En sexselger dør
Jeg har vært i New Dehlis Red Light District. Der ble jeg reddet av et lik.
Ensomme rickshawer dukker opp og svelges. Den gule skodda henger tett over bakken. Den kleber seg til ganen, en smak av eksos og latrine. Klokken er ett på natta i Garstin Bastion Road, New Delhis beryktede Red Light District.
På gata er det yrende aktivitet. Sjauere laster gods på feilparkerte trailere på tomgang. Ifølge reklameskiltene langs fasadene spesialiserer GB Road seg i handel med bildeler, men bak fasadene ligger en annen verden. Husene er dype bikuber som rommer et hundretalls khotas, bordeller.
Ordet «bordell» henleder tankene til kniplinger og knappestøvler, kanskje iblandet inntrykk fra de nye tv-seriene som er lagt til 1800-tallets Whitehall, Reeperbahn eller 42. street.
Her møter vi vakre, selvstendige kvinner og bevæpnede menn med en merkelig moderne samfunnsanskuelse. Pastisjene sier mest om vårt behov for en lykkelig fortid, selv den må forfalskes. Fortellingene er betinget av at slik elendighet ikke lenger finnes i Vesten. Den som vil se hva som gikk tapt, kan besøke GB Road.
«Fuck?». Mannen hadde glidd ut av skyggene og opp på siden av meg. Han hvisket ordet på samme måte som dopselgerne ved Oslo Sentralstasjon falbyr hasj. Da jeg ikke svarer umiddelbart, mobiliserer innkasteren yttergrensene av sitt engelske vokabular. «You. Want. Fuck?» GB Road er underklassens bordellstrøk. Her sexhandel på det mest basale: samleie for hundre rupier, om lag ti kroner. Kondomene er av lav kvalitet. FN anslår at 5 prosent av de prostituerte på GB Road har hiv. Indiske kilder operere med tall helt opp mot 40 prosent.
Den eneste måten å komme inn, er å late som om jeg er interessert. Jeg blir geleidet inn i en oppgang, trang som en skygge. Opp trapper hvor skuldrene skraper begge vegger – gjennom korridorer med grønnmalte metalldører tett i tett, videre opp. Det er mørkt og lufta er mettet av svette og dunst. Til sist sendes jeg inn på en celle, en meter bred med en brisk naglet til veggen. Veggene er dekket av filmstjerner: Madhuri Dixit, Shilpa Shetty og Aishwarya Rai. Hva vil jeg ha – kashmiri? Nepali? De svette ansiktene er for nære. Jeg vil ut.
Jeg er dypere inne i bikuben enn jeg hadde forestilt meg. Håpet om å få intervjue sex-arbeiderne var naivt. Jentene er innelåst bak de grønne dørene, det er ingen salong – ikke noe sted å gli inn i bakgrunnen og observere. Jeg blir reddet av et lik. En mann bærer en tynn kropp innhyllet i et hvitt laken, mens han lyser foran seg med en Iphone. Fire tause kvinner skyfler etter. Jeg bruker dette som påskudd for tap av lyst, og går med dem. Smatringen fra de opphissede alfonsene, sinte over å bli snytt for provisjon, følger med meg ut.
Nede på gata blir liket, en kvinne i ubestemmelig alder, vasket på fortauet. Hun blir plassert i en gloret motorrickshaw, med navnet «Hitler» malt på akterspeilet, flankert av indiske svastika. Mannen blir med for å holde liket på plass. GB Road forærer ungdom, et sted hvor livet er – med Thomas Hobbes ord – «frastøtende, brutalt og kort». Unge blir gamle raskt. Ikke bare de prostituerte. Mennene som arbeider ute på gata arbeider seg også i hjel. De arbeider tolvtimerskift, tygger oxycodone og sover under tynne tepper på fortauet i GB Road.
Den som klarer å tjene seg opp ti tusen kroner kan å kjøpe seg en gravplass, alternativet er krematoriene i Dwarka. For de aller fattigste vil den siste hvile være en nattlig reise fulgt av en diskret begravelse i sanden på en elveslette ved Yamuna-elven sør for Delhi. Det er hvor rickshawen er på vei. Mayank A. Soofi har skrevet boken No one could love you more om kvinnene på GB Road. Der beskriver han en ordning hvor kvinnene betaler ‘leie’ for sin celle, rundt 80 rupier, og får strøm og sikkerhet på kjøpet – men ikke begravelsen.
