En sjenert husokkupant minnes det harde 80-tallet

9. oktober 1981: 200 ungdommer tramper inn i Skippergata 6 i Oslo. Der ble de værende, mens mediesirkuset tiltok. Huset var kimen til Blitz, og eksempel på at godt organiserte aksjoner mot makta nytter. Stein Holte var med på Norges mest berømte husokkupasjon.

30. april 1978. Oslo-politiet vil rydde Slottsparken for «narkotikaungdom». Det har de gjort mange ganger før. Denne kvelden blir de møtt av to hundre aksjonister. I flere timer hagler det med steiner og tomflasker. Etter hvert er femti politifolk på plass. Ni av dem rir rett inn i mengden av ungdom. Et par tusen tilskuere får beskjed om å fjerne seg, men blir trofast stående. Noen av dem blir ved uhell slått med politiets trekøller.

Politiet er på krigsstien, akkurat som de unge. Bøtene sitter løst, og over femti ungdommer blir arrestert. Det viser seg at medlemmer av AKP (m-l) har delt ut løpesedler i god tid før slaget. «Freakere» fikk beskjed om å møte opp i Slottsparken for å demonstrere mot «purken». De lot seg ikke be to ganger. De vanligvis fredelige hasjrøykerne er lei av å bli sjikanert og jaget fra parken av politiet.

I årene framover blir natt til 1. mai et symbol for opptøyer. Pressen annonserer bråk flere dager i forveien. Skuelystne drar til Oslo sentrum. Flere tusen ungdommer deltar etter hvert i «krigen», som media kaller det. I 1981 blir 178 ungdommer bøtelagt for over en halv million kroner. Da dannes Ung-Mob (Ungdom mot bøteterror). Gruppen holder pressekonferanse i Slottsparken. De snakker ikke bare om politivold, men også om arbeidsledighet, boligmangel og behovet for ungdomshus. Endelig blir de sett som noe annet enn et ordensproblem. Statsråd Sissel Rønbeck kaller det de ressurssvakes opprør.

Kvelden før stortingsvalget i 1981 arrangerer Ung-Mob konsert til støtte for bøtelagte. De krever et selvstyrt ungdomshus innen 1. desember. Blant publikum er Stein Holte, en desillusjonert pønker som studerer kriminologi for å få studielån.

– Det var harde tider, sier den gråhårede mannen. – Samfunnet var mer konformt, og politiet var mye mer brutale enn i dag. Det var oljekrise, arbeidsledighet, Thatcher og Reagan. Ungdom hadde ikke noe sted å være.

Ung-Mob planla okkupasjon av Skippergata 6 og 6b. Det ville Stein være med på. Det store huset sto tomt. Det siste firmaet hadde flyttet ut i 1980. Okkupasjonen skulle være hemmelig, men ble avslørt av Arbeiderbladet. Oslo kommune innkalte til krisemøte med ungdommene. Politikerne lovte at politiet skulle holde seg unna på okkupasjonsdagen. Ellers ville det bli bråk. Den 9. oktober 1981 trampet 200 ungdommer inn i huset. Politiet møtte også opp, men fikk ordre om å fjerne seg.

Mange medier ville inn, men bare Dagsrevyen slapp til. Dagbladet ble sure, og skrev at nazister trolig hadde overtatt ledelsen i Ung-Mob. Det fikk ungdommen til å se rødt.

– Om natta kjørte vi rundt og konfiskerte alle Dagblad-pakker som lå utenfor kiosker. Dagen etter marsjerte vi med trommer fra Skippergata til Akersgata. Vi blokkerte inngangen til Dagbladet med avispakkene. Videre gikk vi til Stortinget og Rådhuset for å demonstrere. Vi var veldig mediebevisste, sier Stein.

I to uker var han i Skippergata døgnet rundt. Han var en av de eldste blant ungdom fra 14 år og oppover. 35-50 personer bodde i huset til enhver tid. De var pønkere, politisk engasjerte, homofile og transvestitter. Stein ertet vegetarianere som gikk i skinnjakke. Han forteller om bærumspønkere og ordentlige pønkere. De ordentlige rana horekunder.

1030 falleferdige kvadratmetre ble ryddet, vasket og malt. Ungdommen laget café med disk av sponplater. En veggavis varslet allmøter og «Video-Sjokk» fra opptøyer i Europa. En av okkupantene var elektriker, og fikk koblet på strømmen. En gang hadde de for lite strøm til en konsert, men Stein visste råd:

– Jeg og en kamerat gikk til naboen for å låne strøm. Det var Kvinnehuset, med militante lesber. De holdt på å hive oss ned trappa. Vi måtte flykte og sende noen jenter isteden. De fikk låne strøm, smiler han.

Kommunen aksepterte ikke at ungdommen beholdt Skippergata. De ville forhandle om et annet ungdomshus. Okkupantene ble innkalt til Rådhuset, men nektet å komme. Isteden måtte politikere fra kommunestyret komme til Skippergata.

– De måtte ha med sine egne stoler. Til gjengjeld serverte vi fyrstekake. Den var riktignok rappa. Politikerne var smarte. Allmøtene våre ble mer og mer preget av diskusjoner med kommunen. Det splittet oss, for mange gadd ikke å komme.

Møtene ble stadig avbrutt av pønkere som lette etter rottene sine. De hadde dem som kjæledyr. Stein var en av dem som gadd å diskutere juss med politikerne.

