Han kalles Oslos eldste sniffer, og han ga navn til byens mest beryktede tre. Tom Charlie Melby mimrer om Eikagjengen og et uvanlig innholdsrikt liv. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

I 2005 lød en overskrift i første utgave av =Oslo slik: «Er Eika en bøk?» Det berømte treet overskriften siktet til står ved Akerselva, der Tom Charlie Melby pleide å vanke i forrige århundre.

– Jeg visste at det var en bøk, men det hørtes ut som bøg, og det blir jo homse på dansk. Det høres idiotisk ut å si at vi skal møtes på bøken, derfor døpte jeg det Eika, forteller den muntre og skjeggete mannen.

Vi treffes under Eika på Grønland, der det nå ser ut til å kry av brennesle. Vi advarer Tom mot å sette seg, men han er fryktløs. Han tar på bladene og fastslår at de mangler brennhår, så det må være noe annet.  

– Om jeg har greie på planter? Ja, litt mer enn gjennomsnittet. Da jeg bodde i skauen, prøvde jeg å nyttiggjøre meg av mest mulig.

Det viser seg at Tom bodde i ei hytte i Oslomarka i 30 år, uten strøm og innlagt vann. Inneliggende uteligger, kalte han seg.

– Når du våkner i minus 28 grader, føler du ikke akkurat at du ligger inne. Dette var en gammel, sommer­isolert hytte. Den sto tom, så jeg bare flytta inn.

Tom lærte mye av hyttelivet, som å tilberede den eneste giftslangen vi har i Norge.  

– Jeg knerta en hoggorm, flådde den og stekte den på spidd. Det var dritgodt, litt mer trevlete enn kylling, men samme smak og utseende. Egentlig ble jeg litte grann skuffa, tenkte det var mer fart i hoggorm, men jeg kunne like gjerne kjøpt meg en halv kylling.  

Suppe av brennesle lager han fortsatt. Han forklarer hvordan han klipper opp bladene, legger dem i en plastpose og kjevler over, så brennstoffet trekkes inn i plasten.

– Brennesle har 30 ganger mer næringsstoffer enn spinat, men det smaker ikke helt ulikt. Vi burde absolutt spise mer brennesle, men ikke plukk den der bikkjer har pissa!

Lurte gymlæreren

Toms gamle gjeng holdt til ved Eika inntil midten av 1990-tallet, og for 30 år siden ville det vært tjukt med folk her, sier Tom i dag. Men hvordan endte han selv opp i rusmiljøet etter en barndom i idylliske Maridalen? Foreldrene ble skilt da han var ungdom, og så ble det drabantbyliv på Ryen med mor og søster. Etter å ha bodd der i en uke  havnet Tom på en nyttårsfest hvor de gikk tom for alkohol.

– En av gutta sa at han visste om noe mye bedre. Han henta en flaske tynner på loftet. Jeg ville vise at jeg var like tøff som de andre, men tynner funka ikke på meg.

Tynner brukes egentlig til å tynne ut maling og lakk, og inneholder ofte sterke løsemidler. Å inhalere det kan være farlig, men Tom prøvde igjen etter nyttår, og da kom effekten.

– Jeg satt i skauen og prata med fuglene, de forsto meg og jeg forsto dem. Jeg kunne få trærne til å bli større og mindre med tankene. Vi var tre stykker som hang sammen og sniffa. Den ene ble senere en kjent musiker, den andre ble norgesmester i trylling.

På skolen var Tom flink, men rastløs. En lærer anbefalte ham reallinja på videregående, men der ble han skoletrøtt etter et halvt år. Og så var det den irriterende gymlæreren.

– Gymlæreren avslutta alltid timen med å løpe en runde og hoppe inn i treskoa sine for å skli bortover gulvet. Det så vi oss lei på. Jeg avtalte med en gutt i klassen å ringe opp en telefon i gangen for å få læreren ut, mens jeg spikra fast treskoa hans i gulvet. Etter løperunden hoppa han som vanlig opp i skoa, og klinte trynet i parketten. Jeg ble utvist i tre dager, som jeg brukte til å selge øl og sigaretter i skolegården.