Den avdøde hadde ingen penger, hun sendte alt til sønnens fosterfamilie. Jeg blir med gravfølget. Vi sitter på fortauet rundt et lite bål. Klokken har blitt to. Det er flere kunder nå og den yngste av kvinnen forsvinner snart. Aadhya, en stuttvokst kvinne i gul salwar-kjole, snakker engelsk. Hun forteller at kvinnen, som het Pari, hadde fått en sykdom. Hun var ikke ung og ikke gammel. «32 år, eller kanskje 35?» Mannen hadde forlatt henne: «En slem mann, han drakk». Pari kom fra Nepal og hadde ingen familie i Delhi. «Vi var hennes familie» sier en annen og dekker ansiktet med sarien når jeg spør hva hun heter. Samtalen dør hen.
Vi sitter en stund slik. Jeg har mange spørsmål, som det – gitt konteksten – ville være upassende å stille. Alle blikk hviler i bålet. Etter en tid kommer en velkledd Sikh med mandeløyne bort. Han ber om min oppmerksomhet og informerer med hovmesterstemme om at nå må jeg gå. «Visse elementer er oppbragte. Du er ikke her av riktig årsak. Hvis du blir, ser jeg ikke bort fra at du vil bli knivstukket». Jeg er trett og helt ute av stand til å vurdere om dette er en reell trussel. Jeg ringer Uber og ber om å bli hentet.
Mens jeg venter, stanser en politibil. En politimann stiger ut og spør om han kan være til hjelp. «Dette er ikke noe sted for deg. Kom tilbake i dagslys.» Jeg tilbyr ham en sigarett og får tillatelse til å kalle ham kaptein Kumar. Han arbeider på GB Road. Jeg spør når denne vederstyggeligheten vil stenges? Han svarer: «Det vil stenges av Tinder». Prostitusjon er ikke ulovlig i India, kun bordellvirksomhet. Kumar hevder prostitusjon nå endevendes av ny teknologi. «GB Road er for de uten smarttelefon», sier han, «men snart jo har alle det».
Alt dette startet med at jeg kom i snakk med en mobiltelefonselger, Suresh, som har butikk direkte under en khota.
Suresh er pinlig berørt over sitt arbeidssted, han mener GB Road har et ufortjent rykte. Mange av «the ladies» har barn og de betaler alltid som de skal. «De er snille. Hva de lever av angår ikke meg». En diger rotte kommer springende over fortauet. Suresh sparker etter den, før han mumlende tenner enda en røkelsespinne foran et gudebilde av Ganesh.
Nattens kunder er dhaba-servitører, lastebilsjåfører og dagarbeidere. I et land hvor mange menn ikke tjener nok til å stifte familie, er GB Road det eneste sted enkelte vil oppleve elskov. Det er vanlig i Norge å ledsage prostituert og kunde med merkelappene «offer» og «overgriper». Det kan sikkert ha noe for seg, men det hjelper ikke for å forstå GB Road. Dette er proletar-prostitusjon med menn som ikke eier annet enn sin arbeidskraft – og kvinner i samme situasjon.
Dagarbeidere i Dehli sover på fortauet i GB Road.
GB Road forbinder gamle Delhi og nye Delhi. Det var fredsprisvinner Kailash Satyarthi fortalte meg om stedet. Hans kall er å frigjøre barn og kvinner fra livegenskap. Millioner lever under slavelignende forhold. For i verdens nest mest folkerike land er mennesker billigere enn maskiner. På GB Road får jenter i trøbbel den røde leppestiften som er Indias versjon av den røde lanternen og sendt til å leve sine korte liv i cellene i bikuben. Som Satyarthi sa det: «Dette er også ‘tradisjonell’ indisk kultur».
GB Road er et av verdens eldste horestrøk. Forhistorien strekker seg tilbake til mogultiden. Prostitusjon har en lang forhistorie i India. Boken History of Prostitution in Ancient India knytter organisert prostitusjon til hindutemplene og påpeker at Mahabharata, det umistelige verket i indisk litteratur, navngir hele 42 devadasi, sexarbeidere. Denne formen for prostitusjon medførte en viss sosial status, men da de muslimske mogulene la Nord-India under seg ble templene svekket og tempelprostituerte la ut på reisen som endte på GB Road.
