Sanne Kvitnes har vært klar for rollen som Hønse-Lovisa helt siden hun stjal en «Ungen»-DVD fra biblioteket på ungdomsskolen.

Tekst: Marie Kleve
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Jeg stjal den ikke, da, for jeg betalte boten. Men det var en planlagt bot, for å si det sånn! sier Sanne Kvitnes og ler.

Hun har nettopp fortalt om sin egen ungdomsforelskelse i Oscar Braatens «Ungen», som nesten gjorde henne til tyv. Da hun fikk kloa i musikalversjonen på DVD, var det ikke snakk om å levere den tilbake til skolebiblioteket.

– Jeg har hatt et langt kjærlighetsforhold til denne musikalen. Den viser hvor viktig det er å ha et fungerende samfunn og ta vare på de som er rundt oss. Jeg har nok vokst opp i et hjem der vi var ganske opptatt av akkurat disse verdiene, forklarer Kvitnes.

Hun sitter i trappa utenfor hovedsalen til Oslo Nye Teater, sammen med medskuespiller Catharina Vu. De har rollene som Hønse-Lovisa og alenemoren Milja, og om få minutter skal de inn og øve i de halvferdige kulissene for aller første gang. Vi er én uke inn i januar, og teatrets nytolkning av «Ungen» har premiere onsdag 4. februar.

Modernisert versjon

På flygelet bak oss ligger gårsdagens prøveplan, med sanger som «Vi synge vil ei vise», «Lørdagskveld» og Drømmen om morrada’n». De er kjent fra musikalen fra 1973, og historien er fortsatt basert på Braatens roman fra 1911. Den handler om en ung fabrikkarbeider som havner «i uløkka» og blir sviktet av kjæresten, før hun får hjelp av medmennesket Hønse-Lovisa.

Den gang var det et samtidsdrama om arbeider­miljøet langs Akerselva i Oslo, men Oslo Nye Teater har løftet historien frem i tid. For hva ville Oscar Braaten sagt om Oslo i dag? Borte er fabrikkene langs elva. Vi har Nav, foreldrepermisjon, gratis AKS og makspris i barnehagen. Å måtte gi fra seg barnet sitt fordi pengene ikke strekker til, slik unge Milja må i «Ungen», er vel et fjernt scenario for de fleste. Eller?

– Det er brutalt å måtte gi bort ungen sin. Vi prøver å finne ut hva Milja ville gjort nå, i dagens samfunn eller i en nær fremtid, sier Vu, mens Kvitnes skyter inn:

– Det er ikke sosialrealisme. I denne versjonen har velferdssamfunnet krakelert mer enn det egentlig har i dag. Men vi behøver jo ikke ta det så fryktelig langt. For hva skjer hvis abortreglene endres? Og så er det mange flere jobber i dag som krever at du er selvstendig næringsdrivende. Da har du ikke det samme støtte­apparatet, og de samme rettighetene, som andre har. Hvis jobben da i tillegg er lavtlønnet og har dårlige arbeidsvilkår, kan man fort føle seg stuck, mener hun.

Renholder og rettighetsløs

Milja av 2026 er ikke fabrikkarbeider, men renholder, ansatt i et ikke-norsk selskap og uten rett til fødselspermisjonspenger.

– Jeg føler det er en historie om å være et menneske, om en som er ung og har store drømmer, men så skjer livet. Og da blir spørsmålet: Hvem er du når du er så langt nede? Hønse-Lovisa er støtteapparatet og en som ser henne for den hun er, sier Vu.

I 2026-versjonen driver Hønse-Lovisa en slags gratis dagmammatjeneste, der barna kan få trygghet og stabilitet og foreldrene en mulighet til å følge drømmene sine. Kvitnes mener det er to fronter som kommer til uttrykk blant rollefigurene i fortellingen:

– Den ene fronten sier at her må du bli, det er ikke noen vits i å drømme om mer. Mens den andre sier at alle har en mulighet til å oppnå noe annet, hvis de ønsker det.

– Like aktuelt

Teatersjef Runar Hodne, som også har regi på forestillingen og sammen med dramaturg Marianne Sævig har bearbeidet manuset, innrømmer at de har tatt på seg en stor oppgave.

– Oscar Braatens skuespill er dramatikk på høyt nivå. Men én av grunnene til at det ikke har vært spilt så mye, er at det er veldig låst til ett sted og én tid. Derfor har vi tatt noen grep.

