En ny generasjon
Når «Døden på Oslo S» nå settes opp som teater for første gang, er det en ny generasjon skuespillere som skal gi historien liv. Hvordan forbereder de seg på å tolke Ambjørnsens ikoniske persongalleri?
Tekst: Even Skyrud
Foto: Leikny Havik Skjærseth
Sjur: Vi var aldri på noen audition. Simen (regissør) hadde fulgt med på arbeidet vårt de siste årene og spurte oss på grunnlag av det. Vi har skjønt at han ikke er så glad i auditions.
Flo: Jeg måtte sende inn et lite sangopptak fra telefonen min, da.
Filip: Jeg hadde ikke sett filmen, men jeg leste boka da jeg var sånn 12–13 år gammel. Det eneste jeg husker derfra i dag, var scenen da Lena kommer på besøk til Pelle. Tenk å ha damebesøk, liksom. Så skummelt, men så fint på samme tid. Det var det som satt igjen.
Flo: Jeg hadde ikke hørt om filmen eller boka i det hele tatt.
Sjur: Når jeg forteller folk at jeg skal spille i «Døden på Oslo S», så synes de det er kult, men tenker at det bare skal være en slags morsom greie som tuller med filmen. Det er det ikke. Det er mye som er gjenkjennbart i dag, og det er egentlig ikke så veldig morsomt.
Filip: Nei, det er ingen komedie i det hele tatt. Tvert imot er det mye som er ganske hardt og vondt i denne fortellingen. Ekstremt mørkt, egentlig.
Flo: Lenas historie er veldig mørk. Jeg har tenkt på at jeg kanskje burde snakke med noen som har erfaring med rus og prostitusjon, for å skjønne bedre. Jobbe som frivillig på et lavterskelsted, for eksempel. Men jeg vil ikke ta etter noen, bare forstå mer.
Sjur: Noe som har overrasket meg underveis, er at vi aldri ler av manuset. Jeg trodde vi kom til å ha litt mer ironisk distanse under arbeidet, men der tok jeg feil. Vi tar manuset veldig på alvor, som et hvilket som helst annet manus.
Flo: Jeg har fått noen kritiske spørsmål og kommentarer som går på nettopp om dette stoffet er relevant i dag, fordi vi lever i et annerledes Oslo enn det filmen skildrer. At folk har det bedre og er tryggere i dag. Jeg tenker at dette bare gjør stykket enda mer relevant, fordi alt er her fortsatt, bare bedre skjult for folk flest.
Sjur: Jeg vet jo at nesten alle som kommer for å se stykket, har et forhold til karakterene og historien fra tidligere. Det gjør det vanskelig å legge helt vekk Proffen fra filmen. Men jeg prøver alt jeg kan. Forestillingen skal stå for seg selv, og jeg tror og håper det ikke går lang tid før publikum har glemt filmen.
Flo: Jeg må bare bruke av meg selv og skape min egen Lena, som jo blir preget av tiden jeg lever i. Dessuten vil forstillingen formes av møtet med et publikum som lever her og nå, i 2023.
Filip: Ja, spesielt mye i denne forestillingen. Det er ikke noe skille mellom scene og sal, så publikum blir også deltakere.
Sjur: Det er et krevende rom å jobbe i. Det føles som en kjempestor scene og mange små scener, på en og samme tid.
Filip: Ønsket er å lage en opplevelse som er tett på kroppen til folk. Når du sitter i dette rommet, er du en del av historien.
Flo: Vi vil at publikum raskt skal føle seg hjemme. Føle et eierskap til forstillingen. Publikum kan bytte plass, bestille pizza eller gå i baren midt i. Det er ingen plassbilletter her.
Filip: De blir også statister på et hvis. De skaper byen det foregår i. Derfor er det viktig å få et variert publikum.
Flo: Det som er skummelt nå, er at så mye allerede er utsolgt. Unge folk som ikke går så ofte i teatret venter ofte til rett før med å kjøpe billett, så da må det være noen igjen. Jeg maser på vennene mine om å kjøpe så fort som mulig. Mars og april er allerede utsolgt, så jeg satser på at publikum blir gradvis yngre jo lenger vi spiller.