Devadasi var et balansepunkt mellom konservative sosiale normer som betoner familie og monogami og det motsatte, altså prostitusjon, gjennom å gjøre det til en religiøs kategori. Det moderne, engelsktalende, India har ikke funnet noen slik forløsende ordning. Prostitusjon er utbredt og ekstremt skambelagt. Når det kommer til sex er India som en storskala versjon av Freuds madonna-hore-kompleks, en tilstand der menn elsker den de ikke begjærer og begjærer den de aldri kan elske.
De britiske koloniherrene samlet Dehli-prostitusjonen i GB Road på 1800-tallet. Alle indiske menn kjenner gatenavnet. Ingen bruker den nye adressen som ble innført i 1966, Swami Shradhanand Marg. GB Road er landets mest beryktede adresse. Det kommer dels av at det er et farlig sted, et sted hvor det forekommer grove ran – til og med drap – i et land hvor slik kriminalitet er uvanlig. Langs fasadene henger falmede «savnet»-postere av unge menn som sist ble sett på GB Road.
GB Road er en rest av det gamle India på et kontinent i rask endring. Landet har kun nylig etablert et reelt indre marked for varer og tjenester, og åpner seg nå i økende grad for frihandel utad. Og med handel følger normer, regler, erkjennelser. Slik endres en kultur. India var lenge stort nok, gammelt nok, til å forbli annerledes: Produksjon, klær, religion, livsanskuelse, ja selv prostitusjonen – var inntil nylig grunnleggende annerledes enn i Vesten.
På 2000-tallet har globaliseringen for alvor kommet til India. Landets økonomi har vokst rundt seks prosent i året, men velstanden har satt seg fast i enkelte delstater og enkelte sosiale sjikt. I 2017 påpekte Verdensbanken fraværet av en bred middelklasse, til å drive vekst og ta opp i seg landets lutfattige flertall. Av en befolkning på 1,3 milliarder er bare 267 millioner middelklasse, ifølge Indias National Council of Applied Economic Research. Til sammenligning lever 180 millioner indiere i sulten fattigdom.
Kastesystemet trekkes ofte fram som den store bremseklossen på økonomisk utvikling. Dette poenget kan overdrives. I møte med moderniteten har hinduismen vist seg like formbar som kristendommen. Lommebok erstatter i økende grad kaste som statusmarkør. Religion som daglig ritual blir mindre viktig i byene. Kaste-signaliserende klesplagg er for de fattige og for spesielle anledninger. Sadhuer og andre hellige menn utkonkurreres av TV-predikanter. Det er et mektig skue å se moderniteten transformere, fortære, en eldgammel sivilisasjon.
Lenge tenkte vi at sex var noe grunnleggende menneskelig – ikke som abstrakte rettigheter som må fortolkes – nei noe umiddelbart meningsfullt. En intenst privat aktivitet, hinsides språk og rasjonalitet som skjærer på tvers av klasse, etnisitet, religion og historisk kontekst. Sex kan fornektes eller det kan feires, men forbinder oss alle fordi vi er mennesker. I motsetning til de fleste andre pattedyr har mennesker sex som adspredelse. En av de tause, tunge trendene i vår tid, er at vi synes å ha mye mindre sex.
Utad er vestlig kultur gjennomseksualisert. Utbredelsen av p-pillen muliggjorde ‘den seksuelle revolusjonen’. Resultatet var økende aksept for sex utenfor ekteskapet og den slags preferanser som i tidligere tider ble lumpet sammen under rubrikken ‘perversitet’. I 2017 publiserte Twenge, Sherman og Wells forskning som tyder på at amerikanerne i gjennomsnitt har 15 prosent mindre sex enn på 90-tallet. Nedgangen rammer alle samfunnslag, men mest av alt de unge. Antallet seksuelt aktive tenåringer har falt med 40 prosent siden 1991.
Unge er mer ansvarlige og mindre hedonistiske, men også mer isolerte og ensomme. Durex Global Sex Survey indikerer en lignende trend. I studien har India den høyeste seksuelle debut-alderen blant de 39 landene i målingen, 19.8 år. Dette på tross av at indisk populærkultur siden 1990-tallet har gått fra forbud mot kyss på film til løsslupne sexsatirer som The Dirty Movie (2011). Også her synes mer snakking å ledsages av mindre kopulering.
