En dritthistorie

Utedoen er kanskje upraktisk, men den er en utømmelig kilde til gode historier. Veien fram til det moderne vannklosettet var ikke bare illeluktende, men også sosial – og litt skummel.

Tekst: Kari Bu
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

I riktig gamle dager tjente en grop i bakken som do, eller folk gjorde fra seg i friluft. Langt mer avanserte var de gamle romernes toaletter, med benker der folk satt side om side og pratet. I år 315 etter vår tidsregning var det 140 offentlige toaletter i Roma, ofte tilknyttet de store badene. Akvedukter fraktet vann over lange avstander, og ekskrementene rant til slutt ut i elva Tiber. Hjemme brukte mange potter, før de tømte innholdet i kloakken.

Sosiale toalettbesøk har vært vanlig gjennom historien. Olav Tryggvasons kongsgård i Nidaros hadde en do med 22 seter fordelt på to rader. Dit gikk livvakter og andre betrodde menn. Fra Bryggen i Bergen kjenner vi til dohus med fire seter fra 1200-tallet. Solkongen i Frankrike, Ludvig XIV (1638–1715) satt mye på do og mottok gjester. Det var uhøflig å avbryte en samtale med dobesøk, og kongen fråtset i mat og drikke som måtte ut igjen.

I havnebyer som Tønsberg og Nidaros ble små dohus bygd på stolper i fjæra, der vannet skylte bort ekskrementer ved flo sjø. På den fraflyttede fjellgården Knivsflå ved fossen De syv søstre fins en utedo med fall på 200 meter ned i Geirangerfjorden. Også på Bryggen i Bergen måtte man etter hvert gjøre sitt fornødne rett i vannet, da de såkalte privetene i middelalderens bygårder etter hvert ble forbudt. Avtreder ble bygget rett på bryggekanten, stikkende ut over vannet.

Lønnsom møkk

Middelalderens Oslo hadde mye møkk i elver og gater. I 1595 kom et forbud mot å plassere doer ut mot gata. Allerede lå mange i bakgårder, og flere skulle det bli. Noen steder var det felles do for hele nabolaget. Flere doseter i samme rom krevde mindre materialbruk. Dessuten var det tryggere å dele doen med noen man stolte på. Utedoen kunne være et farlig sted, særlig om natta eller i mørke årstider. Her risikerte man å bli overfalt, ranet eller voldtatt. For noen var det ille nok å støte på en rotte eller tre.

Nattmannen, en kommunal tjenestemann som tømte doer og drev med annen renovasjon, var lenge et eget yrke både i Bergen, Trondheim og Kristiania. Nattmannen var en benådet kriminell, som ikke unnslapp sin lave status selv om han gjorde nyttig arbeid. Han ble også kalt rakker, fra det tyske ordet racken som betyr å fjerne skitt og avfall. Fordommene mot nattmannen viser seg i uttrykket «rakkerunger», altså uoppdragne «barn av en rakker».

I Kristiania gikk innholdet fra byens doer til bønder som gjødsel, noe som ga nabokommunen Aker et svært effektivt jordbruk. På 1800-tallet kom fabrikker som omgjorde møkk fra mennesker og dyr til tørr, pudderaktig gjødsel – pudrett. Kristiania Pudretfabrik tilbød selv dotømming, og ble en fremgangsrik bedrift.

Bergen fikk pudrettfabrikk i Ytre Sandviken i 1881. Der fortsatte salget av pudrett til 1929, da ny kunstgjødsel viste seg overlegen i næringsstoffer. Deretter ble do­avfallet blandet med sjøvann i en stor beholder, før det ble pumpet ut på seks meters dyp i Byfjorden.

Medbrakt kongedo

Eilert Sundt regnes som grunnleggeren av sosiologifaget i Norge. Han reiste rundt og studerte norsk kultur og folkeliv. I Lom, en bygd med 5000 innbyggere, fant han under ti doer i 1869. I Gudbrandsdalen var det stort sett skysstasjoner og embetsmannsgårder som hadde do. Folk flest gikk bak husveggen, der geiter slikket opp det de etterlot seg. En husmann i Lom viste Sundt en kjøkkenhage der folk gjorde fra seg.

