Dopfrisk
I et anonymt bygg på Ullevål universitetssykehus foregår det en revolusjon innen norsk rusbehandling. Som andre revolusjoner er den både motarbeidet og kontroversiell, men i motsetning til de fleste er denne også veldig hyggelig.
– Du er liksom ener-gutten du, David, sier sykepleier Therese Kaltrud.
Hun og pasient David Norheim sitter overfor hverandre i et lite avlukke i den nyoppførte Bygning 50 i utkanten av det store sykehusområdet på Ullevål, kloss inntil Nordre gravlund. Rommet de sitter i kalles pre-vurderingsrommet, og Thereses jobb er å vurdere om David er i form for medisineringen, eller skuddet som David kaller det. En sprøyte med stoffet David kaller dop, og Therese kaller diacetylmorfin, men som er mest kjent under navnet legemiddelselskapet Bayer markedsførte det som i 1890-årene: heroin.
Og på tabellen sykepleieren bruker i vurderingen, er David en ener. Eneren betyr at Davids øyne er åpne, at han «har habituell kroppsholdning og bevegelsesmønster, svarer adekvat med normal tale og reagerer som et normalt våkent menneske». Hadde han scoret en treer eller høyere, måtte han gått derfra uten å få sette sprøyta med legemiddelet han er avhengig av. Akkurat det har bare skjedd én gang på de to ukene David har deltatt i prøveprosjektet HABiO, Heroinassistert behandling i Oslo.
– Jeg hadde tatt masse piller og var ikke helt i vater. Det skjer ikke igjen. Jeg skjønner at det er viktig å se an formen vår før vi skal inn og sette skuddet. Jeg er glad for at de er så nøye med å vurdere. De vil jo ikke finne meg liggende rett ut på kirkegården ved siden av her etterpå.
David ler når han sier det, men Therese blir streng i blikket og liksomstreng i stemmen:
– Hvis du tuller med sånt, kan det hende du blir sittende her i dag, sier hun.
Kong heroin
Før David setter seg ned og småprater i pre-vurderingsrommet, har han vært innom en liten garderobe med låsbare skap og et venterom hvor han kan få seg noen brødskiver og litt kaffe. Bygning 50 er skreddersydd for prøveprosjektet han deltar i. Hvert rom har sin helt egen funksjon, og sammen utgjør de en løype som starter og ender i en garderobe. Denne ser ut som garderoben på et hvilket som helst treningssenter, men kanskje hakket renere. Her må man legge fra seg alt av ytterklær, sekker, vesker og poser for å slippe videre inn i rekken av rom. Det er knappe fjorten dager siden David låste garderobeskapet første gang.
– Alt var så nytt her første gang jeg kom hit. Trappa utenfor var ikke ferdig engang. Jeg trodde det skulle være en liten, midlertidig klinikk i en krok av sjukehuset. I stedet har de bygd en helt ny bygning og håndplukka sykepleiere til stillingene. Det er helt rått.
David er en av de første åtte som får delta i prøveprosjektet med heroinassistert behandling i Norge. Denne kalde, klare, hvite onsdagen i starten av februar får vi være med ham inn til behandling. En gang for over et halvt liv siden var David et lovende snowboardtalent. Han hadde sponsoravtaler klare og sto på brett med legenden Terje Håkonsen. David var klar for studier og karriere, og forlovet med kvinnen i sitt liv den første gangen det raknet for alvor. David fortalte kortversjonen med egne ord i Erliks Julebok fra 2009: «Alt var på stell, men ‘Kong Heroin’ satte sine klør i meg, festet med hengelåser som ikke kan åpnes uten hardt arbeid, viljestyrke, motivasjon og planlegging.»
Terningkast seks
Årene etterpå har bestått av avrusninger, langtidsbehandlinger, rehabilitering og tilbakefall. Et evighetsarbeid som mange drevne heroinister kan kjenne seg igjen i. Det er denne gruppa HABiO ønsker å hjelpe. De som bare ikke får opp hengelåsene, men som likevel er motiverte for endring. Pasientloven definerer avhengighet av rusmidler som en sykdom, og erfaringen fra flere land viser at behandling med heroin kan hjelpe mange.
