Du blir ikke avhengig fordi du liker det

Avhengighet kan virke uforståelig. Sverre Nesvåg hjelper oss å forstå hvorfor noen bruker rusmidler som universalverktøy i livet.

Sverre Nesvåg er forskningsleder ved KORFOR (Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest). Han samarbeider tett med grasrota. Nesvåg har mottatt mange utmerkelser for innsatsen sin. Vi snakker med ham om fenomenet rusavhengighet.

– Hvorfor fortsetter noen å ruse seg, selv om de ikke liker det lenger?
– Problemet er ikke at man liker rusen. Det kan jo alle gjøre. Beskrivelsen av heroinens virkning høres helt super ut for meg. Likingen øker ikke med avhengigheten. Tvert imot, den gode følelsen blir mindre og mindre. Det som øker, er den ubevisste trangen: «Bare må ha det!» Daniel Kahneman skriver om System 1 og 2 i hjernen. System 1 er det ubevisste. Det som styrer nesten alle valg vi gjør, uten at vi tenker på det. En erfaren sjåfør kjører på automatikk, og gudskjelov for det. Vi reagerer mye raskere når vi handler automatisk. Det er slitsomt å bruke System 2, og tenke bevisst på hva vi skal gjøre. Vi ønsker stort sett å være i System 1. Alt vi lærer som får oss til å handle automatisk, skaper samme type nevrobiologiske endringer i hjernen. Rusmiddelbruk skaper mange slike endringer. Rusmidlene kaprer hjernens motivasjonssystem.

– De fleste bruker rusmidler av og til, og alle handler mye ubevisst. Likevel blir noen rusavhengige, andre blir det ikke. Hvordan forklarer du dét?
– Avhengighet er å involvere seg overveldende i noe. Når du ikke får tilfredsstilt grunnleggende behov, særlig de sosiale, betyr denne involveringen stadig mer. Du er låst fast i en relasjon, for eksempel til et stoff. Noen blir avhengige av en voldelig kjæreste. Relasjonen gir deg noen gevinster som du ikke ser muligheten til å få andre steder, selv om den også er destruktiv. De aller fleste rusbrukere har liten grad av fastlåsing, også de som ruser seg på skadelig vis. Forbausende mange slutter med skadelig rusbruk uten å trenge hjelp.

– Du mener at sosiale omgivelser betyr mye for å utvikle avhengighet?
– Ja, vi må se på mer enn bare egenskaper ved stoffet og brukeren. Abstinenser kan heller ikke forklare hvorfor folk blir avhengige. Det viser seg at abstinenser ikke trengs; du tar stoffet likevel. I det kjente eksperimentet «Rat Park» laget forskerne et rottehelvete. Rottene bodde isolert i små bur i 57 dager. De hadde fri tilgang til vann med morfin i, og ble kjempehekta. Så bygde forskerne et rotteparadis. Det var romslig og sosialt, med nok mat og muligheter for lek. De samme rottene fikk valget mellom rent vann, og vann med morfin. De valgte stort sett det rene vannet. Ingen oppførte seg som rusavhengige lenger. Opplevelsen av gevinst kunne oppnås på annet vis.

– Vi må altså gi rusavhengige muligheten til et rikere liv, i stedet for å sperre dem inne?
– Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner. Det vil si få måter å definere seg selv på, få roller de kan spille i samfunnet. Til slutt er det kanskje bare én: «Jeg er narkoman». Et gatemagasin kan gi deg bekreftelse på en ny subjektposisjon. Du blir en selger. En rusavhengig som utvider sitt repertoar, er på rett vei. Det nytter ikke å snakke folk til endring. For å våge å ta et endringsskritt, må du ha erfart endring. Problemet er at vi setter opp for store og langsiktige mål. Vi må gi folk mulighet til å gjøre seg små endringserfaringer, og bygge håp og tro om at større endringer så er mulige.

– Etter hvert har vi fått mange hjelpetiltak innen rus. Er det bedre jo flere vi har?
– Politikere kan bli veldig opptatt av å la de tusen blomster blomstre i rusbehandling. Jeg pleier å spørre om de har undersøkt at alt er blomster. Det kan hende noe av det er ugress. Det fins tiltak som ikke sikter mot endring og et bedre liv. Tiltak som bare opprettholder status quo, og ikke bryr seg om hvordan det går med folk videre. For å vurdere om et tiltak er bra for en person, kan vi spørre: Utvider det personens sosiale repertoar, eller låses han eller hun inne?