– Det var kjedelig å sitte i møter med kommunen og late som det var rusfritt i huset. Det var mye alkohol, og selvfølgelig hasj. Politiet sendte junkier til Skippergata. Etter hvert kom gatebarna. Mange av dem prostituerte seg på Østbanen. Folk som hadde rømt fra statens senter for ungdomspsykiatri kom også til oss.

Hensikten med okkupasjonen var å skape en bevegelse. Men mange av de opprinnelige okkupantene trakk seg ut. Huset ble en varmestue. Frivillige «sosialarbeidere» tok seg av samfunnets svakeste. Stein flyttet hjem til bestemorens leilighet, som han fikk i 1979. På kalde netter lot han folk fra Skippergata overnatte der. Stein husker vinteren 1981 til 1982 som den kaldeste i hans levetid.

I jula frøs vannrørene i Skippergata 6 og 6b. Strømmen var borte og juletreet var stjålet. Mange ble syke. Huset var en levende myte, og ble nedrent av reportere, sivilpoliti og nysgjerrige tilskuere. Den vinteren kom også en antropolog på besøk. Anne Krogstad møtte ungdom i yttertøy under dyna på en hjemmesnekret hems. De snakket om hasj, og om en venn som hadde fått kjæreste med sossejakke. Antropologen beskriver dette i sin hovedoppgave fra 1985: «Ungdom, stil og symboler»:

«Kåre» syntes det var deilig å være i Skippergata. Hjemme var det bare bråk. Han bød på Vival (angstdempende medisin), saft og Kvikklunsj. Han ville sprenge en fenghette. De andre ville utsette sprengingen til de fikk hasj. Slik kunne opplevelsen bli sterkere. Kjælerottene fikk det meste av sjokoladen.

Samtidig fortsatte forhandlingene med kommunen. Høyrepolitiker Hans Svelland ville ha navnet på alle boligsøkende, og gi dem individuelle tilbud. Slik ble okkupasjonen plukket fra hverandre.

– Svelland var egentlig sleip. Han ufarliggjorde oss. Han ansatte et par pønkere til å jobbe i hagen sin, minnes Stein, som fortsatt har rotte på t-skjorta.

De som sto på Svellands liste fikk bolig gjennom Ungbo. Tiltaket spredte seg til hele landet. Det eksisterer den dag i dag. Unge mellom 17 og 23 som strever på boligmarkedet kan søke om kommunal bolig. Ungjobb ble et tilsvarende tiltak for arbeidsmarkedet.

26. mars 1982 ble Skippergata 6 og 6b revet. Da bodde seksti ungdommer i huset. Noen kom gråtende ut, men ingen gjorde motstand. Alle var lovet bolig eller hospitsplass. Mange fikk også jobbtilbud, som vasking, hjemmehjelp og riving av gamle bygårder. I Pilestredet 30c ble de tilbudt et aktivitetshus. Det ble snart kjent som Blitz-huset. Stein forklarer navnet:

– I Skippergata fikk vi donert stoler fra et hotell som het Ritz. Vi tok dem med oss til Pilestredet. Blitz er et ordspill på Ritz.

På Blitz var Stein en hyppig gjest. Han så unge okkupanter bli til voksne næringsdrivende. Noen fortsatte å kjempe for de utstøtte, som Nini Stoltenberg. Noen markerte seg i kulturlivet, som skuespilleren Eindride Eidsvold. De tidligere okkupantene hadde fått organisasjonserfaring og tro på at det nyttet å gjøre noe.

Stein ble cand. mag. i samfunnsfag. I 1984 fikk han jobb i fire dager. Han skulle kopiere disketter. Det utartet til ti år i databransjen. Han ble gift og skilt. Han var ildsjel i kulturprosjekter som Volapük og Forfatterverket. Han gjorde comeback med data og druknet i dotcom-bølgen. Han spilte i band og jobbet på museum. Han brukte amfetamin for å holde koken, ble utbrent og manisk og frisk igjen.

I Skippergata fikk den sjenerte pønkeren venner for livet. Det var et unikt samhold blant opprørerne. I dag har ikke ungdom tid til å gjøre opprør, mener Stein.

– Nå er det mye mer utdanningspress, kroppspress og krav om å være vellykket. Ungdom var helt klart mer opprørske i 1981. Du kunne si «Å være ung er for jævlig» uten at noen lo.

I dag er avisene fulle av unge som sliter psykisk. «Vår streite ungdomsgenerasjon fikser alt. Unntatt det viktigste», skriver Stian Bromark i Dagsavisen. Han synes forskningen er trist lesning: «Ikke bare fordi vi har tilintetgjort ungdomsopprøret som fenomen og erstattet det med en taktfast bevegelse av veldresserte A4-roboter, men fordi det ser ut til at deler av denne samfunnsutviklingen gjør noen, og da spesielt jentene, ulykkelige.»

Stein fastslår: A4-livet var ikke noe for ham, de årene han prøvde det.

– Men jeg respekterer dem som trives med det. Jeg er ikke sint på folk. Jeg er sint på det økonomiske systemet. At det blir dårligere oppsigelsesvern og mer midlertidige ansettelser. At de rike får skattelette. At sosialklienter må plukke søppel uten skikkelig lønn. At vi fyller fengslene med narkomane. Jeg er sint på samfunnet, avslutter han med lav og vennlig stemme.

Han var del av en liten ungdomsgruppe som slo gjennom i media. De synliggjorde sosiale problemer. Politikerne ble presset til tiltak det ville tatt årevis å få gjennom byråkratiske kanaler. Og da Skippergata 6/6b ble revet, fikk Oslo en ny parkeringsplass.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo, oktober 2014.