Dikemarks glemte mesterverk 

Dikemark psykiatriske sykehus har vært beryktet i 120 år. Vi vet mye om hva som har skjedd der, men nå avdekkes et glemt kapittel: en unik samling pasientkunst. 

Tekst: Kari Bu 
Foto: Leikny Havik Skjærseth 

Sju kilometer utenfor Asker sentrum ligger praktbygg i jugendstil spredt over 150 mål. Her pleide det å være bakeri, børstebinderi, slakteri, gartneri, sagbruk, møbelverksted og mye annet. Nå minner området mer om en spøkelseslandsby.  

Få landsbyer har fått livet sitt bedre dokumentert. Rapporter beskriver hver meter med vevd stoff og annet arbeid som foregikk i verkstedene. På det meste var dette hjemmet til tusen psykiatriske pasienter, men selv om vi vet hva folk spiste og hvordan de oppførte seg, er én av tingene de drev med utelatt fra formelle rapporter.  

– Nå har jeg saumfart årsberetninger for Dikemark sykehus, og de sier ingenting om samlingen av pasient­kunst. Den er egentlig et mysterium, forteller Maria Knutzen, tidligere psykiatrisk sykepleier, nå leder for Dikemark psykiatriske sykehusmuseum.  

Sykehuset åpnet i 1905 under navnet Dikemark asyl. I 1919 sto paviljongen Bjørkeli ferdig, der betalende mannlige pasienter holdt til. Noen av dem var produktive kunstnere, og i dag har bygningen blitt museum. I fjor ga Kulturrådet støtte til et toårig prosjekt som skal kartlegge pasientkunsten og fremme den for et større publikum. 

Eget rom for Krøsus 

Maria er pensjonist, og det er også medarbeideren hennes, Tore Gude. Museet er helt avhengig av frivillige ildsjeler. Tore er professor emeritus og tidligere psykiater ved både Dikemark og Modum bad. Sitt første møte med Dikemark fikk han allerede som femåring i 1945. Faren var psykiater, og familien bodde på området.  

– Vi barna fikk pasienter til å fortelle mye rart fra sin psykotiske verden. Jeg husker godt Krøsus, som gikk ute blant oss. Han var kledd i dress og hvit skjorte, og gravde i jorda rundt sykehuset. Der fant han rester etter jernverksdrift, som han mente var gull og edelstener. Derfor ga han seg selv navnet Krøsus.  

Antikkens kong Krøsus skal ha vært verdens rikeste mann da han levde. Dikemarks egen Krøsus var innlagt fra 1930-tallet til han døde over 50 år senere. I dag er et helt rom i Bjørkeli dedikert til ham. Ikke fordi han gravde etter gull, men fordi han produserte mye kunst, og eksperimenterte med ulike medier og uttrykk.  

– Noen pasienter fikk drive med kunst istedenfor å gå på jordet og plukke stein og poteter. Det ble kjøpt inn utstyr til dem. Vi vet ikke om Krøsus hadde kunstfaglig bakgrunn, men antakelig ikke. Stilen varierer, fra den billedlige, hvor det er lett å se motivet, til surrealistisk kunst som kan stamme fra mer psykotiske faser, sier Tore.  

Krøsus skrev også mye, deriblant minneord om Adolf Hitler og Josef Stalin, som ligger utstilt i en monter på museet. Det skriftlige materialet er et viktig bidrag til museets arbeid med å få fram pasientenes stemme. Multikunstneren Krøsus laget også parfyme til damene, blant dem Tores mor og to søstre. Ingrediensene var roseblader, vann og hans egen urin. Fordi han var så rik, ble urinen hans desto mer verdifull, mente han.  

Ble værende på livstid 

I Bjørkeli er mye gammelt inventar beholdt, men første etasje minner lite om et psykiatrisk sykehus. Det er mer som et kjempestort hjem, med stue etter stue. Flere av maleriene på veggen viser sykehusets egne omgivelser. Det var ikke bare pasienter som svingte penselen her, men også psykiater og senere sykehusdirektør Rolf Gjessing, som jobbet på Dikemark fra 1922 til 1949.  

Vi setter oss ved et stort, rundt bord, der Tore og Maria lærer oss et nytt ord: outsider-art, eller art brut på fransk. Det er verk skapt av selvlærte kunstnere, fristilt fra kunstverdenens konvensjoner. Begrepet stammer fra den franske kunstkritikeren Jean Dubuffet, som mente at slik «rå» kunst var mer autentisk og intuitiv enn faglærte kunstneres kreasjoner. 

– På Dikemark regner vi med at produksjonen av pasientkunst startet på 1920-tallet. Det vi forbinder med slik kunst er intense, emosjonelle uttrykksformer. Mange kunstnere gjennom tidene har hatt psykiske problemer og lidelser, med behov for innleggelse og behandling, sier Tore.  

