En julefortelling

På fredag kom jeg hjem fra Troms, og siden flytoget ikke gikk til Nasjonal, gikk jeg av på Oslo S og gikk gjennom byen mot Aker Brygge. Jeg var litt sliten, og litt lei av folk, jeg har snakket med folk hele uken, så det var deilig å rusle sakte med kofferten på slep. Gjennom mørke natta, oppover Karl Johan, julelysene lyser, julemusikken spiller, tiggere tigger, shoppere shopper og ingen har egentlig tid til å se på meg, så jeg får være i fred mens jeg rusler sakte gjennom byen med hjulene på kofferten som akkompagnement til mine egne hæler som sier tikk, tokk.

Rett før Egertorget står det en som selger =Oslo og ønsker folk god jul. Jeg tenker at jeg ikke har lyst å kjøpe, men jeg sier i det minste god jul.

– Hei, unnskyld meg, sier hun. Men ser jeg veldig sliten ut i dag?

Jeg stanser, kofferten blir stille. Jeg ser på henne. Hun er omtrent på min alder tipper jeg, Førti pluss. Langt lyst hår, hud som er i live, ikke grå og gusten som den ofte kan bli på narkomane, men myk og farget av kulden. Noen rynker her og der. En munn som ikke er rask til å smile, men som har et avventende uttrykk, og to øyne løfter seg fra bakken.

– Ser jeg veldig sliten ut i dag? Han tiggeren på andre siden der forteller at han har dratt inn flere tusen kroner, og her står jeg og får ikke solgt ett eneste blad, fortsetter hun. – Og jeg jobber i hvert fall. Han sitter bare der. Jeg har kjøpt bladene selv og.

– Nei, jeg synes ikke du ser sliten ut i det hele tatt, sier jeg. Du er jo helt fin?

– Folk stopper ikke engang når jeg sier god jul, sier hun. Det gikk en dame forbi nettopp som bare «Jeg skal ikke ha noe».

– Hun kunne sagt «God jul», jeg er helt enig. Blikkene våre møtes igjen. Hun forteller meg at saksbehandleren hennes tror hun snart kan gå av metadonet. Og da kan hun få seg en skikkelig jobb, kanskje i barnehage.

– Og da, sier jeg, da kan du ønske god jul til alle, og alle kommer til å svare deg. – Og så kan jeg få lønn, og et skikkelig sted å bo, sier hun. Og smiler. Vi snakker noen minutter før jeg rusler videre.

– Takk for praten, sier hun. Nå har jeg det mye bedre, det hjelper å møte hyggelige mennesker.

– Lykke til, sier jeg. Lykke til med det nye livet. Jeg skal tenke masse på deg.

Jeg bestemmer meg for å kjøpe tre magasiner, ett for hver av barna, så de kan få en fin gave til jul, med en historie om en kvinne som har vært langt nede, men takket være disse bladene er hun nå ett lite knepp nærmere en bedre tilværelse, et bedre liv. Jeg går inn på Eger, tar ut 600 kroner og går tilbake for å finne henne. Hun står på samme sted.

– Jeg vil gjerne ha tre blader, sier jeg. To blå øyne ser opp på meg.

– Ser jeg sliten ut i dag, sier hun. Jeg svarer nei, du ser ut akkurat som vanlig.

– Han tiggeren over gaten har dratt inn flere tusen kroner, mens jeg har vært her i flere timer og ikke solgt ett eneste blad. Jeg ser på henne, blikket et rettet mot bakken. Ryggen er bøyd.

– Jeg har kjøpt bladene selv, og alt mulig. Jeg jobber i hvert fall. Han sitter bare der.

Hun kjenner meg ikke igjen lenger. Fem minutter var for lenge borte. Vi har den samme samtalen en gang til, det var litt rart, men jeg fikk kjøpt mine tre blader og gått videre.

– God jul, smiler hun. Nå skal jeg gå og kjøpe flere blader og selge mer.

– God jul, svarer jeg. Og smiler.

Jeg går hjemover. Jeg går over Egertorget, og nedover forbi Stortinget. Julelysene lyser, tiggerene tigger og musikken spiller. shopperne shopper og ingen har tid til å se på meg. Det er ikke like godt nå. Jeg skulle ønske noen så meg, smilte til meg og ønsket meg en god jul. Jeg blir så kald inni meg. Jeg vet at nå har hun allerede glemt meg. Hun har gått for å kjøpe flere blader. Skal stille seg opp igjen. Se på tiggeren som håver inn penger. Blikket mot bakken, ryggen bøyd.

Jeg skal tenke masse på henne. Det skal dere også. Og hver gang dere går forbi, skal dere se på henne og ønske henne en god jul. Og til våren skal dere gratulere henne med 17. mai. Og i sommer skal dere ønske henne god ferie. Og en dag når dere får barn, og de begynner i barnehagen, så står det en kvinne der på 50 år omtrent. Hun har lyst hår og myk hud. De blå øynene hennes ser opp på deg når du kommer og henter barnet ditt. God jul, sier hun. Og du kan svare: God Jul

(Historien er tidligere publisert i Klassekampen 23.12.2015)