«Du kommer til å kjenne igjen meg»

Det var en helt vanlig tirsdagsmorgen i slutten av september. Jeg var på vei med bussen hjemmefra til togstasjonen. På turen mistet jeg mobiltelefonen min.

Jeg merker det først når jeg er om bord i toget i høy fart mot Oslo, og skal vise elektronisk billett med mobilen. Som så mange andre har jeg digitalisert kjøpene mine. Jeg har verken lommebok eller kontanter. Nå er jeg også uten kommunikasjonsmulighetene i mobilen.

En sympatisk konduktør lar meg haike med toget tilbake til utgangspunktet. Der går jeg rundt og spør bussjåfører og andre om de har gjort noen funn.

Jeg får haik videre med flere busser inn mot Oslo. Når jeg ankommer kontoret er det allerede lunsjtid.

Jeg skvetter da glade kolleger spør meg om mobilen var på ville veier, før jeg rekker å fortelle min versjon av en dag som allerede var gått fullstendig av hengslene.

De hadde mottatt en samtale via sentralbordet, fra en person ved navn Joachim. Min forbauselse er egentlig komplett, fordi telefonen er beskyttet av passord og bare kan åpnes av meg. Historien skulle senere vise at en bekjent hadde ringt på mobilen. Joachim besvarte samtalen. Neste trekk er klokt, fordi han spør vedkommende om han vet hvor jeg jobber. Han ringer senere til vårt kontor med egen mobil, og legger igjen sitt eget nummer. Så Joachim går inn i denne situasjonen med stor iver, og en overdådig porsjon snarrådighet.

Minuttet senere har jeg slått nummeret til Joachim. En kort og hjertelig samtale finner sted. Han forklarer at han står utenfor vinmonopolet på hjemstedet mitt og selger blader. Jeg spør: «Hvordan kjenner jeg igjen deg?». Han responderer: «… å, du kommer til å kjenne igjen meg». Litt forbauset over det kontante svaret setter jeg meg i en kollegas bil og kjører til stedet vi har avtalt å møtes. Jeg parkerer i gåavstand fra Vinmonopolet. Det er ennå formiddag, stille og veldig få mennesker i området.

På hjørnet står en litt loslitt gestalt, han lener seg henslengt til en stolpe. Fra omtrent femti meters hold ser jeg at dette er en kar som virkelig har vært på fest noen år, og nå ser jeg også at han selger blader. Dette har jeg sett før, og konstaterer kort og uten mer omtanke at dette er en =Oslo-selger.

Jeg står der på avstand noen minutter, og speider nysgjerrig for å finne «min mann». Har han allikevel ombestemt seg og tatt mobilen min? Det er da det skjer. Joachim snur seg sakte, blikkene våre møtes og hele situasjonen velter over meg. Jeg snur og går i motsatt retning fordi jeg trenger litt tid til å samle meg.

Helt overveldet av møtet med mine egne fordommer forsøker jeg å samle inntrykkene og forstå hvorfor jeg fullstendig utelukket muligheten for at en =Oslo-selger ikke bare hadde funnet telefonen min, men også tatt seg bryderiet med virkelig forsøke å finne eieren: meg. Følelsen av skam på vegne av egne holdninger var påtagelig, fordi denne personen antagelig selv har blitt fratatt mye gjennom livet og vet hvordan det kjennes.

Så, hva gjør jeg nå? Jeg går til første og beste minibank og tar ut et beløp tilstrekkelig til å kjøpe en anselig bunke med =Oslo som takk, og framfor alt avlat for min dårlige samvittighet.

Med sedlene i lomma får jeg tilbake både styrke og mot. Med faste skritt går jeg frem til Joachim, ser rett på ham og sier: «Kan det være slik at du har funnet en mobil som er min?» Han betrakter meg med et sakte og granskende blikk, og ber om signalement på telefonen før han fisker den opp av lomma og sier «vær så god». Litt fattig på ord drar jeg opp en bunker med hundrelapper og spør hvor mange blader jeg får for beløpet. Han ser ned før han vender seg mot meg igjen og sier. «Du behøver ikke å kjøpe alle». «Jo», sier jeg. men vet allerede før ordene kommer ut at dette gjør jeg mest for meg selv.

Fire uker senere, en regntung lørdag i oktober, er jeg på vei til Vinmonopolet. Der møter jeg Joachim igjen. Jeg minner ham på hendelsen en måned før. Han smiler, ler lunt og sier uten snev av selvmedlidenhet: «Du veit, jeg har blitt frastjålet mye sjøl gjennom åra, jeg veit hvordan det er.»

Jeg har nå lest mine første to blad. Med tjue års erfaring fra media og noen av Norges største og beste meningsbærende aviser vil jeg si at den redaksjonelle kvaliteten er meget god. Innholdet er spennende, med historier som kryper under huden. Ingen trenger å kjøpe gatemagasinet for å støtte en selger på gata. Det holder at du verdsetter gode artikler, og historier med mening.

En honnør til alle gatemagasinselgere som står der til alle døgnets tider og året rundt. Historiene dere selger er viktige, og det er dere også.

Mobiltelefonen er det viktigste hjelpemiddelet mitt i hverdagen, fordi jeg har valgt et liv med mye og høy aktivitet.

Men erfaringen og innsikten jeg fikk etter møtet med Joachim har kanskje endret meg for alltid, fordi det rokket ved verdier som er selve grunnsteinen i livet.

Dette er historien som bekrefter at vi alle er like.

Av Per Håkon Stenhaug. Foto Lars Aarønæs. Fra =Oslos julebok 2017.