De fleste som ble innlagt på Dikemark de første 50 årene, ble værende på livstid. Tore forteller om to damer fra rike familier som ikke skulle kalles pasienter. Slektningene deres ville nemlig ikke vedkjenne seg at de trengte psykiatrisk behandling. Dermed ble de kalt pensjonærer, og familien bekostet egne murvillaer til dem utenfor sykehusets område, med eget personale.  

– Når pasientene døde, skulle bygningene inngå i sykehuset. Jeg vokste opp i en slik etterlatt villa.  

Rolige og urolige pasienter 

Da nye medisiner mot psykose kom på 1950-tallet, ble det andre tider i psykiatrien. Det ble et mål å få pasienten ut av sykehuset så fort som mulig.  

– Dikemark fikk en avdeling som skulle rehabilitere kronisk schizofrene, så de forhåpentlig kunne klare seg selv i egen eller vernet bolig. Ikke alle klarte det, men utviklingen i behandlingstilbudene ga mye mindre rom for kunstnerisk utfoldelse. Medisinene ble også kritisert for å hemme pasientene og dermed dempe kunstneriske uttrykk, forteller Tore. 

Han vil ikke romantisere tiden før antipsykotika, som medisinene kalles. Det var mye mer støy ved psykiatriske sykehus tidligere. Med medikamentell behandling ble hele sykehusmiljøet mye roligere.  

– En kvinne som var innlagt her i 1929 beskriver hvordan hun ble plaget av medpasienter som diskuterte med stemmer de hadde i hodet. Det ble mye krangling og uro. Faren min kunne komme hjem med blåveis og kul i panna etter jobb. Det var harde arbeidsvilkår med lange vakter, og personalet bodde i stor grad i byggene med pasienter. På to av Dikemarks paviljonger for rolige pasienter sov de faktisk på samme sovesal.  

I første halvdel av 1900-tallet kunne man snakke om to ulike verdener på Dikemark. Det var de rolige pasientene, og så var det de urolige. De var på hver sine avdelinger, og ble flyttet rundt etter hvert som de endret oppførsel. Bjørkeli rommet hele spekteret. 

– Vi har fått beskrevet hvordan den ene delen av bygget her kunne ha åpne dører, så pasienter kunne komme og gå. Her kunne de spille biljard, spille flygel eller sitte og male. I den andre delen bodde pasientene på isolater. Dørene var låst, og pasienter kunne være ute i inngjerdede luftegårder. Du kunne nok ikke ha staffeli og pensler når du var på ditt mest utagerende, sier Maria.  

Vekket interessen 

I nyere tid har billedterapi blitt brukt som ledd i psykiatrisk behandling, med tegning, maling, modelleire og så videre – uavhengig av deltakernes ferdigheter. Dette er noe annet enn den pasientkunsten som kalles outsider art. Den har Tore sett lite av siden han begynte i psykiatrien i 1968, forteller han. Maria begynte som pleiemedhjelper i Tønsberg på 1970-tallet. Der traff hun en pasient med psykosediagnose, som hadde et staffeli og fikk male på rommet.  

– Jeg fulgte ham ganske lenge, og da jeg sluttet der, fikk jeg et maleri av ham. Det vekket interessen min for pasientkunst. Da jeg begynte på psykiatrisk akuttavdeling på Ullevål i 1992, hadde vi en tegnegruppe der. Jeg husker godt en mann som tegnet fjellene i hjemlandet sitt, fordi han lengtet hjem. Så forsvant denne gruppa og aktiviteten.  

Det er slett ikke vanlig at psykiatriske sykehus har store lagre av pasientkunst. Tore og Maria leter etter en forklaring på samlingen ved Dikemark.  

– Vi har sett på livet til de tre sykehusdirektørene i perioden vi snakker om. De var veldig bereiste og skolerte, med en humanistisk innstilling som så mennesket bak lidelsene. 

Direktør Rolf Gjessing hadde kontakt med kollegaer ved flere psykiatriske institusjoner i Europa, særlig i Tyskland, hvor det også fins samlinger av pasientkunst fra denne tiden. Han var selv en habil amatørmaler og kan ha oppdaget talenter blant de innlagte.  

En historie om en pasient fra Sveits illustrerer godt betydningen av kunst i psykiatrien, mener Tore. Adolf Wölfli (1864–1930) hadde diagnosen psykose med intense hallusinasjoner, og var innlagt i 35 år, mens han malte, skrev og komponerte.  

– Han var en kriminell, farlig person som skal ha antastet og misbrukt barn. Da han ble innlagt, var han blant de vanskeligste pasientene, men han ble mye mindre utagerende når han fikk male bilder. Det handler om å få ut ubearbeidede emosjoner som presser på.  

Eget rammeverksted 

Ofte ligger pasientkunst begravet i riksarkiver, som deler av gamle journaler. Det er uvanlig at den stilles ut ved sykehus, eller ved museer i det hele tatt. Kunst fra Dikemark har vært utstilt i Trafo Kunsthall i Asker, som tidligere i år flyttet nærmere det gamle sykehuset og gjenåpnet som Kunsthall Dikemark.  

