Som tiåring satt hun utenfor skolen og drakk øl. Som voksen har Heidi Hansen fått både ADHD-diagnose og orden på livet sitt, men Oslos tunge rusmiljø har hun ingen planer om å holde seg unna. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Vi er i Nannestad for å snakke med Heidi Hansen, men før vi får møtt henne, blir vi overmannet av andre arter. Valpen Fant sniker seg innpå fotografen bakfra og skremmer vettet av henne med plutselig bjeffing.

Den gamle pusen Josefine strekker seg uberørt i gresset – hun er døv og plages ikke av kompisens høye lyder. Da eieren kommer ut i hagen, forteller hun at det ikke er hunden som skaper størst problemer.

– Katt kunne jeg aldri hatt hvis jeg bodde alene. Jeg liker ikke mus eller sånne ting som kommer på døra.

Heidi er kjent som en tøff debattant, foredragsholder og erfaringskonsulent på rusfeltet. Hun er mindre tøff i møte med det lokale dyrelivet, men det er ikke Josefine som drar med seg de verste eksemplarene hjem. Det viser seg at Heidi har enda en katt, som ikke er med i velkomstkomiteen.  

– Sussi kan sitte i timevis og jakte, og nå har hun tydeligvis funnet et ormebol. Tidlig om morran legger hun hoggorm utenfor hos oss. Noen ganger er den halvspist. Det er kjæresten min som tar livet av dem, eller slipper dem ut igjen om de ikke er halvdaue. Jeg hater orm, de ødelegger hele skogsturen min. Jeg tok bilde av en her på lørdag, fyttirakker’n den var fæl.

Ellers har Heidi et godt forhold til skogen. Når hun går turer der, detter det foredrag ned i hodet på henne. Hun står alltid opp klokka fem og trener før hun tar buss og t-bane til jobben i Oslo.

– Tidlig om morran vil jeg helst dra tunge dekk gjennom skauen med høy puls. Hadde jeg hatt rutinene mine tidligere, så hadde ting vært enklere. Som barn visste jeg ikke hva rutiner eller grenser var. Jeg var ute sent om kvelden og kunne være våken hele natta. Moren min var omsorgsfull og levde for meg, men hun hadde dårlig råd og ble syk.

Drakk øl utenfor skolen

Heidi husker at hun og moren bodde på ett rom i en gammel gråbeingård på Grünerløkka, og at rommet var gult. Først var det bad på gangen, så ble det flere rom og til og med egen dusj. Alle leilighetene var kommunale og lå i samme område. Faren bodde ikke sammen med dem, men kom ofte på besøk.

– Faren min var alkoholiker og drakk hele tiden, men han gjorde lite ut av seg. Han satt i en stol og leste. Folk sa «han er jo så snill», og da var det liksom greit at han drakk. Men det var ikke greit for meg.

Som barn feiret Heidi aldri bursdag, og julefeiring ble det slutt på da hun var ti. Det var ikke prioritert. Hun følte seg utilpass på skolen, men siden hun ikke ble mobbet, skjønte ikke folk hvorfor.

– Jeg kjente ingen som hadde det slik som meg. Jeg følte meg annerledes og begynte å skulke skolen da jeg var ti. En gang jeg egentlig skulle vært på korpsøving, satt jeg utenfor Lakkegata skole og drakk. Det var jeg fra fjerde klasse og to litt eldre jenter. Vi fikk noen ungdommer til å kjøpe en kasse øl til oss. På forhånd hadde vi gått rundt med en svær kassettspiller og blitt jaget av en gammel dame fordi vi bråkte så fælt. Det var vel hun som varslet politiet. De ble med hjem til moren min og avdekket at hun hadde problemer med å ta vare på meg.

Dermed fikk Heidi kontakt med barnevernet. Hun ble sendt på internatskole og ungdomshjem i flere omganger. 

– Når institusjonene fikk problemer med meg, ble jeg sendt hjem igjen. Det var vanskelig å forstå. Først tar de deg ut av et hjem som ikke er bra for deg, og så sender de deg tilbake når de ikke greier å håndtere deg. Jeg ble jo ikke lettere å ha med å gjøre av det.

