Eddie er kongen av møbeltapetsering

I Markveien 30 ligger verkstedet til en av Oslos få sjølstendige håndverkere. I det gamle gipsmakeriet, dekorert med gamle rosetter i taket, holder paret Eddie King og Lene Middelthon til.

De store vinduene gjør det enkelt å glo inn, fra den populære handlegata. Eddie jobber lange dager på «utstilling» for forbipasserende. Om kvelden sitter han sammen med kamerater og tar seg en dram. Eddie og Lene jobber og bor sammen – i samme hus.

– Eddie, jeg sa det til deg! Det var klokka 11 de kom, roper Lene med kaffekoppen i hånda.

Inne i verkstedet står Eddie ikledd brunt skinnforkle og gliser bredt. Varmen paret utstråler gjør enhver gjest velkommen. Det er ikke rart de alltid har besøk her i atelieret på Grünerløkka. På den slitte arbeidsbenken ligger det et kongeblått velurstoff ved siden av en avkledd sofa. Det er den Eddie holder på med mens vi prater. Ifølge ham sjøl har han spor av kvinnelige gener. Derfor er han utrolig god til å jobbe og skravle samtidig.

– Jeg trenger omtrent to uker på å fikse denne sofaen. Da får jeg tid til å prate skit med vennene mine og ta meg en drink, blunker han lurt.

I ene enden av verkstedet har Eddie sin arbeidsplass med stoffer, verktøy, symaskiner, sakser og alt som enhver respektabel møbeltapetserer trenger. I motsatt ende har glasskunstner Lene utstilt deler av sine kunstverk. Litt lengre inn i lokalene blir jeg vist rundt i verkstedet hennes. Her er hundrevis av fargepulver i forskjellig form og farge. Duften og utforminga av rommet trekker meg rett tilbake til formgivningsfaget på ungdomsskolen.

Glasskunsten er Lenes store lidenskap. Den kommer til syne gjennom flere detaljer i rommene.

– Jeg veit ikke om jeg vil kalle meg kunstner, men det er dette som får meg til å leve. Det er et must for meg, sier hun.

Sannergata 1991: Eddie holdt til i de gamle lokalene til Sideros Mekaniske Verksted. Lene forteller at hun leide et lokale rett i nærheten, hvor hun malte. Så møttes de to helt tilfeldig på en kafé.

Eddie holder fortsatt på med det blå velurstoffet. Han begynner å synge på «Can’t Take My Eyes Off You» med Frankie Valli. Jeg spør ham om det var kjærlighet ved første blikk.

– Ha ha, absolutt ikke! Jeg var livredd Lene, fordi jeg trodde hun var klin gæren.

– Ja, jeg ga fullstendig faen, skyter Lene inn. Jeg freste rundt som en stekepanne. Men jeg tenkte også at det var Eddie som var gæren, ikke meg.

Eddie er født i Trinidad, oppvokst i New York og flytta til Norge i 1977. Lene har bodd på Grünerløkka i 40 år. Hun kapra en leilighet i bydelen rett før prisene begynte å stige. Sjøl om Eddie lenge nekta å bosette seg i den daværende, «shabby» bydelen blei de to værende.

I løpet av Eddies 34 år som møbeltapetserer har han fått oppdrag fra store deler av Grünerløkkas kjente ute- og spisesteder. Du kan finne spor av tapetserlegenden på The Nighthawk Diner, Gevir, Brygghuset, Aku Aku, Mucho Mas, Parkteateret, Vespa og Humla og Villa Paradiso. Med både bedrifter og privatpersoner som kunder har han nok å henge fingrene i.

– Eddie er en skikkelig kjendis altså, smiler Lene.

– Jeg har mange faste kunder. Men fordi jeg er så inn i helvetes flink med møbler går det ofte 10-15 år til jeg ser dem igjen, ler han.

Lene ikler seg en lang, blå kåpe og tar på seg en sort hatt. Med sigarettene i hånda flyr hun ut døra og roper: «Jeg er straks tilbake! Skal bare finne ut av hvordan jeg kan skille meg fra deg». Eddie sitter humrende foran arbeidsbordet og jobber. Ironien og humoren i dette hjemmet er unektelig behagelig.

– Dere er glad i hverandre også?

– Ja, veldig. Uten Lene veit jeg ikke hva som ville skjedd med meg. Ikke bare emosjonelt, men også økonomisk. Jeg bruker jo penger som en full sjømann.