Østkant-sosiolekten er slipt ned og yrkene forandret. I åpningsscenen sitter Milja og vasker et urinal, mens sangen lyder: «Jeg synge vil en vise, den har blitt over 100 år. Men visa er den samme, som om den var i går.»

Den medmenneskelige tematikken er like aktuell som i 1911, mener Hodne. Utenforskap har vi fortsatt, og velferdssystemet er under press.

– Det er fortsatt veldig mange som faller utenfor. Og det å ha en velferdsstat som tar imot deg når du faller, uansett, det vet jeg ikke om kommer til å være virkeligheten for alle så lenge. Da må nærmiljøet – familien, naboen, oppgangen i blokka – bli viktig igjen.

Teatersjef og regissør Runar Hodne (f.v.) instruerer skuespiller June Baltzersen som Nav-konsulent. Til
høyre står Catharina Vu som unge Milja og Gunnar Eiriksson som kjæresten Julius, idet de får en ned-slående beskjed hos Nav.

Oslo-stykke

Å sette opp «Ungen» var et naturlig valg for et teater som har sitt kjernepublikum i Oslo sentrum og østover.

– Oslo Nye Teater har en lang musikaltradisjon, og jeg har vært opptatt av hvordan vi skal kunne lage

musikkdramatikk som er vår, noe bare vi kan gjøre, fordi vi er Oslo-teatret. Musikaler er ofte svære og dyre og forteller om en virkelighet langt unna vår egen. Dette er også en stor produksjon, men å lage noe som er så nært og så Oslo, det føles originalt, sier Hodne.

På scenen står en toetasjes konstruksjon som ligner et forvokst dukkehus. Legekontoret er ett rom, nærbutikken et annet. Under «Lørdagskveld»-visa står ensemblet fordelt over hele huset, mens de sender brusflasker og chipsposer fra hånd til hånd som et «kapitalismens drivhjul», for å låne uttrykket Hodne bruker mens han instruerer.

– Da jeg leste stykket første gang, ble jeg slått i bakken. Det skiller seg veldig ut. Det ligner ikke Ibsen, Hamsun eller Strindberg. Braaten har en unik Oslo-stemme. Jeg tror det handler mye om at han hadde en historie han ville fortelle. Han gjorde det ikke på liksom, dette er hans liv, sier teatersjefen.

Magre kår på store scener

Fattigdom og utenforskap er het tematikk på teatrene for tiden. En helt nødvendig utvikling, mener teaterkritiker.

Tekst: Marie Kleve

Oslo Nyes «Ungen» er ikke alene om å tematisere nød og klasseskiller på hovedstadens teaterscener i år. På Torshovteatret hadde et nytt stykke av Dag Johan Haugerud med den nokså talende tittelen «Sykdom og sosial nød» premiere 23. januar.

Og i år får vi ikke bare én, men to versjoner av Victor Hugos «Les Miserables» å velge mellom: Musikalklassikeren er tilbake på Folketeatret til høsten, mens Det Norske Teatret fortsatt spiller sin prisvinnende og nedstrippede teaterversjon. Der går også «Da vi var yngre», basert på Oliver Lovrenskis oppvekstskildring fra gata i Oslo, samt – iallfall i skrivende stund – «Forandre seg: Metode». Sistnevnte er den siste i rekken av flere forestillinger basert på franske Edouard Louis’ forfatterskap, der alle utforsker klasse og utenforskap fra ulike vinkler.

– Jeg er så lei av ordet trend, men jeg mener å se en tendens hos teatrene, ja, sier teaterkritiker Mariken Lauvstad. 

Hun tror det bunner i teatrenes behov for å møte samtida, og å nå flere publikumsgrupper. Men fattigdommen på scenen står i kontrast til det som møter publikum når de kommer inn dørene hos mange institusjonsteatre: Rød plysj, søyler og stettglass vitner om at teatret tradisjonelt sett har vært et sted for bemidlede klasser. Og det må mer til enn rabatterte billetter for å endre det bildet.