– Hva er den aller største feilen med måten samfunnet håndterer rusavhengighet på i dag?
– Vi behandler det som en akutt lidelse der utfordringen er å bli rusfri. Vi har ikke tatt innover oss ny kunnskap om avhengighet. Det er en langvarig og kompleks lidelse. Problemet er ikke å bli rusfri, men å fortsette å være det. Vi må hjelpe folk til å klare å forbli rusfri på lang sikt. En gang valgte disse menneskene rus som verktøy. Tenk deg at du finner en hammer i verktøykassa. Du synes den er veldig effektiv, og begynner å bruke den på områder hvor den egentlig ikke passer. Du skrur i en skrue med hammeren. Det går an, men det blir mer negative konsekvenser. Du blir mer og mer hekta på hammeren, og ser lite på andre redskap. Til slutt finner du ikke igjen noe annet. Da begynner du å insistere på at alt rundt deg ser ut som en spiker. Det er et godt bilde hvordan avhengighet utvikler seg. Rus blir svaret på alle spørsmål.

– Hva skjer da hvis noen sier «fy» og tar fra deg hammeren?
– Personer som utviklet avhengighet tidlig, har aldri hatt andre redskaper enn rus. De må lære å kjenne og bruke de andre redskapene. Det kaller vi habilitering. Hvis vi bare fratar dem rusen, har de ingen annen mulighet enn å mure seg inne. Andre begynte senere med rus. Når de blir fratatt hammeren, kan de lettere finne igjen de andre redskapene. De har brukt dem før. Da snakker vi om rehabilitering. Vi klarer ikke å ta innover oss at mange trenger habilitering. Vi insisterer på at de skal klare seg med et halvt års innleggelse, poliklinisk oppfølging og litt kontakt med Nav. Det er dårlig gjort. Vi ville aldri tenkt at det var nok ved andre typer problemer som krevde habilitering.

– Har det noen hensikt å frata rusavhengige brukerdoser på gata?
– Ikke i det hele tatt. Det er det verste utslaget av at vi aldri har tatt innover oss hva slags problem dette er. Det ville hjulpet mye om vi kunne avkriminalisere rusavhengiges bruk og besittelse av stoff. I dag kan folk si: «Jeg er i fengsel fordi jeg er rusavhengig». Hovedårsaken til fengslingen er kanskje andre straffbare handlinger. Men bruk og besittelse av narkotika er med i dommen. Det kan bare endres ved å endre lovverket. Jeg tror det ville ha gjort en stor forskjell. Å straffe folk for ran, tyveri og ruskjøring er å vise folk respekt: Du er i stand til å ta ansvar for dine handlinger. Straffer vi folk for bruk og besittelse av stoffer de er avhengige av, da viser vi ikke respekt. Vi anerkjenner ikke at de er avhengige.

– Som forsker, hva slags kontakt har du med rusavhengige?
– Vi har ansatt rusavhengige som rådgivere og medforskere. De evaluerer meg på alt jeg tror, mener og gjør. De lærer meg hva som er viktig å forske på, og hvordan det er lurt å forske. Ett eksempel er rusavhengiges oppfatning av tid. Jeg begynte å diskutere det med folk, og skjønte at det var et viktig tema. Omfattende rusmiddelbruk gir en annen opplevelse av tid. Tiden mangler utstrekning. Da trenger du ikke å huske hva som har skjedd før, eller bekymre deg for fremtiden. Dessuten er oppmerksomheten rettet mot én ting: Det som kreves for å få tak i penger og stoff. Så er det på’n igjen. Ann Marlowe er en kjent journalist i New York. Hun røkte heroin i årevis. Marlowe skrev fantastisk om dette temaet i boka «How To Stop Time».

– Er du blitt mindre moralistisk av å jobbe som rusforsker?
– Jeg ble veldig fort lite moralistisk. Da jeg begynte å jobbe på Rogaland A-senter i 1987, møtte jeg rusavhengige som lignet meg selv på så mange områder at det var umulig å moralisere. Den verste moralismen jeg vet om, er den som sier at «enhver er sin egen lykkes smed». Det betyr å se ned på alle som ikke lykkes. Å anerkjenne betydningen av fellesskap med andre, er derimot en moral jeg setter høyt.

Les også vårt andre intervju med Nesvåg, om rusmidler vs. medisiner.