
Du har ikke en sjanse. Du kommer aldri til å få en sjanse.
Det var denne jenta ingen av oss kjente fra før. Hun sto der en sommerdag i fjor utafor salgslokalet i Skippergata. Det var lett å se at hun hadde levd ganske røft i lengre tid. Flokete skittent hår, filler på kroppen, sår på henda. Flere ser sånn ut når de kommer til oss for å registrere seg som =Osloselgere. Som regel er det folk utenbys fra. Er du ikke registrert av NAV Sosial i Oslo, så har du ikke rett til akuttovernatting eller annen hjelp, og noen netter på gata gjør noe med deg. Men allikevel var hun annerledes. For det første hadde hun ingen interesse av å selge magasinet. Jeg tror egentlig ikke hun visste hverken hvor hun var eller hva vi drev med. For det andre snakket hun ikke til oss. Ikke så hun på oss heller. Den spede skikkelsen smatt inn døra, gikk rett bort til saft og kjeks, og spiste og drakk begjærlig. Da vi prøvde å ta kontakt, lo hun av oss.
Jeg tipper hun hun var i begynnelsen av tjueåra. Vi skjønte fort at hun var svært syk. Allerede første gang hun besøkte oss, begynte vi å diskutere hvem vi kunne ringe for å melde fra. Vi ser ofte mennesker i psykose i Skippergata, men hvis de er såpass syke og sårbare som denne gjesten, da prøver vi å skaffe hjelp. Det er sjelden lett. Vi kan ringe ambulerende tjeneste fra Prindsen i Storgata, eller vi kan ringe Sykepleie På Hjul. Problemet er at såpass syke mennesker sjelden blir med til fremstilling for lege eller psykiater frivillig, og ingen av disse kan bruke tvang. Det kan heller ikke vanlig ambulansepersonell. For at ambulanse skal rykke ut må det dessuten foreligge alvorlig skade eller akutt sykdom. Politiet kan kontaktes, men er ikke personen beviselig til fare for seg selv eller andre, eller har begått en kriminell handling, da er det lite de kan gjøre.
Den uka dukket hun opp daglig. Stadig sykere, mer desorientert, mer aggressiv. Fikk i seg noen kjeks, kanskje litt kakao. Etter hvert var det nærmest noe dyrisk i måten hun beveget seg og kommuniserte på. Hun hveste til oss i stedet for å le nå. Når du er såpass dårlig er du som regel nektet adgang på lavterskeltiltakene i byen. De henviser til de ansattes sikkerhet. HMS kommer først. Hvis du i tillegg ikke er i stand til å oppsøke hjelp selv, så er du egentlig overlatt til gata. Det eneste håpet du har om å få hjelp fra helsevesenet er som sagt å skade deg alvorlig eller å bli akutt syk. Da vil du bli hentet av ambulanse, og fremstilt for en lege. Det finnes tilbud med lege, som psykiatrisk legevakt og sosial vakttjeneste, men her må du også møte frivillig. Du møter ikke frivillig og setter deg for å vente noen timer hvis du er i psykose og full av amfetamin. Dessuten risikerer du å bli avvist hvis rusnivået er høyt. I det hele tatt er det vanskelig å få hjelp med dobbeltdiagnosen aktiv rus og psykisk sykdom.
Etter hvert tok vi nesten oss selv i å håpe at den unge jenta skulle forsøke å bruke vold, eller true andre i salgslokalet. Hvis politiet tok henne med, og kunne sikte henne for noe, da ville hun kanskje kunne bli fremstilt for lege og få behandling under tvang. Hun ville i hvert fall være borte fra gata, hvor hun risikerte å bli utsatt for mishandling og misbruk, eller å kunne skade seg selv og andre. Vi prøvde å få henne i tale. Finne ut om hun hørte hjemme et sted, om det var noen vi kunne ringe. Mer hvesing og dyrelyder. Øynene hennes var tåkete nå, satt på en måte lengre inn i hodet. Som om hun var et helt annet sted enn i salgslokalet til =Oslo. Så stakk hun en sikkerhetsnål dypt inn i en finger, og veivet den foran ansiktet mitt. Vi valgte å anse det som truende oppførsel, og ringte politiet. Fordi vi ikke visste hva annet vi skulle gjøre. Det kom etter hvert en patruljebil og plukket henne opp. Hun protesterte ikke mot å sette seg inn. Hun var forbi proteststadiet. Det kunne virke som om hun egentlig ikke registrerte hva som skjedde med henne i det hele tatt. Om hun hadde vært utsatt for en voldtekt eller et ran er jeg sikker på at reaksjonen ville vært den samme.
I fjor sa Arild Knutsen, formann i Foreningen for en Human Narkotikapolitikk, til Aftenposten: «Vi ser mer vold, aggresjon og utrygghet på gaten enn tidligere. Det er også en stadig større andel som til enhver tid er kastet ut av Oslo kommunes lavterskeltilbud. De faller mellom alle stoler i svingdøren mellom rus og psykiatri. Hva skal de gjøre? Skal de bare gå rundt i gatene?». Situasjonen er ikke mye annerledes i 2015. I Oslo sentrum kan du hver dag møte mennesker som er for syke til å ta vare på seg selv, og for syke til å oppsøke hjelp. Det finnes tilbud, men de sykeste finner ikke veien dit selv. Det finnes trygghet, men ingen som kan bringe de sykeste dit.
Hvordan det gikk med jenta som fant ly hos oss? Politiet kjørte henne et kvartal bort, og sa til henne at hun var bortvist fra sentrum i 48 timer. Hvis hun allikevel viste seg i området, ville hun bøtelegges. Vi så henne aldri igjen etter den dagen. Jeg har ofte lurt på hvorfor.