Ifølge Oslo Universitetssykehus’ hjemmesider er HABiO «forbeholdt de med en alvorlig opioiddominert ruslidelse der dagens LAR-behandling eller tilsvarende ikke har gitt god nok effekt». Prøveprosjektet skal avsluttes om fem år, med en evaluering etter fire. Erfaringene skal bestemme om behandlingen blir et permanent tilbud, i første rekke i Oslo og Bergen. Derfor må David og de andre pasientene fylle et spørreskjema hvert halvår. Den ungdommelige 43-åringens har allerede evalueringen klar:
– Jeg synes det fungerer veldig godt. Terningkast seks, definitivt. Det er ikke noe jeg bare sier. Noe av det viktigste er hvordan de snakker her. Det er på en måte jeg ikke er vant til. I stedet for å si at «sånn gjør vi det her», sa de: «Tanken er at det skal være sånn.» Tanken er, sa de og så lytta de til innspill vi hadde om tankene de hadde. Det hadde jeg aldri opplevd tidligere. Jeg har vært i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering, journ.anm.) tidligere. Det var prega av mistenksomhet, liten tillit og urinprøver. Her er de mer realistiske på et vis.
Ingen pekefingre
Etter garderobe, pre-vurdering og venterom er turen kommet til selve behandlingen. Rett før David skal inn på det som kalles injeksjonsrommet, møter vi på en av dem David snakker så varmt om. En av dem som lytter. Enhetsleder Camilla Birkevold synes nesten det er for mye da hun får høre tilbakemeldingene fra David. Men hun bekrefter at de har en åpen og lyttende innstilling til pasientene.
– Vi er tilbakeholdene med å komme med oppfordringer og forslag. Lar heller pasientene få komme med disse, om det så gjelder dosering eller hvordan legemiddelet inntas. De kjenner jo sin egen kropp, begrensninger og behov. Vi bare informerer dem om hvilke alternativer som finnes og fordelene med disse. De vet jo hva som er riktig for dem, og det siste de trenger, er en pekefinger. Du vet jo med deg selv at hvis noen hadde sagt at du måtte slutte å snuse, hadde du bedt dem dra et veldig varmt sted.
Men Camilla minner om at prosjektet er helt i startgropa, og at de fortsatt er litt overveldet over at de endelig er i gang. Hun synes den mest overraskende effekten av behandlingen, er hvor fort hun merker økende motivasjon og vilje til endring hos pasientene.
– Noen har begynt å tenke på å ordne tennene sine, andre å bruke en rekvisisjon fra Nav eller å kjøpe seg noen hvitevarer. Alt er fortsatt så nytt, men noen dager føles det som om vi har holdt på med dette i månedsvis. David er blitt helt ekstremt god på struktur. Han bommet på tiden et par ganger helt i starten, men nå kan du stille klokka etter ham, sier hun.
En lang ventetid
Allerede i 2010 foreslo Stoltenberg-utvalget å starte opp heroinassistert behandling i Norge. Selv om behandlingsformen var tatt i bruk med stort hell i land som Sveits, Nederland, Danmark, Spania, Storbritannia og Canada, var motstanden her hjemme stor, både blant partiene på Stortinget og ideelle organisasjoner. Likevel ble det jobbet utrettelig i kulissene for at rusavhengige i Norge også skulle få denne muligheten.
Det var først da Bent Høie tok roret i Helse- og omsorgsdepartementet at ting for alvor satte fart, og i august 2018 ble Helsedirektoratet bedt om å utarbeide et forslag til hvordan et forsøksprosjekt kunne gjennomføres. Oppdraget med å utrede gikk til Senter for rus- og avhengighetsbehandling (SERAF) og 19. mai 2019 lå rapporten «Behandling av opioiddominert ruslidelse: et prøveprosjekt med heroinassistert behandling» på bordet. Sommeren 2020 gikk enhetsleder Camilla og resten av gjengen i gang med å utarbeide og bemanne prosjektet, og i midten av januar i år gikk den første pasienten inn dørene.