Lekte hundepatrulje

Som mange andre sniffere fant Tom etter hvert et felles­skap i Oslo sentrum. Politiet jaget dem fra Vaterland, men en dag var eiendomskongen Olav Thon der. Han ba politiet la gjengen være i fred, så kunne han heller si fra når de tomme husene skulle rives. Da den tid kom, dro snifferne til «Miller’n» på Grünerløkka, et grønt­område med rester av en militærleir. Senere okkuperte de bygårder i nærheten, ikke langt unna pønkerne. De to gruppene var uvenner, og det utviklet seg til krig. 

– Det gikk så vilt for seg at politiet ikke turte å gripe inn. Vi klubba hverandre ned med slåsshansker og planker med innslåtte spiker. Slaget varte i nesten et døgn, mens legevaktbiler kjørte skytteltrafikk for å sy sammen folk.

Så startet vandringen langs Akerselva, der Toms omgangskrets ble kjent som Eikagjengen. Der gikk det roligere for seg.

– På det meste talte jeg 117 av oss. Vi som vanka her, var i 20–30-åra og kom fra belasta bydeler. Mange var forsømt av barnevern, helsevesen og skole. De fleste hadde begynt å sniffe da de var 12–13.

Politiet kjørte ofte forbi, og en gang begynte en politi­mann å bjeffe ut av vinduet. Gjengen lo, og mannen sa: «Har dere ikke hørt om innskrenkinga i politiet? Nå har vi ikke råd til politihunder, så vi må leke at vi er hundepatruljen.»

Politiet var ikke alltid like godlynte. Ble du tatt for beruselse på offentlig sted, kunne du bli henvist til kjelleren på Grønland politistasjon og banka med våte frottéhåndklær, forteller Tom. Rekorden hans var 87 arrestasjoner på et halvt år.

– Det gjør sjukt vondt å bli slått over nyrene, men det blir ikke blåmerker. På gamle Victoria terrasse var det noe vi kalte kaninburet, hvor du måtte stå rett opp og ned. Spurte du om vann der, kom de med vannslangen og spylte deg.

Mye dramatikk

Tom eier ikke offermentalitet, og forteller gjerne om hjelpsomme politifolk også.

– En skikkelig ålreit kar kom tidlig om morgenen med kassevogn, lessa folk inn og kjørte oss til Hvervenbukta. Der kunne vi bade, og så kjørte han oss tilbake til Eika om ettermiddagen. Slik dreiv han på en hel sommer, før han fikk skrivebordsjobb.

Men helt fredelig var det ikke ved Eika heller. Tom forteller om én som satt ved siden av ham på en benk og fikk kneskålene skutt av , og én som kom løpende ned gangveien med en kniv stående mellom skulderbladene. Men det som har brent seg aller mest fast i minnet, skjedde inne i et hus.

– En kamerat hadde arva et hus i Gamlebyen hvor vi hadde fest. Vi syntes han ble så lenge borte, og da hadde han gått på loftet og hengt seg. Politiet ble tilkalt, og en politimann klatra opp for å kutte tauet, mens jeg måtte holde kroppen. En annen politimann sto i et hjørne og spydde.

Toms liv har vært dramatisk på flere måter: Etter en ulykke på motorsykkel i ungdommen lå han ti måneder på sykehus, og senere ble han truffet av lyn på en holdeplass ved Kjelsås.

– Plutselig slo lynet ned i asfalten. En mann kom løpende og spurte om jeg ble truffet, det så ut som lynet delte seg. «Nei», sa jeg, og tenkte ikke mer over det. Så oppdaga jeg at venstrearmen hang og dingla, helt følelsesløs.

Da Tom kom hjem fant han et åpent kjøttsår på beinet, men han så ingen grunn til å oppsøke lege. Dagen etter var han tilbake på jobb, for han har alltid vært en arbeidshest.

– Før var det mye lettere å få arbeid. Stilte du opp på brygga klokka seks om morran, var du sikra jobb når bananbåtene kom inn én dag i uka. Å sjaue banankasser var jævla godt betalt. Så var det Dagsen, dagjobbkontoret, hvor du kunne få jobber som varte en dag eller tre. Gjorde du det bra der, fikk du mulighet til fast ansettelse.

