knut Mørland sitter på Erliks kaffebar =Kaffe. Han er der for å treffe sin gode venn Sondre Foyn Gullvåg, som selger =Oslo. De ble kjent da Sondre var 16 år. Da ledet Knut barnevernsinstitusjonen MS Torungen, der vanskeligstilt ungdom fikk jobbe på båt.

– Sondre var egentlig ingen sjømann, han var dikter. Han satt på lugaren og spilte hiphop og skrev, minnes Knut.

På dette tidspunktet var Sondre gitt opp av skolen. Knut hadde vært både lærer, rektor og familieterapeut. Han ville bygge videre på Sondres interesse for poesi.

– Da jeg traff Sondre første gang var nesa høyt i sky. Han synes ikke han trengte å jobbe, fordi oldefaren hans var forfatteren Olav Gullvåg. Det var han som skrev Stiklestadspelet, og det mente Sondre han kunne leve av resten av livet. Isteden for å leve av Gullvåg kan du skrive selv, sa jeg.

Knut fant ut at Sondre ikke hadde sett den årlige oppsetningen av spelet, som egentlig heter «Spelet om Heilag Olav». Han ville ta ham med til Stiklestad, men det skulle ikke bli lett.

– Jeg bestilte flybilletter og hotell på Hell. Kvelden før vi skulle reise var Sondre full som ei sprøytevogn, så vi kunne ikke dra. Det samme skjedde året etter. Det tredje året låste jeg ham inne med Cola og en pakke Petterøes. Vi kom oss til Hell hotell, og leide en fin bil for å kjøre opp til Stiklestad. En kilometer før vi var framme måtte Sondre ut og late vannet. Da han kom tilbake, satte han seg i baksetet med sigar. Da var jeg ikke venn lenger, da var jeg blitt privatsjåfør, smiler Knut.

Under Stiklestadspelet fikk Sondre sitte ved siden av kulturministeren. Han ble introdusert som Olav Gullvågs oldebarn, og leste dikt på scenen for ti tusen publikummere.

– Siden har han skrevet flere tusen dikt og utgitt bøker. Når han leser diktet sitt om ADHD, gråter folk som kjenner seg igjen. De lurer på hvorfor de ikke ble tatt vare på.

Knut mener Sondres rusproblemer startet da han begynte å sniffe ADHD-medisinen sin. Da fikk han en rus, isteden for bare å dempe uroen.

– Jeg går fortsatt på ADHD-medisin, forteller Sondre. – Uten den går jeg bananas med impulsstyrte handlinger. Før fikk jeg Ritalin, som hadde mye bivirkninger. Nå får jeg Medikinet, som fungerer bedre for meg. Jeg hadde en katt som het Rita Lin, men den lever ikke lenger.

Sondre kan stort sett diktene sine utenat, og fremfører ADHD-diktet for oss:

Aldri fred og ro
helt propell i toppen
Det tok mange år før folk forsto
hva som feilte denne kroppen
En vill propell, ble lett markert
hyperspesiell, vekket masse oppmerksomhet
Klassens ville urokråke
Fulgte sjelden med
Det kalte det på legespråket
ADHD

For Knut Mørland skulle livet forandre seg dramatisk en høstdag i 2003. Da var han på sjøen for å redde et lasteskip i havsnød utenfor Lillesand. Han var medeier i et taubåtrederi som blant annet påtok seg redningsoppdrag. Denne gangen falt han og slo hodet. Han ble fløyet til sykehus i helikopter. Det husker han ingenting av. Etterpå fikk han mye smerter, tinnitus og andre problemer som følge av hodeskader.

– Livet var ikke noe særlig, og jeg kunne ikke jobbe som før. Da flyttet jeg til Store Torungen fyr utenfor Arendal for å få ro, forteller han.

Kystvakten planla å legge ned driften av fyret. Knut var med i Torungens venneforening, som fikk en avtale om videre drift sammen med Turistforeningen. Dermed ble Knut fyrvokter. På den tiden bodde Sondre i Asker. Han var tungt rusavhengig, og familien fryktet for livet hans. Sondres bestefar ringte Knut og spurte om barnebarnet kunne være hos ham på fyret en ukes tid.

– Vi trengte begge å roe ned situasjonen og få det bedre i hodet. Sondre dro ikke hjem etter en uke, han ble boende hos meg i sju år.