– Hva kjennetegner dem som er i behandling her?
– Foreløpig er alle pasientene menn mellom 43 og 65 år, men det kommer til å forandre seg i løpet av en ukes tid. Utover at du må være over 18 år, har vi ingen nedre eller øvre aldersgrense. Det er dessverre sånn at du kan være 25 år gammel og allerede ha en lang ruskarriere bak deg. Eller du kan være 30 og akkurat ha startet en, svarer Camilla.
Til behandling
Det første vi ser i det vi går inn døra til injeksjonsrommet, er oss selv. En lang, skinnende ren metallbenk er delt inn i soner med skillevegger, og hele veggen er dekket av store speil. David setter seg rutinert ned i første avlukke og venter på at sykepleier Marie Mikkelborg skal komme med boksen hans. Den inneholder en ferdig fylt sprøyte med dosen heroin David og overlegen har blitt enige om at er den riktige for ham. Det føles på et vis invaderende å være til stede i dette rommet. Selv for en som har sett mennesker sette skudd før, føles dette nesten for intimt.
Sykepleier Marie er med inn mens David inntar legemiddelet. Hun er der i tilfelle noe skulle skje – og for å se til at reglene for medisineringen overholdes. Pasienten har 20 minutter og tre forsøk på seg til å injisere heroinet. På de to første forsøkene kan pasienten prøve å sette intravenøst – eller iv, som helsepersonellsier, altså i en blodåre. De kan få hjelp av Marie eller en av de andre sykepleierne til å finne en åre som fungerer. Hvis de to første forsøkene mislykkes, må pasienten sette skuddet rett i en muskel, såkalt intramuskulær injeksjon. Dette gir ikke det samme umiddelbare «kicket» som å sette det i en blodåre.
Å ta medisinen sin
Det tredje alternativet er å få heroinet i pilleform. De fleste av de åtte pasientene som foreløpig deltar i prosjektet, velger å injisere rett i en blodåre. Hvis det lar seg gjøre. Marie gir oss en innføring mens David gjør seg klar.
– Det er mindre risiko å sette intramuskulært eller tar en pille, så vi prøver å fremme det. Det er også et godt alternativ fordi mange kan slite med å finne en blodåre å sette i etter mange år med sprøytebruk. Da har de ofte kun klart å injisere i hender, føtter eller lyske, noe som ikke er lov her. Flere har vært positive til å endre praksis, fordi de vet at de må spare blodårene sine.
David er en av disse. Han trekker buksa et stykke ned og setter dagens andre dose rutinert i høyre skinke. Det hele er over på noen sekunder. David smiler og fleiper fortsatt med Marie og oss andre som er til stede. For ham føles det ikke grenseoverskridende eller ufølsomt at vi er med ham i den situasjonen, forteller han senere. Vi er med ham på en behandling, på et sykehus, og det er ingen skam involvert her. Han fortsetter å snakke under hele seansen.
– Du kjenner at det er sunnere. Det er så stor forskjell på reint heroin, som de bruker her, og de utblanda greiene du må kjøpe på Plata for å holde deg frisk. Det du aldri vet hvor sterkt er, før du har det i kroppen. Her er heroinet hvitt, mens gateheroinet er skittenbrunt. Her tar du ikke en overdose, eller blir forgifta av heroinet. Jeg har opplevd begge deler i løpet av livet, og vil ikke oppleve det igjen, sier han.