Rømte til byen

Heidi tror ikke det ville vært bedre for henne å bo fast hjemme. I ettertid tror hun fosterhjem hadde vært det beste, og så ville hun gjerne hatt ADHD-diagnosen tidligere. 

– På den tiden visste de ikke noe om jenter og ADHD. Jeg ble en sånn jente som de andre foreldrene ikke ville at barna skulle leke med. Jeg hadde mark i ræva.

Etter mye flytting rundt på institusjoner kom Heidi til Grepperød ungdomshjem i 1989. Derfra begynte hun å rømme til byen.

– Jeg vanka på Oslo City sammen med «glasshus­barna», som de ble kalt. De var ute om natta og stjal biler og gjorde sjokkbrekk. Vi røkte hasj og sniffa lightergass og bensin som vi stjal fra båter. Etter niende klasse begynte jeg med alt mulig – amfetamin, heroin, til og med opium da jeg havna i et afrikansk miljø.

Etter å ha holdt seg rusfri en stund, visste Heidi hva hun trengte: amfetamin. Andre rusmidler ga henne lite.

– Amfetamin ga meg ro og gjorde at ting funka. Alt ble klarere. Shit, der fikk treet grønnfarge. Plutselig skjønner du hvordan livet skal være. Det er ikke sant at rus generelt er en flukt, slik folk pleier å si. Det kan også være noe annet. Jeg flyktet ikke fra noe, jeg fant mening i noe som var bedre.

Ville være perfekt

Allerede i 1982 skrev VG om ADHD og ulovlig bruk av amfetamin. En gutt som hadde vært i behandling hos Nic Waals Institutt i Oslo «ble gjort til narkotikaslave», ifølge avisa. Da han ble 16, mistet han medisinen, siden man den gang mente at ADHD var noe barn vokste av seg. Da oppsøkte han det svarte markedet.

Den gang ble diagnosen kalt hyperkinesi – deretter MDB (minimal brain dysfunction), før ADHD ble en vanlig betegnelse. Heidi ble først diagnostisert i 1999, 23 år gammel. I mellomtiden hadde hun både fått en datter og vært i rusbehandling.

– Barnet var ikke planlagt, men jeg trodde det ville hjelpe meg. Dette skulle jeg fikse. Det gjorde jeg også, i tre år og vel så det.

Heidi prøvde å være den perfekte mor. Hun flyttet til og med sammen med barnefaren, selv om de ikke var kjærester i utgangspunktet. Hun deltok i barselgrupper og ville gi datteren Charlene alt hun ikke hadde fått selv.

– Jeg var så opptatt av å vise andre hvor flink jeg var, selv om det ikke var det beste verken for meg eller datteren min. Så ble jeg syk, først med lungebetennelse, så med magesmerter og diffuse plager som sikkert skyldtes noe psykisk. Jeg klarte ikke å leve med den konstant dårlige samvittigheten for Charlene. Da hun var tre år kom hun i fosterhjem der hun før hadde vært på avlastning annenhver helg.

Heidi var lettet over at datteren fikk et godt hjem, men hun tok ikke vare på seg selv. Det ble nye runder med rus, før hun ble lagt inn på Fossumkollektivet. I behandlingsvedtaket fra Fylkesnemnda ble det anbefalt at hun skulle utredes for MDB, som det het den gang. Det tok de ikke hensyn til på Fossum. De var mer opptatt av at hun skulle snakke om alt det gale hun hadde gjort.

– Jeg hadde vært i fengsel flere ganger, for trusler på sosialkontoret, for ubetalte bøter, for vinningskriminalitet og svindel. Vi var ganske mange som svindlet Posten med falsk legitimasjon og sånt. Jeg gjorde det fordi jeg trengte penger, ikke for noe annet. Den gang var jeg utestengt fra de fleste offentlige kontorer på Grünerløkka på grunn av problemer med kommunikasjonen.

Blir stigmatisert

Etter rusbehandlingen begynte datteren å tilbringe tid med Heidi, med full tillit både fra fostermoren og barnevernet.

