En kyndig gjeng som vil utvikle seg
De siste fjorten årene har jeg intervjuet utallige selgere av =Oslo. Det har gitt meg et helt annet bilde av dem enn jeg hadde på forhånd.
Da jeg kom til gatemagasinet for å skrive i 2006, forventet jeg å treffe en trist flokk som bare snakket om problemene sine. Det var slik jeg hadde sett rusavhengige i media, fotografert bakfra med hettegenser, eller filmet i mørket med fordreid stemme, mens de bekjente noe tragisk. Jeg så for meg at Erlik-selgerne ikke gjorde særlig annet enn å ruse seg, at de manglet både erfaring og interesser i helt andre retninger.
Der tok jeg feil.
For det første hadde mange en imponerende arbeidsbakgrunn. Jeg traff tidligere dataprogrammerere, elektroingeniører, kokker og sjømenn. Dagfrid var med på å dra i gang homobevegelsen i 1972, og Nikolay tjenestegjorde i det russiske militæret i en mannsalder, hvor han deltok både i Vietnamkrigen og i Sovjetunionens krig mot Afghanistan.
Christian var profesjonell danser i åtte år, Kate drev i sju år med veldedighet i Gambia, Jon Are var daglig leder i reiselivsbransjen og Anita jobbet lenge som sykepleier, inntil sønnen hennes døde på sykehuset.
Stor omsorg for dyr
Selgerne var også rikt utstyrt med hobbyer. Bård var ekspert på Star Wars, og hadde hundrevis av gjenstander fra det intergalaktiske filmuniverset. Nikolay var birøkter og fikk Oslo kommune til å bry seg mer om insektene. Han lærte meg at bare hunnbier kan stikke.
André brant for naturen på New Zealand, og fortalte meg om en «klin psykotisk» fugl som heter Kivi og bare fins i øyriket. Den kan ikke fly, men spaserer opp til tretoppene.
Mads var glad i minigriser, og kritisk til måten de avles fram på. Det går så raskt at de risikerer ryggproblemer, men når de først fins, må noen ta vare på dem. Den oppgaven tok Mads på strak arm, inspirert av filmen «The Simpsons Movie». Han kjøpte en minigris på FINN, som het Munchie og nøffet rundt i leiligheten hans. Det hjalp mot ensomheten etter at han mistet kontakten med miljøet fra Barnevernet.
Dyr er kanskje den vanligste lidenskapen blant selgerne våre, etter musikk. Hilde jobbet ti år som frivillig på Bjerke Travbane. «Jeg tok meg av hester som hadde fått pølsestempelet,» sa hun. Med andre ord reddet hun dyr som skulle sendes til slakteren. Hun red dem opp til Trollvann og Linderudkollen, noe som gjorde dem sprekere på travbanen og mindre aktuelle som pølse.
Selgerbrødrene Kjell Arne og Jan Egil fikk ofte skryt for hunden Nero, som var uvanlig snill og blank i pelsen. Hos dem hadde han det mye bedre enn i det alkoholiserte hjemmet han kom fra, mente brødrene. De var oppvokst med dyr, og hadde med seg hunden på tur hele dagen — mens de solgte =Oslo.
«Det er lett å velge hund etter utseendet, men det er ikke så lurt,» sa Jan Egil i 2015. «Hundens personlighet må passe med din egen.»
Uventede inspirasjonskilder
=Oslo-selgerne hadde også andre forbilder enn jeg så for meg. Olavs helt var universalgeniet Leonardo da Vinci. «Jeg beundrer hans utrettelige, daglige innsats på mange områder,» sa han. «da Vinci jobbet trutt og iherdig og brukte tida godt.»
Trutt og iherdig jobbet også Olav, og det gjør han fortsatt. Siden 2009 har han ført statistikk over alle salgsøktene sine med magasinet. Han teller samtlige forbipasserende, og regner ut hva han har tjent per person.
Selger Morten har sett opp til Øystein Sunde hele livet. «Han er en sympatisk mann med beina godt festa på jorda. Han er en humørspreder, som meg selv,» sa Morten til meg i 2013. To år senere fikk han møte helten på modelljernbanesenteret i Fredrikstad, i anledning =Oslos julebok. Gitarkameraten bød ikke på rushistorier, men de to snakket varmt og lenge om verdien av holdbare produkter. De delte også interessen for kjøretøy og norsk tradisjonsmat.
Selgernes lesevaner har også overrasket meg. Riktignok har noen som ventet lest både Junkie av William Burroughs og Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. Men mange har fortalt om helt andre favoritter.
«Ibsen ga meg et bevisst forhold til livsløgn,» sa Gina. «Du trenger ikke å brette ut alt for alle, men du skal ikke fortrenge sannheten og lure deg selv. Jeg vil ikke være en som ligger på sofaen mens livsløgnen blir større og større. Jeg vil utvikle meg.»
Charlie, som er både selger og gatemusikant, fortalte: «Jeg elsker å lære. Jeg leser mye lærebøker. En gang leste jeg Konflikthåndboken. Den lærte meg hvordan jeg skulle takle konflikter. Konflikter trengs for å få utvikling. Hovedsaken er hvordan du takler dem.»
Olav har også brukt mye tid på lærebøker, med sin høyskoleutdanning innen data og påbygg som adjunkt. I ti år jobbet han i pionérbedriften Norsk Data. Han overrasket meg mest da han fortalte at selvtilliten har fulgt en helt annen kurve enn statusen:
«På det verste jobba jeg seksti timer i uka. Da var fargen grå et slags tema for livet mitt. Jeg har mer selvtillit nå enn jeg hadde da jeg var tredve, helt åpenbart. Selv om jeg selvfølgelig var mer vellykka den gangen. Før sleit jeg veldig med ikke å føle meg bra nok. Da hadde jeg kontakt med flere folk. Nå har jeg sannere relasjoner. I dag kan jeg være meg selv.»
Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.