Ting faller på plass
Da han ble intervjuet i Erlik i 2013, var David i behandling på Tyrili-kollektivet ved Lillehammer. Han hadde tatt opp snowboardkjøringen igjen, planla å begynne som instruktør og så for seg et A4-liv med jobb og stasjonsvogn i løpet av noen år. Sånn skulle det ikke gå. Davids liv fortsatte å svinge mellom behandling, rehabilitering og gata i Oslo. Han vendte alltid tilbake til heroinet, og etter en alvorlig ulykke og hodeskade, ble det enda vanskeligere å slutte selvmedisineringen med heroin.
– De siste åra har vært en berg- og dalbane. Aller mest i fjor. Dameproblemer og mye rus. Bare kaos. Jeg hadde likevel to små mål jeg klarte å nå: å finne et sted å bo og å få litt bedre økonomi. Med dette prosjektet falt enda mer på plass, og både rusnivået og stressnivået mitt er mye lavere.
Observasjonsrommet
David er klar for en halvtimes observasjon i et stort rom som minner om et oppholdsrom på et pleiehjem. Varmt og stille. Også her finner du kaffe og brødskiver, samt flere stresslesser, aviser og Donald-blader. Det er egentlig riktig så trivelig, institusjonspreget til tross. David vitser og flørter litt med sykepleierne, som er der for å følge med på formen hans. Den er som da han kom hit, virker det som. Ingen knekk i knærne eller sløv tale. David er fortsatt en ener. Han har til og med begynt å føle seg mer som en.
– Jeg har begynt å få en normal hverdag. Står tidlig opp om morgenen og drar hit og spiser frokost. Så prøver jeg å få solgt litt =Oslo-blader mellom første og andre medisinering. Jeg har fått mye mer struktur i hverdagen. Mer tid og mindre stress.
Tid til overs
Igjen forteller vi David at det høres ut som han har en sponsoravtale med prøveprosjektet. Han er så overveldende positiv. Vi spør om det ikke er noen ulemper, noe han gjerne skulle ha endret på, men han avfeier oss. Han sier at han ikke blir rusa av heroinet, men litt rusa av den voldsomme forandringen i livet.
– Før handla nesten alt om å ha medisin eller penger klar til neste morgen. Det har egentlig ikke gått opp for meg ennå hvor mye livet har forandra seg de siste to ukene. Husk at jeg har kjøpt og brukt dop på gata i nesten 20 år, med alt det fører med seg. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg skal bruke all tida jeg har fått til. Hjemme hos meg er det så reint nå at du kan spise middag fra toalettskåla. Helt strøkent.
Magnus førstemann
David var den første som hadde inntakssamtale på HABiO og skulle egentlig bli den første som fikk behandlingen. Som for så mange andre planer, satte covid-19 en stopper også for denne. Den første pasienten som fikk injisere heroin på et sykehus i Norge, ble i stedet 42 år gamle Magnus Lilleberg fra Lambertseter i Oslo. Nå kommer han tilfeldigvis slentrende inn på observasjonsrommet etter David. For Magnus, som har et sterkt, personlig engasjement på rusfeltet, betyr dette prøveprosjektet mye.
– Jeg har aldri skjønt hvorfor vi skulle behandles med alt av substitutter og ikke bare få et opiat. Det er like enkelt for et legemiddelfirma å lage det. Jeg har vurdert å flytte til Danmark, i håp om å få heroinassistert behandling der. Det har vært en lang kamp, og det har nesten ikke gått opp for meg ennå at dette er virkelighet, sier han.
Det er lett å skjønne hvorfor både David og Magnus har vanskelig for å tro at dette faktisk skjer. Kontrasten mellom livet de levde som opioidavhengige på gata og det stille, rene og ganske hyggelige rommet vi sitter i nå, kunne ikke vært større.
– Det føles meningsfylt å være en av de første som er med på dette, sier Magnus andektig med lukkede øynene.
Én dag om gangen
David er tilbake i garderoben etter runden mellom rommene. Han har med seg 30 milligram metadon som skal hjelpe ham til å komme seg gjennom kvelden og natta uten abstinenser. Til å få sove. For David har dette fungert godt.