– Jeg fikk mye veiledning til å møte jenta som var sint på meg. Da fostermoren skilte seg, ble hun avhengig av min hjelp. Da måtte jeg stille opp, for jeg ville ikke at Charlene skulle oppleve den evige flyttingen som jeg hadde gjort. Mange i rusmiljøet har bodd i utallige fosterhjem, uten noen gang å få hjelp med traumer fra relasjonsbrudd. 

Da Heidi fikk ADHD-diagnosen i 1999, var det vanskelig å få medisiner, siden hun ikke var rusfri. Hun skulle bli 31 år før hun ble medisinert, og siden har hun holdt seg helt unna ulovlige rusmidler.

– Først brukte jeg Ritalin, nå bruker jeg Aduvanz, som omdanner seg til amfetamin i kroppen. Det gir en annen ro enn jeg fikk med Ritalin. Folk må gjerne mene at jeg bruker narkotika. Det som teller er hva som fungerer for meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har diskutert med foreldre som sier de hadde kasta ut et barn som kom hjem og hadde brukt narkotika. Men barn som er drita fulle og sjanseløse til å motsette seg overgrep, det er greit. Det er skremmende holdninger.

Heidi blir aldri kvitt stigmaet fra fortiden. Når hun er hos lege eller psykiater, har hun ikke samme rett til å velge medisin som folk uten rushistorikk, og hun får kanskje ikke den dosen som føles riktig for henne. Hun synes det er dumt at folk tvinges til å lyve om rusbruk for å få hjelpen de trenger.

Har skiftet mening

I 2009 fikk Heidi jobb i brukerorganisasjonen Rio. Den gang var det en avholdsorganisasjon, men hun fikk stor frihet til å kjøre sitt eget løp. Den første tiden brukte hun til å lese seg opp på rusfeltet og prøve å forstå systemet.

– Jeg var kanskje den i Rio som var minst på Stortinget og satt minst i politiske møter. For det første har jeg ikke ro i ræva, og så er jeg veldig lite politisk konkret. Nei, politisk korrekt, heter det. Jeg ble invitert på møter i Foreningen for human narkotikapolitikk, som den gang mente noe annet enn Rio.

Etter hvert har Heidi skiftet mening om flere ting, for eksempel sprøyterom, som hun før var imot.

– Etter hvert har jeg lært at folk er ulike, og at det fins ulike løsninger for rusavhengige. Jeg er veldig glad for den nye rusdebatten. Mange har slitt med å passe inn i en boks og vært livredde for å gjøre feil og sprekke på rus, for da blir du dømt. Skal du leve på hvite knoker hele tiden, er det ikke rart det går til helvete. Du får ikke et bedre liv bare ved å slutte å ruse deg. Da får du inkassoselskapet på døra.

Heidi har også hatt gjeld, men fikk god hjelp av en erstatning på 150 000 kroner for misbruk hun opplevde som barn. Noe annet som har hjulpet henne, er det at moren aldri påla henne skam.

– Mamma prøvde aldri å endre på den jeg var, og jeg har aldri trengt å skamme meg for den jeg har vært. Jeg kjenner folk som ikke tør å være seg selv. Det må være veldig vondt. Jeg har jo blitt hysja ned av folk jeg også, men jeg har aldri skjønt hvorfor. Hva så, har jeg tenkt. Tenk å hele tiden måtte prøve å leve opp til andres forventninger. I Rio fikk jeg en jobb hvor jeg kunne uttrykke meningene mine og bli hørt. Folk hadde troa på meg. Jeg turte å stå for noe, og jeg turte å ta feil og skifte mening. Noen opplever meg som tøff. Kanskje jeg er tøff fordi jeg også tør å ikke være det.

Det begynner med utenforskap

Våren 2021 ble Heidi ansatt på Prindsen mottakssenter i Oslo sentrum. Der har de blant annet akuttovernatting, feltpleie og brukerrom. Da de fikk koronamidler, kunne de også ta i bruk bakhagen, der rusavhengige kan slappe av i en uformell atmosfære. Den atmosfæren er som skapt for Heidi, og hun mener den kan gjøre det lettere å avdekke brukernes behov.