I 1876 skrev Tidsskrift for den norske legeforening at hver femte gård i amtet Nordre Bergenshus på Vestlandet hadde do. Doen lå gjerne inntil møkkjelleren ved stallen eller fjøset. På mange gårder samlet man gjødsel og avfall i en dynge som også fungerte som friluftsdo, der folk satte seg på huk.

En som ikke bare kunne sette seg på huk, var kongen. Etter at kong Haakon overtok den norske tronen i 1905, begynte han å gå på jakt. Jaktkamerat Axel Heiberg bestilte en spesiallaget kongedo, som de hadde med seg på utflukt i større skogsområder. En lokal kjentmann bar den stolformede eikedoen på ryggen.

Vi vet også litt om dovanene til en annen stor mann fra denne tiden, dikteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). Hjemme på gården Aulestad i Gausdal var det flere dokammere. Ett hadde fire seter med hull i ulik størrelse, og ble brukt av damene og barna. Herredoen hadde to seter, og småguttene konkurrerte om å få gå på do sammen med bestefar. Det forteller et av barnebarna i boka «Aulestad tur-retur». Bjørnson satt alltid på do med åpen dør. Han hadde mye på hjertet og pratet gjerne med folk som kom gående forbi.

Tørket seg med mose

Dopapiret har sin egen historie. Kineserne oppfant papir rundt år 100, og Kinas overklasse brukte etter hvert oppfinnelsen til å tørke seg etter dobesøk. Under Yang-dynastiet på 1300-tallet ble det produsert mye dopapir i landet. I 1393 bestilte den herskende familien 15 000 ruller av ekstra mykt og parfymert papir.

Fra 1500-tallets England vet vi at bare noen få rikinger tillot seg å bruke penger på papir til dobesøk. Da avisene kom på 1600-tallet, begynte mange å tørke seg med avis­papir. Dorullen slik vi kjenner den, med perforert papir som er lett å rive av, ble først patentert i 1891.

Historisk har folk tørket seg med alt mulig fra naturen. I utgravningen av en do i Rosenkrantzgaten i Bergen fra 1300-tallet ble det funnet mye mose, antakelig sanket i fjellene rundt byen. På 1800-tallet sto det ofte en pinne på norske utedoer. Én ende var spikket flat som en skje og kunne brukes til å tørke seg med. Av og til ble den fornyet, og på noen doer sto det en kurv full av pinner. Først fra 1950-årene tok nordmenn flest seg råd til doruller.

Klipte ut bilder

I en strevsom hverdag var doen et sted å få seg et pusterom, og noen satt der lenger enn nødvendig. For kvinner kunne det være det eneste fristedet de hadde. Her fikk de også lest nyheter, da det ofte lå aviser på do. På utedoer med flere hull kunne kvinnene møtes og skravle. De snakket gjerne om ting som resten av familien ikke skulle høre. Mann og kone kunne også gå på do samtidig og få sjansen til private samtaler. Det var ellers ikke så lett den gang storfamilien bodde sammen. Doen var et sted å tømme seg både fysisk og mentalt, skriver Thor Gotaas og Roar Vingelsgaard i boka «Norske utedoer», som mye av denne artikkelen er basert på.

Alt slags lesestoff ble brukt til å tørke seg etter do­besøk, men ett sted gikk grensa: Folk ville ikke tørke seg med kongen. Det er den vanligste forklaringen på at det ofte hang bilder av de kongelige på do. Når de figurerte i aviser og ukeblader ble de klipt ut og hengt opp på veggen, så man trygt kunne tørke seg med resten av papiret. Lesestoff på do tiltrakk også folk som ikke skulle gjøre fra seg. Barn kunne gå fra utedo til utedo på jakt etter bilder av idrettsfolk og andre idoler, som de klipte ut og tok med seg. På utedoen til hyttefolk kunne bygdefolket finne nye og spennende aviser. Doene sto ofte ulåst, så det var bare å forsyne seg.

Sprengte utedoer

På utedo foregikk også mye spionering på det motsatte kjønn. En av de mer spektakulære historiene kommer fra en strand i Oslo. På 1970-tallet hadde badevakter ansvar for stranddoene, og en av sesongens første oppgaver var å kaste på et lass med kalk for å klargjøre doene til bruk. En vakt som gjorde dette, hørte en gang et vilt hyl nedenfra. En kikker som satt nedi doen hadde fått kalk i øynene, og lege måtte tilkalles. For øvrig var kikkeren godt beskyttet mot innholdet i doen, da han hadde på seg regnfrakk og sydvest.