Sammen med staben ved HABiO prøver David hele tiden å finne de rette doseringene av både heroin og metadon. Finne balansen som gjør at han kan leve et mest mulig normalt og stabilt liv. Den største utfordringen er at behovet ofte varier med dagsformen.
– I dag har jeg det veldig greit, mens andre dager kan jeg føle på angst og mer sug etter stoff. Da er det godt å vite at det er folk her som kjenner meg, folk jeg kan snakke med, sier han.
Mens David har vært inne til behandling, har det begynt å skumre. Han står og tar seg en røyk utenfor bygning 50. Den nyeste bygningen på Ullevål sykehus. David er ikke sikker på hva han skal finne på resten av dagen, men bestemmer seg for å i hvert fall spasere hjem i stedet for å hoppe på bussen. Han smiler og vinker til oss, før han setter kursen nordover. Han har god tid.
Legen svarer
Overlege Jon Wisløff forteller oss mer om heroinassistert behandling i Oslo.
Da Stoltenberg-utvalget gikk inn for heroinbehandling i 2010, var det kontroversielt. Har motstanden stilnet?
– Mange synes nok fortsatt det er kontroversielt, men den politiske vinden tilsier at det skal prøves. I dag går motstanden mest på at behandlingen er kostbar. Kritikerne lurer på om pengene kunne blitt brukt mer fornuftig et annet sted.
Så dere får ikke høre at dere gir opp de avhengige?
– Nei, og vi gir dem absolutt ikke opp. Vi har et langsiktig mål om nedtrapping, og kan gjøre det veldig kontrollert fordi vi vet eksakt hvilken dose de får. I tillegg har vi en sosionom, og like i nærheten kan LAR tilby samtaleterapi med psykolog for dem som ønsker det. Jeg opplever at flere av pasientene nå tenker mer fremover. Jeg har snakket med flere som forteller at de har tatt opp hobbyer igjen, og noen ønsker å bruke ressursene sine i arbeidslivet. Som pasient får man nok en helt annen ro når man slipper å jage etter dop.
Hva er kriteriene for å få heroinbehandling?
– Hovedkriteriet er avhengighet til heroin. Du skal helst ha prøvd mye annen behandling som ikke har fungert, men det er ikke et absolutt krav. Har du en alvorlig psykisk lidelse, må du være godt forankret i psykisk helsevern. Ellers er vi veldig opptatt av individuelle vurderinger. Erfaringen så langt er at de fleste greier å møte opp til behandling to ganger daglig. Vi har ingen absolutt aldersgrense, bortsett fra at vi ikke tar inn mindreårige. Men når du er ung, er ofte mye annen behandling uprøvd.
Hvorfor trengs heroin når de samme pasientene kan få metadon?
– Metadon fungerer godt for mange, men ikke for alle. Noen opplever mer bivirkninger fra metadon, som vektoppgang og passivitet. Det er syntetisk, mens råstoffet til vår medisin er utvunnet fra opiumsvalmuer i Tasmania, selvsagt lovlig. Pasientene våre får imidlertid en liten dose metadon over natta for å unngå abstinenser.
Hvordan inntas medisinen?
– Vi anbefaler tabletter fremfor injisering. Mange er vant til å injisere i lysken, men det er risikabelt fordi det er en stor arterie like ved, så du kan få styrtblødning om du bommer. Det gir også økt risiko for blodpropp, og området er vanskelig å holde rent, så infeksjonsfaren er større. Noen velger å injisere intramuskulært. Det gir ikke samme umiddelbare rush, men virkningen varer lenger.
Hva slags utfordringer har dere møtt?
– Til nå har vi bare måttet avvise én pasient som møtte opp for ruset til å få behandling. Han måtte komme tilbake senere. Ellers har vi mye igjen å lære. Alt er nytt for oss også. Medisinen vi gir er helt ny i Norge. Den kan ikke sammenlignes med stoffet du får kjøpt ulovlig, hvor kanskje bare en brøkdel av det du inntar er heroin, og resten kan være hva som helst.