Tragedie før jul

Han har vært vindusdekoratør og kabeltrekker, jobbet i barnehage, på Bjølsen valsemølle, Vinmonopolet og Christiania viserguttkontor. En av favorittjobbene var på trykkeri. Etter at de andre dro hjem for dagen, skulle Tom rengjøre maskinene for trykksverte – med tynner.

– Egentlig skulle jeg bruke maske, men det gjorde jeg jo ikke. Det ble noen sene kvelder, og jeg var så rusa da jeg dro hjem! Her snakker vi virkelig om å sette bukken til å passe havresekken. De andre visste ikke hva jeg dreiv med på fritida.

Han takker både arbeidslivet, genene og et sunt kosthold for at han lever godt i dag, selv om han har ruset seg mye. Da Eikamiljøet etter hvert ble oppløst, gikk mange over på hardere stoffer. Mange bodde på hospits, sov dårlig og spiste dårlig. Selv nådde Tom bunnen da han bodde sammen med en kjæreste i en leilighet på Majorstua.

– Jeg skulle ned til byen og handle til jul, og da mener jeg ikke mat. Da jeg kom tilbake, var det sperrebånd fra politiet over døra. Vegg i vegg bodde to dophuer, og den ene spurte om jeg ville komme inn en tur. Det hadde aldri skjedd før.

Tom tenkte at folk ble snillere i jula, men invitasjonen hadde en mye verre årsak: Naboen ville fortelle ham at kjæresten hans lå død av overdose under juletreet.

– Jeg brøyt opp politibåndet, kylte treet gjennom ruta ut i bakgården og satte aldri mine bein der igjen. Etterpå gikk jeg på fylla i tre–fire måneder, ispedd tynner, sprøyter og bøttevis med piller.

Spilte død

Tom fant ut at han måtte endre livet sitt. Han dro så langt inn i Nordmarka han kunne, uten å ta med seg skarpe gjenstander. Bevisst holdt han seg også unna toglinjer og åpent vann, for her skulle det legges til rette for liv, ikke død.

– Jeg lå dausjuk i tre dager, med de verste abstinensene du kan tenke deg. Så greide jeg å karre meg ned til Fyrlyset i Urtegata.

Hos Frelsesarmeen hadde de troa på Tom, og han fikk jobbe på kjøkkenet. Det ble starten på 30 år med frivillig arbeid. Stort sett har han jobbet i Blå Kors, og han påtar seg fortsatt arbeid andre ikke vil ha. 

– Jeg har en stygg tendens til å sette meg på vaktliste for vasking i sommerferien. Det er den jobben det er vanskeligst å få frivillige til, og det skjønner jeg godt når jeg står der og vasker tak.

På 1990-tallet deltok Tom i «alt som var» av debattprogrammer på tv. Når temaet var rus, ble han ofte brukt som talsperson for Eikagjengen. Han var også en aktiv statist, både med og uten replikker. Blant annet deltok han i 17 episoder av «Torsdag kveld fra Nydalen» og fire episoder av «Nårje» med komiker Otto Jespersen.

– Den enkleste rollen var vel da jeg skulle spille død med Otto Jespersen. Han er herlig å jobbe med.

Plutselig kjendis

Kjendislivet ble ikke påtrengende før «Sosialkanalen» på NRK laget et program om Tom fra hytta i Maridalen. Det ble sendt 2. juledag 1994, og bare «Grevinnen og hovmesteren» hadde flere seere den jula.

– I programmet var jeg hjemme hos mora mi og henta post. En del kvinnelige seere fikk med seg adressen hennes, og jeg fikk en mengde frierbrev sendt til henne. Ei som het Ingjerd slo best an, vi var sammen i et par år.

Etter at programmet ble vist, kom en full mann bort til ham på gata med en bøtte roser. En ung jente ville at han skulle arve malerutstyret etter kunstner-faren hun nettopp hadde mistet. Og da Tom trengte småpenger, ble han flere tusen kroner rikere.

– I byen kunne jeg ikke gå en meter uten å bli gjenkjent. Det varte et par uker. Jeg og en kamerat skulle bort på Eventyrbrua og bomme penger til telefon. På vei over brua fikk jeg inn 4500 kroner fra folk som hadde sett meg på tv. Bak meg kom kameraten min og fikk ikke en dritt. Men jeg fikk jo ingen kronestykker, som var det jeg trengte til telefonkiosken.

