En gang hadde rom-tiggerne arbeid

Ser du en eldre rom-mann på gata i Oslo, har han antakelig hatt formelt arbeid. Er han født før 1976, er sjansen 62 prosent. Blant mannlige rom-migranter født etter 1976, har bare 13 prosent hatt en formell jobb. Hva skyldes denne forskjellen?

Guri Tyldum har forsket på fattigdom i Romania. Vi traff henne da hun besøkte en nordisk konferanse for gatemagasiner i Oslo i mai. Under kommunismen var de fleste romfolk i arbeid, fortalte hun. De jobbet side om side med andre rumenere på statseide gårder, gruver og fabrikker. Etniske identiteter ble ansett som levninger fra fortiden. Det kommunistiske regimet slo ned på romfolkets tradisjoner. Samtidig fikk de muligheter i arbeidslivet. Lokale myndigheter var også forpliktet til å tilby skole og helsevesen til alle.

Da kommunistdiktaturet falt i 1989, ble den kollektivt eide jorda privatisert.

– Jorda ble ikke gitt til de som hadde jobbet på den de siste femti årene. Den gikk tilbake til de som eide den før kommunismen. Sigøynerne hadde en historie som slaver i jordbruket. Dermed eide de ikke jord tidligere heller, sa Tyldum.

De vi i dag kjenner som romfolk fra Romania, ble gjerne boende på landsbygda, uten tilgang til jord.

– I dag ser du store romlandsbyer langt uti ingenmannsland. Der fins det ingen industri, ingen arbeidsplasser. Det fins knapt noen kommunale tjenester. På landsbygda er det mye fattigdom også blant rumenerne, men de har en jordflekk. De som er rom har ingen sjanse til å klare seg på landet. De kan reise til byene, eller utenlands. I rumenske byer er de uønsket.

Overgangen til markedsøkonomi ble starten på en ond sirkel for romfolk. Befolkningen i mange østeuropeiske land begynte å redefinere sine nasjonale identiteter. I Romania ble forskjellen mellom rom og ikke-rom stadig viktigere. Diskrimineringen økte. En del romfolk fortsatte å jobbe i jordbruket, for naboer fra den etniske majoriteten. Etter hvert ble arbeidet mer mekanisert. Behovet for manuell arbeidskraft sank. Noen romfolk satset på tradisjonelt håndverk, som å lage murstein. Dette arbeidet ble også overflødig med ny teknologi.

Etter årtusenskiftet ble det vanlig at romfolk dro utenlands for å tjene penger. De fleste dro til Italia og Spania. Der kunne de få uformelle strøjobber, som høsting av grønnsaker. Etter hvert ble de utkonkurrert av billig arbeidskraft fra Afrika. Etter finanskrisen i 2008 ble det enda vanskeligere å få arbeid i Sør-Europa. Da hadde Romania blitt med i EU. Romfolk søkte nye reisemål. Skandinavia ble populært.

– Mange av de som kommer hit har arbeidserfaring fra andre europeiske land. I Sør-Europa blir de faktisk mindre diskriminert på arbeidsmarkedet enn hos oss. Men det er stor konkurranse om jobbene, sa Tyldum.

Mange lurer på hvordan romfolk kommer seg til Norge. Tyldum fortalte at en romlandsby gjerne har et par sjåfører som kjører fram og tilbake med minibuss. Ofte får passasjerene kjøre gratis til Oslo. Når de skal hjem, må de betale tur-retur-billett. Det vanligste er at ektepar reiser sammen.

– Mange unge romkvinner sier at det er godt å komme seg bort og tjene egne penger. Kvinner tjener mye mer på tigging enn menn. Det gjør kvinner til en viktigere økonomisk aktør når de reiser ut. Mange liker også å få litt avstand til svigermor. De bor jo trangt i Romania. I Norge bor de ofte i skogen, men de slipper i hvert fall å bo sammen med svigermor.

Oslo har både tradisjonelle tiggere, og de som hovedsakelig lever av tyveri og narkotika. Det kan fort bli uvennskap mellom ulike grupper av romfolk.

– De som lever av tigging og magasinsalg er avhengig av en god relasjon til majoritetsbefolkningen. De er veldig frustrert over at noen ødelegger inntrykket av alle romfolk. De forteller gjerne oss forskere om de andres kriminelle handlinger. For den norske offentligheten er det vanskelig å akseptere at noen lever av kriminalitet og andre ikke, når de ser like ut og går med like klær.

I Skandinavia har København det tøffeste rommiljøet. Der er tigging forbudt. Det betyr ikke at tiggingen forsvinner, men det er vanskelig å opparbeide en fast plass. Politiet ber tiggere flytte seg. Byen har mer kriminalitet og rus blant de tilreisende fra Romania. En større andel av dem er unge menn. I Stockholm dominerer tradisjonelle tiggere som i liten grad driver med systematisk salg av piller og lignende.

Hvordan er det mulig å tjene noe særlig på tigging i Oslo? Det er kamp om de gode tiggerplassene. Romfolk er gjerne tidligere ute om morgenen enn rusavhengige tiggere. Å få en relasjon til faste givere er helt avgjørende, sa Tyldum.

– En ny tigger tjener ikke penger på en annens faste plass. Dermed kan tiggerne holde på plassene sine. De vet når de må være tilstede for å få penger av faste givere. De vet hvordan de må oppføre seg for å bli sett på som verdige. Går du bare rundt og tigger blant fremmede, får du veldig lite inntekter. Du må opparbeide deg sympati. Da kan du få en forutsigbar inntekt.

Folk kommer til Oslo fra 34 ulike regioner i Romania. Dermed er de en sammensatt gruppe. Guri Tyldum er en av fire forfattere bak rapporten «When poverty meets affluence». Der kan du lese mer om romfolk i Skandinavias hovedsteder.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo, juli 2017.