Interessant utsikt kunne man også få fra dosetet. Ragnar Holen vokste opp på en gammel husmannsplass i Sørkedalen i Oslo. Her suste skikjørere forbi i slalåmbakken Wyllerløypa, som gikk mellom dohuset og bolighuset. På 1950-tallet satt Ragnar på do med åpen dør og så alpinister i verdenstoppen passere et par meter unna. Gleden tok slutt da faren hans fikk beskjed om å flytte doen.

Hva skjedde med alle utedoene etter hvert som folk fikk do inne? Oddrun Hammer ble født i 1955 og brukte utedo til familien fikk kjemisk tørrklosett i Risør på 1960-tallet. Da vasket moren dohuset innvendig, og Oddrun og søsteren Kristin fikk en ny dukkestue. Senere ble det lille huset utbygd og brukt til både grisehus og hønsehus.

På 1970-tallet ble en del utedoer oppsøkt av unge gutter med stjålet dynamitt, som gårdbrukere ofte hadde liggende på låver og uthus. Guttene la dynamittgubber i doen, tente på og løp vekk. Når doen eksploderte, fulgte det med en morsom og stinkende skur. Få brydde seg om å politianmelde slike hendelser. Dohusene hadde liten verdi, og de som ble sprengt lå adskilt fra andre bygninger. Det kan tenkes at guttene var inspirert av de populære filmene om Olsenbanden og Dynamitt-Harry.

Bygårder i Oslo hadde ofte «klaskedass» der innholdet falt ned i en privetbinge. En renovasjonsarbeider fraktet det videre herfra. (Foto: Oslo byarkiv / Digitalt Museum)

Syntes doen bråkte

Lenge hadde mange innedo uten vann. Bygårder hadde ofte do med nedfallskanal i flere etasjer og oppsamlingsbinge på bakkeplan, populært kalt klaskedass eller kaggedo. Etter hvert ble det forbudt med slik do i nybygg, men de gamle levde videre. I 1995 fortalte Aftenposten at den kommunale leiegården i Torshovgata 20 i Oslo fortsatt hadde klaskedass. I 2012 hadde Trondheim kommunes driftspersonell fått nok og ville ha bort de tolv siste doene som måtte tømmes. I den forbindelse ba NRK Trøndelag om lytternes beste utedohistorier. Det er vanskelig å slå den om søskenbarnet som satt på utedoen mens det kom en hjullaster og flyttet hele doen.

Det moderne vannklosettet fikk sine forløpere allerede på 1500-tallet. I 1596 laget britiske John Harington «The Ajax», en doskål som kunne spyles ren fra en tank med ventil. En slik do fikk dronning Elisabeth I, men hun syntes spylingen bråkte for mye og ville ikke bruke den. Lignende toaletter ble vanlige i Englands overklasse utover 1700-tallet. Unødvendig snobberi, skrev forfatteren Horace Walpole (1717–1797). Han mente sågar at vanndo var et tegn på moralsk forfall.

I 1775 tok matematikeren Alexander Cumming patent på et vannklosett som holdt vann igjen i skåla, samtidig som møkk og urin forsvant. Denne varianten ble forbedret på 1800-tallet og begynte da å ligne toalettet vi kjenner i dag. Ved starten av århundret passerte London en million innbyggere, og store hygieniske problemer måtte løses. Fra 1859 ble byens hovedkloakk gravd ut, og offentlige vannklosetter ble tilkoblet.

Luksus for arbeidere

Norges første kjente vannklosett tilhørte Nicolay August Andresen, som var med å stifte Den Norske Creditbank. Fra 1858 hadde han tre eksemplarer i huset sitt i Kirke­gata 6 i Christiania. Vanndoen ble sett på som et vanskelig prosjekt i Norge, da vinterkulde fikk rørene til å fryse. I England var det vanlig praksis å føre vannledninger utenpå huset, men det norske klimaet gjorde dette umulig her til lands. Det vakte oppsikt da Det Rivertzke kompleks («River’n») ble bygd i 1913, med WC i hver leilighet. Dette var boliger for arbeidsfolk på Sagene i Oslo. I Bergen var WC forbeholdt det øvre sosiale sjikt, og bare 189 hus hadde en i 1918.