Mer enn nok røyk

I yngre dager var Tom leder for en ungdomsklubb på Tøyen. Der ville han innføre teater, og fikk sponset et år på teaterlinje på Skjeberg folkehøgskole av Oslo kommune. Da året var omme, var klubben nedlagt, men det var ikke Toms teaterkarriere. Nå har han 50 somre bak seg som statist i «Maridalsspelet». Mens han forteller om livet sitt, blir han så engasjert at han glemmer å røyke i halvannen time.

– Før jeg traff dere, ble det tre røyk på 20 minutter. Jeg har mye jeg må røyke opp før det blir tørt. Naboen kjøpte med seg tre pakker tobakk til meg på flyplassen, pluss en fempakning fra Sverige da jeg passa bikkja hennes mens hun var på ferie. Da satt jeg igjen med ti pakker tobakk og én kartong med røyk. Jeg hadde jo kjøpt inn selv til påske.

Sniffing var lettere å skjule for foreldrene enn røyking, forteller Tom. Lukta det av klærne dine, kunne du si at du hadde vært hos en kamerat og limt modellfly. Sniffestoffer var også enkle å få tak i.

– Før kunne du kjøpe ei lita medisinflaske på apoteket som folk brukte til urinprøver. Så kunne du gå over gata og få den fylt opp med tri i malerbutikken, uten at noen stussa. 

«Tri» er trikloretylen, et løsemiddel som mer hardbarka sniffere brukte. Det kunne være dødelig, og det er ikke lenger like lett å få kjøpt.

Kjent for samhold

Tom sprenger de fleste kategorier og fordommer. Som inneliggende uteligger kjøpte han linstoff, sydde sine egne teposer og fylte dem med tørka og knust sisselrot fra skogen. Da politiet en gang fikk ham til å ta en IQ-test, viste den 118 poeng, godt over snittet i befolkningen på rundt 100.

– De kunne ikke skjønne hvorfor jeg med den IQ-en vanka i det miljøet. Men som en vis mann sa: Er du fornøyd med den du er i dag, ikke angre på noen skritt du har tatt, for det er de som har ført deg dit du er. Akkurat nå har jeg det jævla ålreit.

Tom har et godt forhold til sønnen og det voksne barnebarnet sitt. Han har hund, og han fikk seg kjæreste da han hjalp henne å male et uthus på hytta for 13 år siden. Etter å ha vært samboere en stund, er de nå særboere, og trives godt slik. Trivelig virker det nesten også når Tom skildrer rusmiljøet i gamle dager, i hvert fall i forhold til nå.

– Eikagjengen var kjent for samhold. Hvis noen mangla noe, gikk vi sammen for å skaffe det. Solgte vi dop, var det til selvkost. I dag er det kun profitt som gjelder. Detter du om av en overdose, er du rundstjælt før du treffer bakken.

Rusbehandling har han aldri prøvd, men han har alltid hatt nyktre venner og en støttende familie. I 1996 prydet han forsiden på boka «I skyggen av Eika» av Hjørdis Frostad. Hun kaller ham Isak og beskriver ham som godt likt av de fleste. Sitt gode humør forklarer Tom med at han aldri blir mer enn 16 år i hodet.

– Den dagen jeg ikke har noe tegn til galskap, så legg meg inn. Eller grav et høl i bakken, dytt meg nedi og få jorda over fortest mulig. Uten godt humør, galskap og bøttevis med selvironi kommer du ikke et steg videre.

[FAKTA]

Tom Charlie Melby

• Født i 1951 i Oslo, bor på Strømmen.
• Kalles Oslos eldste sniffer og var med i den såkalte Eikagjengen.
• Har hatt en lang rekke jobber gjennom «Dagsen», og har jobbet frivillig i Blå Kors i mange år. 
• Har hatt mange roller som statist i teater og på tv, og deltok i en rekke humor- og debattprogrammer på 1990-tallet. Også kjent fra episoden «Onkel Toms hytte» (1994) i NRK-programmet «Sosialkanalen».

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 6/2025.