Møbeltapetsering innebærer å stoppe og trekke om sittemøbler. Eddie starta som lærling i 1985, hos Øyvind Melcher. Han gikk fem år i læra. Før svenneprøven fikk han fem ørelappstoler som skulle stoppes og trekkes om. Ifølge Eddie kan du gjøre hva som helst om du greier å tegne, stoppe og trekke om en ørelappstol. Han går og henter et gammelt album stappfullt med bilder av sittemøbler. Eddie viser stolt fram et bilde av en gammel sjeselong fra 1860 som han har trukket om.

– Er du Norges beste i ditt fag?

– Ja. Det er fordi jeg lærte av de beste. Sønnen til Melcher lærte meg å være effektiv, og faren hans lærte meg å gjøre skikkelig gamle, vanskelige ting. Jeg kan stoppe og trekke om møbler som veldig mange av kollegaene mine vil ha vanskeligheter med.

Før et møbel kan trekkes om må det strippes helt ned. Ifølge Eddie er dette den kjedeligste delen av arbeidet, men det er like fullt viktig å være nøye. Denne delen av arbeidet setter han gjerne bort til noen av gjestene som bruker å være på besøk. De sitter og skravler og jobber sammen hele uka. Flere verdensproblemer er blitt løst i dette verkstedet.

– De er ikke som meg, som kan jobbe og snakke samtidig. Så de er litt treige. Rundt klokka åtte om kvelden må jeg sende dem hjem. Da peker jeg på døra, og roper: «Get out of my house!».

Eddie drar fram to gamle stolseter fra det han tror er seint 1940-tall. Fjærene spriker til alle kanter. Treramma er steintung. Øynene hans gløder når han forteller hvor artig han synes det er å få denne typen oppdrag. Han må fjerne alt utenom ramma, og bygge møblene helt opp på nytt.

Den siste tida har han fått veldig mye retromøbler fra 1960-tallet. Da er det stort sett skumgummi i setene. Eddie setter pris på en utfordring. Kunden som skal få tilbake sofaen sin i blå velur har kommet til rett mann.

– Velur er ikke vanskelig for meg, fordi jeg er proff. Jeg veit om folk som legger på 25 proset på prisen om stoffet er velur. Du kan ikke kalle deg møbeltapetserer om du ikke kan håndtere dette. Det er et av de vanskeligere stoffene, på linje med skinn og striper, men faen altså – du må håndtere velur, konstaterer han.

Møbeltapetseringen ser tilsynelatende lett ut for mannen med de runde brillene. Likevel forklarer han at det er umulig å gjøre jobben bare med fingrene. Han må konsentrere seg i hele arbeidsprosessen, hvis ikke går det skeis. I går var en sånn dag. Det gikk skeis.

– Kristne folk kunne ikke vært til stede i går, for da banna jeg som faen. Jeg var ukonsentrert og gjorde noe feil med stoffet, så jeg måtte begynne helt på nytt. Da var jeg frustrert, altså!

Han rister han på hodet.

Lene og Eddie bor sammen i det de har gjort om til en leilighet bak verkstedet. Brune trebjelker i taket, store vinduer ut mot bakgården og Lenes glasskunst preger den originale leiligheten. Lene forteller at hun er den eneste i sin familie som ikke har en «ordentlig» jobb. Hun er for beskjeden til å kalle seg kunstner, men skal likevel stille ut noen av verkene sine i Kragerø Kunstforening til sommeren.

Eddie beskriver Lene som det sorte fåret i hennes familie, og seg sjøl som det hvite i sin. Før han utdyper må han konsentrere seg om jobben. Han retter ut det blå stoffet og prater til seg sjøl: «Hm, nå må jeg passe på. Utvendig rygg ja, nå er jeg med».

Han har vokst opp i en søskenflokk på sju, med en far som jobba i FN. Det var på grunn av FN-jobben at de flytta fra Trinidad til New York.

I barndommen hans var ikke familien veldig pengesterk, men de hadde alt de trengte. Med lærdommen fra mora i ryggsekken forteller han at det å flytte til Norge var det klokeste han har gjort.

– Mora mi gjorde oss til gode mennesker. Hun sørga alltid for at vi hadde sko, sokker og reine klær. Da vi kom hjem måtte vi ta av oss «the good clothes», sånn at de ikke skulle bli ødelagte. Hun lærte meg at uansett hva jeg gjør i livet, så «do it at your best ability». Det kommer til å lønne seg til slutt, forteller han.

Enhver kan se at Eddie trives i jobben. Han arbeider omhyggelig med stoffene og materialene. Sofaen han holder på med må han få ferdig ganske kjapt. Han har fått oppdraget å lage en fullskala bil til Oslobiennalen 25. mai. Prosjektet kalles «Migrant Car» og finner sted i Markveien. Prosjekter og kunder er det i hvert fall ikke mangel på.

Teksten sto på trykk i =Oslo mai 2019.