Knut og Sondres tilværelse på fyret ble til en dokumentarfilm, som ble vist på NRK i 2010. Da Sondre først flyttet til Torungen, hadde fyret rundt femti besøkende turister i året. Etter at han og Knut begynte å opptre med dikt og foredrag, ble det ti tusen i året. Sondre ble et kjent fjes i lokalmiljøet, og fast dikter i Arendals Tidende.

– Folk elsket når Sondre kunne lese dikt. Det var ikke helt vanlig for en gutt på hans alder, og han er så levende når han leser.

Knut var en del bortreist mens Sondre bodde på øya. Da hendte det at Sondre tok seg en tur på land, på jakt etter rus.

– Så fort han kom i land, ble han omringa av folk som gjenkjente ham. Så ringte de meg, og jeg kom og henta ham. Andre ganger var det Sondre som redda meg. Når jeg kom tilbake til fyret i uvær, sto han klar på kaia og tok meg i hånda. Etter ulykken har jeg hatt problemer med balansen, og kan plutselig ramle.

Det praktiske arbeidet på Store Torungen passet bra for Sondre. Hele sommeren fisket han makrell, som han serverte med agurksalat og poteter. Han malte vegger, klippet gress og feiet møkk etter villsau. Til turistene serverte han kaffe. De kunne komme i store grupper, og de var ikke alltid rusfrie.

– Når Sondre hjalp til med ryddingen, kunne det være ølflasker med slanter igjen. Han sto og gråt når han helte ølet i vannet så fisken hikka. Jeg ga klar beskjed til de som kom på besøk: ikke gi Sondre øl. Det gjaldt å holde ham borte fra alkohol og fore ham med Cola.

I TV-dokumentaren snakker Sondre om at han savner kvinnelig selskap på øya.

– Det ble et par damer etter at programmet ble vist, avslører han.

På denne tiden merket Knut at Sondre ble sittende mye på Facebook.

– Når han fikk «likes» fra søte damer, da hadde ikke jeg mye å stille opp med. Det var flotte jenter, men de var gjerne rusa. Det endte med at jeg skulle være forloveren hans. Sondre hadde ordnet med prest og ville vies på fyret.

Det ble ikke noe giftemål. Sondre og Knut er litt uenige om hvor lenge forholdet varte, men det var et sted mellom et halvt år og et år. Til gjengjeld har mange andre giftet seg på Store Torungen.

– Vi har en brudesuite med tre senger, for ham og henne og svigermor, spøker Knut.

Sondre og Knut har lenge hatt som mål å få kongen til å besøke fyret. Under et kongebesøk i Arendal, ville Sondre gi Harald en av diktbøkene sine, med bilder fra Torungen. Sammen med Knut kjørte han etter kongeskipet i båt.

– Sondre ville kaste ut en bok til kongen i en Rema 1000-pose. Jeg sa det kan vi ikke gjøre, de kan tro det er en bombe! Isteden kjørte vi inn til byen, hvor de fortalte at kongen var på rådhuset. Først kom ordføreren og dronninga ut i regnværet. Så kom kongen alene, med høy krage og vått hår. «Kan jeg få lov å lese et dikt for Dem?» spurte Sondre. Etterpå takket kongen for diktet.

I dag er Sondre huspoet hos =Kaffe. Der har han blant annet lest dikt for kronprinsparet. I Arendal har ordføreren innrammede dikt av ham på veggen. Det har også flere statsråder som har besøkt fyret. Sondre fremfører kongediktet for oss, som han skrev så fort han fikk vite at kongen var i Arendal.

Nå ønsker vi kongen velkommen
ta ham og hans følge imot
Vår stolthet som står på balkongen
velkommen til Arendals port
Da ønsker vi kongen velkommen

dit fyrene stråler i lag
Vår stolthet som står på balkongen
Er ikke dette en minnerik dag

Sondre og Knut kan ikke huske at de har hatt noen større konflikter på øya.

– Vi har sett hverandres egenart og brukt hverandre for alt det var verdt. Vi er to ulike typer med ulik bakgrunn, som kan utfylle hverandre. Nå ser det ut til å gå bra med Sondre. Det neste målet mitt er at han skal feite seg opp, sier Knut.

– Jeg sprakk på heroin for en ukes tid siden, men jeg tok det bare én gang. Alkohol hadde jeg mer problemer med før, forteller Sondre.

Da han bodde på Sørlandet, solgte han gatemagasinet Klar. Nå vil han snart ut fra kafeen og selge =Oslo.

– Uten =Oslo tror jeg at jeg hadde gått i spinn. Og uten Knut og fyret, hadde jeg ikke vært i live, avslutter han.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo februar 2020.