Den globaliserte kulturen er seksualisert og puritansk på samme tid. Mens den seksuelle revolusjonen på 70-tallet hadde et positivt syn på seksualitet, har #metoo lært oss at sex er potensielt traumatiserende for kvinner og potensielt ødeleggende for menn. Kampanjen har avslørt overgripere. Samtidig er antagelsen om at den anklagede er skyldig, dypt problematisk. Claire Berlinski skriver i The American Interest. «Vi har i realiteten en brøde som ledsages av rask og drakonisk straff, men som mangler noen klar definisjon».
Farene forbundet med sex kan bidra til å forklare hvor folk i økende grad velger solo fremfor duett. India deler 4. plass (med Sverige) på 2016-listen av ‘land med høyest trafikk’ i Pornhubs over storforbrukere av nettporno. Andrea Dworkin var 1980-tallets mest berømte feminister. Hun mente at pornografi ville lære menn å se på kvinner som seksuelle objekter. Dworkin mente at Internettporno ville føre til en voldtektsepidemi.
Vi hører ikke så mye til Dworkins teorier nå for tiden. Mest fordi hun tok feil. En annen feminist, Naomi Wolf, snudde da Dworkins poeng på hodet: Hun hevdet at kvinner utkonkurreres; at porno lammer det mannlige libido: «I dag er naturlige nakne kvinner ikke annet enn dårlig porno.» Men Wolf så bare halve bildet. Kvinner titter nemlig også stadig mer på porno, anslagsvis 25 prosent av pornosøk globalt. I Danmark er tallet 40 prosent.
Årsaken kan være fysiologisk. Før trodde sexologer at tenning var iboende, et slags erotisk fingeravtrykk. Nyere forskning betoner at menneskehjernen er mer formbar enn tidligere antatt. Psykiater Norman Doidge hevder at hyppig bruk av porno omdirigerer banene som styrer opphisselse. Porno utløser dopamin og jo mer dopamin, jo mer blir aktivitet og impuls sammenvevd. Det visuelle overskygger lukt og berøring som opphisselses-avtrekkere.
Doidge utbroderer poenget i et intervju med The Daily Telegraph: «Siden nevroner som fyrer sammen, veves sammen» og fordi disse vevene finnes i en konkurransepreget og plastisk hjerne har nye, spennende bilder større verdi enn hva som tidligere hadde tiltrukket dem. Pornoen som var interessant i går, er uinteressant i dag. Resultatet er hva Doidge kaller «toleranse», med andre ord behov for hardere og rarere porno (mer stimulans) for å få samme mengde dopamin. Med tiden kommer hva Doidge kaller «potensproblemer».
Seksualiteten er utvilsomt ansvarlig for tallrike forbrytelser, mentale overgrep og perversjoner. Burde den ikke simpelthen avskaffes? Vår tids moralister finner spesielt seksualitet er suspekt. Hvordan ellers skal man ellers tolke at de svenske sosialdemokratenes forslag om skjema som skal undertegnes før, under og etter sex? Den store autoriteten på emnet, Sigmund Freud, advarte mot å temme, benekte eller fortrenge seksualitet. Han hevdet det ikke er seksualiteten, men fortrengningen av den, som skaper perversjonene.
Problemet med #metoo-generasjonens forståelige ønske om sex som tåler offentlighetens lys, er at slik sex vil være uinteressant for mange, både kvinner og for menn. For kvinnelig seksualitet er like skambelagt som den mannlige. Og av samme grunn. Pornubs liste over kvinners foretrukne søkekategorier, er like pinlig som mennenes. Mange regimer har prøvd å regulere borgernes seksualitet, få har lyktes. En grunn kan være at sex handler om mangt. Eller som Oscar Wilde sa det: «Alt handler om sex. Unntatt sex som handler om makt».
Moderniteten er den kraften som fjerner oss bort fra GB Road, bort fra det umenneskelige. Og på samme tid er den verden vi bygger ikke nødvendigvis menneskelig. Pornografi er umenneskeliggjørende; dens funksjon er å gi seksuell tilfredsstillelse via et upersonlig surrogat. Med sin tingliggjøring av det menneskelige begjær utkonkurrerer pornografi fysisk nærhet. Vi vet ennå ikke om denne utviklingen har visse, overstigelige, omkostninger. Eller om vi vender oss bort fra enda en av de formildende omstendighetene ved vår art.
Reportasjen sto på trykk i =Oslo juni 2018.