– Kunsten trenger arbeiderklassen

– Vi lever i et land der forskjellene mellom de som har det veldig, veldig bra, og de mange som strever, øker veldig raskt. I tillegg vet vi at arbeiderklassen utgjør 35–40 prosent av befolkningen, likevel er det fortsatt et fåtalls historier, både på teater, tv og i litteraturen, som har disse i sentrum. Arbeiderklassen trenger et godt kulturliv, men jeg tror også at kunsten trenger arbeiderklassen, og det tror jeg man har innsett i større grad enn før, sier Lauvstad.

Hun har selv berørt denne tematikken i boka «Kampen om kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet», som kom ut i fjor. Der beskriver hun et kulturliv i krise, som blir omtalt som elitistisk, og som mister både offentlig støtte og status, og dermed også sin samfunnsbyggende kraft.

– Jeg tror at det at teatret skal være for folk, er en mer prominent tanke både hos teatersjefer og ensemble. I en tid hvor kulturfeltet er under press, blir det kanskje et litt eksistensielt spørsmål, som det også kan komme noe godt ut av, mener Lauvstad.

– Men at man lager teater om noen, betyr vel ikke automatisk at det også er for de samme menneskene?

– Nei, og det er jo et gjennomgangstema. Forskning viser at når arbeiderklassen først dukker opp i kunst og film, så er det ofte et stykke fra måten de presenteres på til hvordan de oppfatter seg selv. Det er et strukturelt representasjonsproblem. Men når det gjelder norsk scenekunst, så tenker jeg at det største problemet er mangelen på fremstillingert.

– Kidnappet av et samfunnssjikt

En som også har tenkt mye på disse problemstillingene, og som har fått makt til å gjøre noe med dem, er Kjersti Horn, teatersjef ved Det Norske Teatret. Det er der storparten av de overnevnte stykkene er satt opp, og hun har også jobbet mye med utenforskapstematikk som regissør. For henne bunner det i personlige erfaringer.

Kjersti Horn (foto: Monica Tormassy)

– Jeg som lever med en fysisk funksjonshemming, kan også finne kraft i andre menneskers erfaringer med utenforskap. Edouard Louis’ erfaringer handler mye om fattigdom og seksuell legning, som er helt andre erfaringer enn de jeg har. Likevel kan jeg finne en slags forsoning og trygghet ved å gå inn i hans historier, og det er vel litt derfor jeg har endt opp med den type tematikk, forklarer hun.

På spørsmål om hvordan tematikken kan gjøres relevant for dem som sitter i salen, viser hun også til Louis.

– Edouard har sagt det så fint: Teater er en veldig demokratisk kunstform, det er lett tilgjengelig, for det er mye lettere å sitte sammen i en sal og se på teater enn det er å lese en bok. Men så kan vi si at det er et visst samfunnssjikt som har kidnappet teatret. Hvis de menneskene vi snakker om ikke selv står på scenen, har skrevet manus, regissert eller valgt estetikken, har vi et dilemma.

Hun skynder seg å legge til at hun også er opptatt av at man på teatret skal ha lov, kanskje til og med plikt, til å leve seg inn i erfaringer som ikke er ens egne.

– Det å forstå et annet menneskes situasjon, er på en måte det teatret handler om.

– Livsviktig teater

Likevel er nettopp mangfold og representasjon noe hun forsøker å tenke på i alle sammenhenger, enten det gjelder hvilke historier som skal fortelles, hvem som skal stå på scenen eller hvordan det oppleves å komme inn døra. Erfaringen tilsier at jo flere folk med ulik bakgrunn som befinner seg bak og på scenen, jo flere finner veien til salen.

– Vi har gjort mye som er vellykka, men det er likevel bare bitte litt. Vi må åpne mer opp. Det Norske Teatret skal være alle i Norge sitt teater, og slik tror jeg ikke det oppleves i det hele tatt. At en gruppe én gang får fortalt historien sin, er ikke nok. Man må gjøre det igjen og igjen, fra forskjellige vinkler.

– Hvorfor er det så viktig at nettopp teatret fyller denne rollen?

– Vi mangler steder i byen der vi kan møtes, fortelle historier, leve oss inn i andre menneskers liv og snakke om hvordan vi kan leve sammen med de forskjellene som er mellom oss. Derfor er jeg opptatt av at vi ikke skal lage teater som er veldig elitistisk, men vi skal heller ikke bare lage underholdning og få mange til å kjøpe billetter. Vi skal anerkjenne at teatret har en funksjon. For meg har det vært livsviktig.