Filip: Jeg tror mange tenåringer glemmer litt at teater finnes, men synes det er en kul opplevelse når de først kommer seg dit. Men det er altfor få stykker som er laget for ungdom.
Sjur: Det er derfor jeg er så glad for å være en del av dette. Det tar ungdom på alvor. Hvis du er 15–16 år er det ikke sikkert Hamlet treffer deg.
Filip: «Døden på Oslo S» handler om å finne sin plass i verden, og det er jo sånn det er å være ungdom. Og så handler det mye om kjærlighet.
Flo: Det er både en kjærlighetshistorie og en krim. Hva det er for deg, kommer vel an på hva du er mest interessert i akkurat der og da, hva du fokuserer på i livet ditt. Jeg tror denne historien er like relevant for ungdom i dag, som den var for ungdom i 1990.
Sjur: Det å innse realitetene. Hvordan verden egentlig virker. Ja, og det Flo og Filip sa.
[FAKTA]
Pelle
Filip Bargee Ramberg, 21 år
Tv: «Snøfall», «Royal Teen», «Etterglød» og «Flus».
Har spilt i flere teateroppsetninger, men debuterer på Nationaltheatret med «Døden på Oslo S».
Filip om Pelle
– Pelle er nok litt mer utforskende, ja. Føler mer på en lengsel etter mer, hvis det gir mening. Han er eventyrlysten, selv om han også er en ganske streit og uskyldig 15-åring, i hvert fall i starten av stykket. Jeg ligna nok en del på ham da jeg selv var 15. Jeg var ikke han som festa og drakk, selv om jeg syntes det virket spennende. Jeg spilte fotball og var litt sjenert overfor jenter. Festing og jenter ble det ikke så mye av før jeg var sånn 17, haha. Men 15 år er, som Sjur er inne på, en interessant alder. Særlig gutter føler nok på at de fortsatt har mye av barnet i seg, men det forventes at de skal være ungdommer.
Lena
Flo Fagerli, 19 år
Tv: «Lesekorpset», «Stjernestøv», «Pubertetskamp» og «Kuppel 16».
Har spilt i flere teateroppsetninger, men debuterer på Nationaltheatret med «Døden på Oslo S».
Flo om Lena
Lena er en tøffing. En som tilsynelatende står veldig sterkt i seg selv. Hun har gjennomgått mange brytninger, har stukket av hjemmefra og står nå ganske alene. Hun har en tøff maske, en forsvarsmekanisme mot ensomhet. Hun er også søkende, som Pelle. Utforskertrangen får utløp når hun oppdager Oslo S. Der kan barnet i henne få utløp. Hun kan leke. Og så ender hun opp med å gjøre altfor voksne ting. Etter hvert i stykket tvinges hun til å velge mellom friheten, som også er destruktiv, og det trygge, representert ved Pelle. Jeg tror faktisk det siste er skumlest for henne. Jeg kjenner meg igjen i utforskertrangen hennes, og også potensialet for det destruktive, uten at jeg har vært i nærheten av den verdenen Lena plutselig befinner seg i.
Proffen
Sjur Vatne Brean, 22 år
Tv: «Førstegangstjenesten», «Rådebank», «Okkupert», «Atlantic Crossing» og «Gutta på skauen».
Film: «Knerten»-filmene, «Ut og stjæle hester», «Tre nøtter til Askepott» og «Spionen».
Har spilt i flere teateroppsetninger, men debuterer på Nationaltheatret med «Døden på Oslo S».
Sjur om Proffen
Proffen representerer det barnlige for meg. I hvert fall i forhold til Pelle. Han er den uskyldige ungdommen som kanskje ikke har støtt på så mange problemer hittil i livet. Men egentlig er Proffen den mest modne av de to, nettopp fordi han står så trygt i erkjennelsen av at han fortsatt er et barn. Han har skjønt at han ikke trenger å være så kul. Jeg tror det finnes mange 15-åringer som ham, også i dag. Selv var jeg nok litt mer gæren på den alderen, men uskylden og det litt naive kan jeg kjenne meg igjen i.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.
