Driftig gategutt
John Bird startet The Big Issue sammen med forretningsmannen Gordon Roddick. Talsmannen for Londons gatemagasin var selv en hjemløs fengselsfugl.
I 1967 var John Bird på flukt fra politiet i England. På en pub i Edinburgh møtte han Gordon Roddick. De fant hverandre gjennom humor og en felles interesse for diktskriving. Et par år senere ble Gordon gift, og kameratene mistet kontakten. Da de møttes igjen, hadde Gordon og kona Anita fått stor suksess med butikkjeden The Body Shop.
– Pressen vil ikke høre at The Big Issue var Gordons idé og ikke min. Men Gordon bryr seg ikke om det, sier John Bird. Vi møter ham på en konferanse for verdens gatemagasiner i Glasgow.
Gordon Roddick hadde sett et gatemagasin i New York, og ville starte noe lignende i London. Han ba John være talsmann, på grunn av sin nærhet til gatelivet. John hadde vært både hjemløs og barnehjemsbarn. Som ung satt han flere ganger i fengsel for tyveri. Først nølte han med å takke ja til samarbeidet. Han var ikke interessert i veldedighet. Men Gordon presiserte at han ville drive magasinet som en business.
– I september 1991 startet The Big Issue. Ingen skjemaer, ingen psykologiske, sosiologiske eller antropologiske termer. Bare rett fram arbeid! For en fantastisk idé! jubler John.
Hver uke selges 250 000 eksemplarer av The Big Issue på De Britiske Øyer. Irland, Wales, Nord-England, Sørvest-England og Skottland har sin egen versjon av magasinet. Overskuddet investeres i nye prosjekter, blant annet gatemagasiner i Afrika. John beklager at det ikke fins noe politisk parti for sosiale entreprenører. Altså folk som bruker virkemidler fra forretningslivet for å løse sosiale problemer.
– Sosiale entreprenører ønsker reell forandring. De vil ikke bare plassere de fattige i ghettoer. I England bruker vi omtrent en milliard pund i året på hjemløse. Hvor mange mennesker hjelper det ut av hjemløshet? Ingen! Det produserer flere hjemløse!
– Tenk å bruke en milliard pund uten å oppnå sosial forandring. Snakker du med folk i hjemløsindustrien, sier de at de redder folks liv. Men de får dem bare over på trygd og sosialboliger. De gir aldri folk mulighet til å komme ut av fattigdommen. Det som må gjøres, er å skape uavhengige og sosialt mobile mennesker.
John bærer lite preg av den vanskelige oppveksten han beskriver i selvbiografien Some Luck. I 2007 annonserte han at han ville stille til valg som ordfører i London, som uavhengig kandidat. Etter hvert fant han ut at han heller ville bekjempe fattigdom på heltid.
En gang skulle han møte Tony Blair for å snakke om hjemløshet og fattigdom. På det tidspunktet følte han at han hadde for lite kontakt med gatemiljøet. Dermed tilbrakte han natten under åpen himmel i Regents Park, og møtte statsministeren som nybakt uteligger.
John forteller om en fortvilet kvinne som kontaktet ham. Hun hadde to barn, og var tidligere hjemløs. Nå hadde hun fått trygd, og begynt på universitetet. Hun følte at livet hennes var på rett vei, helt til myndighetene fant ut at hun studerte.
– Går du på social security i England, må du alltid være tilgjengelig for arbeid. Det er du ikke hvis du går på universitetet, sukker han.
Han sier akkurat hva han mener, enten han møter statsministeren eller vanlige folk.
– En gang snakket jeg med en kvinne som sa at hun ikke klarte å gå forbi tiggere. Hun måtte bare gi dem penger. Da sa jeg: Men du går jo forbi dem. Du gir dem et pund og går forbi dem! Vi ignorerer de fattige ved å gjøre dem avhengige av lommepenger, isteden for å gi dem muligheter. The Big Issue bringer de fattige til markedsplassen.
Teksten sto på trykk i =Oslo august 2008.