Omsorg på Torshov

Et annet sted i Oslo sitter tre andre teaterfolk og planlegger et repertoar med et lignende utgangspunkt. Tanken om teatret som et samlende sted er svært viktig for den nye kunstneriske ledelsen for Torshovteatret. Nylig hadde de premiere på «Sykdom og sosial nød», den første av fire forestillinger under den tematiske paraplyen «omsorg».

– Jeg tror folk har mer behov for tilhørighet og å komme sammen, enn underholdning eller fancy regiteater, sier Marte Engebrigtsen.

Sammen med Petronella Barker og Maria Kristine Hildonen utgjør hun Torshovgruppa. Alle er skuespillere ved Nationaltheatret og skal styre filialen på Torshov i ett år.

«Sykdom og sosial nød» handler om en venninnegjeng der den ene har hatt kreft og vært gjennom en stor operasjon. Sykdommen har ikke bare satt fysiske spor, den har også tydeliggjort forskjeller mellom henne og vennene som ikke var så synlige før, som at hun har en annen klassebakgrunn og mangler det økonomiske sikkerhetsnettet som de andre har.

– Det er mange sårbare og betente ting som plutselig kommer til uttrykk. Klasseforskjeller er ikke alltid så åpenbare, for mange er det jo små ting som at du ikke har råd til å dra på ferie. Du klarer å fungere, men er likevel litt utafor, forklarer Engebrigtsen.

Hun er enig i at dette er temaer som har blitt mer synlige på scenen de siste årene, selv om det er langt fra ny tematikk for henne. Hun har selv spilt i flere av Christopher Nielsens forestillinger ved National­theatret, deriblant Jokke-musikalen «Verdiløse menn».

– Jeg tror det er et symptom på vår tid. Ikke at det er noe nytt, men det blir mer tydelig på grunn av høyre­vridningen i Europa og alt som skjer i verden og

konsekvensene av det. Det var jo en tid da teatret var mer politisk, men så ble det litt borte i 90-tallsbobla, vi fikk regiteatret fra Tyskland, og teatret ble mer enn sånn sær greie. Nå er det igjen mer påtrengende at teatret må være relevant, kommentere sin samtid og speile oss.

I fengsel i Sarpsborg

Hittil har vi bare snakket om institusjonsteatre i Oslo. Mariken Lauvstad mener at den tendensen vi ser der, har vært mer synlig over lengre tid i det frie feltet. Hun trekker frem Cici Henriksen, som gjennom prosjektet Særp Tropez har satt opp vandreteaterforestillinger i et nedlagt fengsel og en gammel pappfabrikk i Sarpsborg. Handlingen har med byggenes historie å gjøre, og flere av de involverte har også hatt relevant erfaring. Målet var å nå folk som vanligvis ikke går på teater.

– Det er de små detaljene som gjelder. Når folk som er med, føler at de blir tatt på alvor, så prater de med sine venner, som prater med sine venner. Da vi satte opp «Fengselet», hadde vi flere røvere i publikum, og det fine var at mange av dem hadde en så god opp­levelse at de også kom på neste forestilling, om

Sarpsborg Papp, sier Henriksen.

Hun tror det frie feltet kan ha en fordel fordi ikke er så store og tungrodde og kan ha lettere for å trekke inn folk med relevant bakgrunn til ulike prosjekter enn det store teatre med faste ensembler har. Samtidig har hun erfart hvor nyttig det er å bruke andre rom enn de klassiske teatersalene.

– Det finnes ikke ett svar på hva et teater skal være, vi trenger alt. Men det er fortsatt kultureliteprega. Jeg er så fascinert av foajeer på teatre, det er høyt under taket, lysekroner og plysj, alt som forteller folk at her hører du ikke hjemme.

Å hevde at hun er opptatt av klassespørsmål, er en underdrivelse. I en artikkel på nettsidene til Norsk Skuespillerforbund har hun utropt «kulturell klassekamp» til en kjerne i hennes kunstnerskap. Hun vil at vi skal snakke mer om klasse når vi snakker om mangfold.

– Hvem som sitter i salen, har alt å si. Hvis vi lager en forestilling om fattigdom, og det ikke er noen i salen som er fattige, da har vi bomma. Da blir det sånn safari, sier hun og gjør stemmen påtatt lys:

– «Åå, så gøy å se en historie om fattigdom.»

Artiklene sto på trykk i =Oslo nr. 2/2026.