– I hagen kan jeg være høyt og lavt og snakke med folk. Sitter jeg rolig, blir jeg stiv og støl. I år tror jeg hagen vil være åpen til slutten av september.

En av de mange vedtatte sannhetene på rusfeltet har vært at du må holde deg langt unna rusmiljøet hvis du selv har fått orden på livet ditt. Det har ikke Heidi gjort.

– Skulle jeg liksom gått imot mitt gamle miljø? Skulle jeg aldri kunne snakke med folk der igjen? Da jeg begynte i Rio, fokuserte de på institusjoner og ettervern, ikke på skadereduksjon og hjelp på lavterskelnivå. Jeg ble opptatt av aktive brukere og fikk jobbe med dem. Rusmiljøet har en stemning du aldri glemmer når du har vært i det. Jeg føler meg heldig som fortsatt kan være der og møte menneskene jeg bryr meg om. Jeg tror ikke det fins noe mer inkluderende miljø. Veien inn i det tunge rusmiljøet begynner ikke med alkohol eller hasj, den begynner med utenforskap. Du leter etter et fellesskap der folk aksepterer deg slik du er, og så finner du det.

Heidi er lei av at mennesker med såkalte ROP-lidelser (rus og psykiatri) blir dårlig behandlet. Er du for syk, passer du ikke inn i systemet.

– Terskelen er ofte for høy for rusavhengige som trenger hjelp. Folk får ikke hjelpen de skal ha, og kommuner og bydeler får ingen straff om de lar være å gi den. Tjenestene henger ikke sammen. Noe annet som irriterer meg fryktelig, er at det ikke fins en god nok klageinstans for denne gruppen. De går ikke til pasient- og bruker­ombudet. De tror ikke engang at det nytter å klage.

Enda flere dyr

Da Heidi og samboeren kjøpte seg hus i Nannestad i 2018, hadde hun ingen planer om å bli boende der. Hun besøkte besteforeldrene her som barn, men ellers valgte de Nannestad mest for å komme seg inn på boligmarkedet.

Som voksen har hun også bodd i Gjerdrum, ikke så langt unna. I sommer flytter paret til Råholt i Eidsvoll for å komme nærmere Oslo. Heidi vil savne naturen, til tross for orm og rådyr som spiser av syrinen og bringebærbusken hennes. Hun viser oss den delen av hagen hun har opparbeidet selv.

– Dette bedet hadde jeg nok aldri laget om jeg ikke gikk på medisin. Da hadde jeg ikke klart å organisere. Jeg jobber veldig gjerne i hagen, da fyker timene av gårde.

Dyrelivet i området er enda rikere enn vi trodde. En ny katt kommer gående, naboens Otis, som er med i gjengen til Josefine, Sussi og Fant.

– Otis har blitt litt min, men nå skal jeg reise fra ham. Hvis han ikke finner seg til rette fordi vi har flytta, har jeg sagt at jeg må komme og hente ham også.

En bil kjører inn i oppkjørselen, og ut kommer Heidis samboer. Han har vært ute med Buster, en blanding av mops og fransk bulldog som også tilhører familien. Heidi innrømmer at alle dyrene kan være en kompensasjon for menneskefamilien hun ikke lyktes med.

Fant skremmer fotografen en siste gang, før Heidi strekker armen mot kameraet. Hun vil vise fram tatoveringen hun har der, datoen 31.12.07, da hun startet et nytt og bedre liv.

– Tatoveringen symboliserer at vi ikke har rett til å fortelle folk hva de kan. Når folk har vært på institusjon, kommer ut og vil leve normalt, så får de ikke en egnet bolig fordi man tror de snart vil havne utpå igjen. Slike holdninger er det i Nav og rundt omkring. Det provoserte meg nok til at jeg tatoverte meg. Jeg var så lei av at alle tvilte på at jeg skulle klare meg.

[FAKTA]

Heidi Hansen

• Født 1976 i Oslo.
• Var i barnevernets omsorg fra 10-årsalderen.
• Ansatt i brukerorganisasjonen Rio fra 2009, hvor hun ble en aktiv stemme i rusdebatten.
• Jobber i dag som erfarings­konsulent ved Prindsen mottakssenter i Oslo.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2023.