Slottet fikk WC allerede i 1906, men de kongelige var ikke nødvendigvis kresne. I 1946 besøkte kronprins Olav Alvdal for å gå på ski. En dag tok han av seg skiene ved et bruk og satte seg på en av bygdas minst tiltalende utedoer, selv om det fantes finere doer i nærheten.

Under krigen hadde mange nordmenn fortsatt utedo, og den ble et nyttig gjemmested for forbudte radioapparater. Noen limte et bilde av Vidkun Quisling under dosetet, der de mente landssvikeren fortjente å oppholde seg. Utedo ble for øvrig ikke et ord i dagligtalen før innedoen ble utbredt. Første gang dagspressen nevner utedo er i 1936, da i et hyttestrøk. På eldre norske hytter lever utedoen fortsatt i beste velgående.

Fra dodamer til gulldo

På Ullevålseter i Oslo kan turister i dag besøke velholdte utedoer. Mobilen har erstattet aviser og ukeblader som lesestoff, men den fungerer dårlig som dopapir. Det har ikke forhindret at den havner nedi doen. Nåværende driver av turistmålet, Ole Ullevålseter, husker fire slike episoder. Han forteller i boka «Norske utedoer» at det er tryggest å miste mobilen på damedo, for der er det mer papir nedi doen, og telefonen synker ikke så dypt.

Allerede i 1911 hadde Kristiania 73 offentlige pissoarer og 14 toalettanlegg. I 1950-årene klaget folk over at homoseksuelle møttes der for ha lovstridig omgang med hverandre. For å unngå dette, fikk noen toaletter halvt gjennomsiktige glassvegger. Folk med rusproblemer var også hyppige brukere av toalettene, som ofte ble betjent av «dodamer». I praksis ble damene sosialarbeidere, som hjalp folk som besvimte eller fikk andre problemer på do. Noen toaletter måtte stenge på grunn av fyll, slåssing og overfall, og i dag er offentlige toaletter en sjeldenhet.

Frode Grytten gikk på dojakt i Bergen i 1993. På Torget fant han byens eneste betjente toalett, men åpningstiden var knapp. I Rasmus Meyers allé besøkte han en lite innbydende urinal: «Her svømmer gamle aviser, brukte kondomer, knuste ølflasker og fyllesyke polposer. Neandertalere har gått løs på veggene og skriblet sine vulgære hulemalerier», skrev han i Bergens Tidende. Han måtte til museer og andre kulturhus for å finne brukbare doer utenfor serveringsstedene.

Til gjengjeld er det satt opp spektakulære doer langs norske turistveier, med penger øremerket fra Stortinget. I 2014 fikk Senja «gulldassen» til 3,75 millioner, og turistdoen på Akkarvikodden i Lofoten har samme formasjon som fjellene i bakgrunnen. Fortsatt vitner standarden på do om graden av rikdom, og her er den norske stat kongen på haugen.

På en rasteplass langs Nasjonal turistveg Senja kan du besøke «Gulldassen», skapt av Knut Hovland i Tuelo arkitektur AS. (Foto: Frid Jorunn Stabell)

Kilder: «Norske utedoer» av Tor Gotaas og Roar Vingelsgaard, Avisa Oslo, Bergens Tidende, Nettavisen, Nordlys. Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2024.

[FAKTA]

Toalettets historie

Do er en forkortelse av det tyske ordet donhaus (huset der man gjør noe). Toalett kommer av det franske toilette, en liten lerretsduk som lå på do. Den folkelige betegnelsen dass kommer fra Das Haüschen (lillehuset på tysk), men konseptet var såpass tabu at hovedordet ble utelatt og fornorskingen besto utelukkende av den bestemte artikkelen. 

Toaletter med vannskylling er kjent fra Romerriket og oldtidens Kreta, men later til å ha blitt glemt i middelalderen. Vannklosettet slik vi kjenner det ble patentert og utviklet fra 1775.

Foruten vannklosett er de vanligste toalettsystemene tørrklosett (utedo og lignende) og vakuumtoalett (der trykkforskjell suger avfallet inn i rør når en ventil åpnes).

I sentrale bystrøk var falldo, også kjent som klaskedass eller kaggedo, vanlig til langt ut på 1900-tallet. Den var integrert i bygårder, hadde adkomst fra oppgangene og ble tømt fra utsiden av bygget.