Hvorfor har dere bare 14 pasienter?
– Vi må følge pasientene tett i starten og finne riktige doser. Vi har lang venteliste, og om noen uker skal vi ha dobbelt så mange pasienter. I Odense hadde de seks pasienter det første halvåret, så vi har startet med et smell. Det er begrenset hvor mange det er plass til når alle kommer to ganger daglig.
Har dere lært av HAB i andre land?
– Vi har lent oss mye på Danmark. Der ga de veldig høye doser i starten, fordi de trodde pasientene trengte det. Det viste seg at de fikk bedre utbytte av lavere doser. Hos oss starter vi lavt, og trapper heller opp dosen til vi ser hva som fungerer for den enkelte.
Tror du heroinbehandling vil gi mindre rekruttering til åpne heroinmiljøer?
– Ja. Jeg vet at flere av våre pasienter har livnært seg på å selge heroin. Det slutter de med når de kommer hit. Det er en heldig effekt av behandlingen.
[FAKTA]
Heroinassistert behandling
- I Storbritannia begynte leger med heroinforskrivning til avhengige allerede i 1926. Ordningen kontrollerte Englands synlige heroinproblemer fram til 1960. Så ble den gradvis strammet inn, mens metadon, som har lengre virketid, ble forskrevet fra 1970.
- Sveits fikk verdens første heroinklinikk for avhengige i 1991. En rapport publisert i The Lancet i 2006 viste at heroinbehandling førte til 82 prosent reduksjon i nyrekruttering til det åpne heroinmiljøet i Zürich mellom 1990 og 2002.
- I dag har Danmark, England, Tyskland, Nederland, Belgia, Spania og Canada egne heroinklinikker.
- I 2010 foreslo Stoltenberg-utvalget at norske leger burde kunne skrive ut heroin til de tyngste brukerne. Det var det ikke politisk vilje til.
- I januar i år startet et femårig prøveprosjekt med heroinassistert behandling (HAB) i Oslo og Bergen. Forskere skal kartlegge nytten av tiltaket.
Heroin
- Ble først fremstilt i 1874 ved å tilsette acetyl til morfin fra opiumsvalmuen, derav det medisinske navnet diacetylmorfin. Legemiddelfirmaet Bayer registrerte varemerket Heroin i 1898 og markedsførte medisinen mot alt fra hoste til depresjon.
- Det smertestillende stoffet viste seg å være svært vanedannende. Daglig bruk i en ukes tid kan gi ubehagelige abstinenser. Toleranse oppstår og forsvinner fort, slik at pauser fra jevnlig bruk gir høy risiko for feildosering.
- Heroin er lite giftig for kroppens organer, men kan gi forstoppelse, sløvhet, ødemer, kvalme med mer. Overdose kan gi pustestans, og faren øker når heroin kombineres med andre sentraldempende stoffer, som alkohol eller benzodiazepiner.
- Marginen mellom en rusdose og en dødelig overdose er mindre enn for noe annet utbredt rusmiddel. Gateheroin kan variere i renhet med en faktor langt større enn overdosemarginen.
- Fra 1912 kom internasjonale traktater som regulerte bruk og eksport av opium. FNs narkotikakonvensjon av 1961 forpliktet undertegnende land til å forby blant annet heroin.
- I Norge ble illegalt heroin beslaglagt første gang i 1978. Dødsfall fra overdoser som hovedsaklig skyldtes heroin nådde en topp i 2001. En kultur for injiserende bruk kan være en av forklaringene på at Norge ligger i Europa-toppen for dødelige overdoser.
Artikkelen sto på trykk i Oslo nr. 3/2022.
2 kommentarer
June Dahle
Nesten så jeg må klype meg i armen for å forsikre meg om at jeg ikke drømmer
Dette må være det vakreste eventyret jeg har lest på lenge❤️
Kjell Christoffersen
Nydelig lesning