– Samarbeidet med kurator Anne Siv Falkenberg Pedersen ved kunsthallen har gjort det mulig for oss å formidle pasientkunst på en profesjonell måte til et større publikum. Men det er bare en bitte liten del av alt vi har. Vi har mange uinnrammede verk som vi digitaliserer og jobber med, sier Maria.  

Hittil har hun og medhjelperne funnet og registrert kunstverk fra 40 pasienter, fra en periode hvor flere tusen var innlagt. De vet ikke hvor mye som er kastet. For å lære mer om hva som foregikk blant pasientene, jobber de også med å samle inn ting de skrev.  

Sykehusmuseet stiller ut alle slags gjenstander fra det gamle sykehuset. Vi får se uniformer pasientene vevde selv, og som de måtte gå med for å bli gjenkjent dersom de rømte fra sykehuset. De laget også møbler og andre ting til drift av sykehuset. Til og med rammeverksted var det her, der kunstverk ble rammet inn.  

– Noe av kunsten fra 1940-tallet er uinnrammet. Under krigen var det materialmangel, noe som også gjenspeilet seg på Dikemark. Da tegnet pasientene på vanlige tegneblokker. Sykehuset hadde eget trykkeri, som produserte blokker og tegnebøker. Under Rolf Gjessings tid som direktør produserte sykehuset også store mengder kontorrekvisita for Oslo kommune, noe de tjente penger på. 

Turte ikke å si nei 

 I første halvdel av 1900-tallet var det ikke like trange budsjetter på sykehusene som nå, sier Tore, og gir ledelsen mye av æren.  

– Direktørene hadde en form for pondus som gjorde at de fikk det de trengte. Harald Holm var direktør ved Dikemark fra 1905 til 1920. Det sies at hvis han dro inn til Kristiania og forlangte penger til å gjøre noe for pasientene, så turte ingen i bystyrets administrasjon å si nei. Han var over to meter høy og kraftig. Antakelig hadde han også en røst som lot seg høre.  

Både Gjessing og Holm hadde høy estetisk sans. I Holms periode som direktør ble 20 år gamle Heinrich Nikes innlagt. Han hadde vært i kunstfaglige miljøer, og kom til Norge fra Østerrike sammen med foreldrene. Ett av rommene i museet er fullt av hans fiskebilder.  

– Disse fiskene var helt spesifikke for ham som kunstner. De har uttrykk i ansiktet og øynene som nesten er litt menneskelige. Med tanke på Nikes’ faglige bakgrunn kan ikke dette kalles outsider art.  

Heinrich Nikes ble presentert i 2023 på Dikemark kunstarena, kuratert og produsert av Trafo Kunsthall. Dikemark har også flere av Nikes’ tegninger. De viser ofte smykker som ble laget hos gullsmed David Andersen, der faren hans jobbet. Heinrich Nikes var i tillegg musikalsk begavet og spilte fiolin. Han gjorde seg bemerket som en original type, både i klær og framtoning, forteller Tore.  

Kompleks opphavsrett 

50 år før Dikemark åpnet, ble Gaustad asyl i Oslo Norges første statlige sykehus for pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Der fins en mindre samling med pasientkunst, blant annet av den kjente kunstneren Bendik Riis (1911–1988), som var innlagt der.  

– Gaustad sykehus og familien til Bendik Riis har begge interesser i denne kunsten. Eiendomsrett og opphavsrett er også temaer vi har jobbet med her. Vi er av den oppfatning at museet eier kunsten, mens opphavsretten følger vanlig åndsverkslov, sier Maria. 

Opphavsrett er tidsbegrenset og utløper 70 år etter kunstnerens død. Før dette kan opphavsretten arves i familien, men det er ikke alltid lett å finne ut hvem den tilhører.  

– Finner du én arving kan personen ha testamentert opphavsretten og delt den på flere. Vi forholder oss til at vi har eiendomsrett og kan stille ut kunsten. Vi har også mange bilder av en kjent kunstner, Theodor Aavang, som var innlagt på Dikemark i hvert fall to ganger.  

Aavang hadde kunstutdanning, og Bergen Kunstmuseum kjøpte inn flere av bildene hans før han ble syk. Han var innlagt med mange års mellomrom, og malte omgivelsene og uteområdene på Dikemark både i 1923 og i 1942. Maleriene gir oss mye informasjon om hvordan det så ut her før.  

Nå vil Maria vise oss rester fra utstillingen «Triopolis» på Trafo Kunsthall i fjor, kuratert av Anne Siv Falkenberg Pedersen. Hun tar oss med opp trappa, og her er det slutt på de store stuene. I et lite rom som pleide å være isolat er tegninger med tall, streker og kruseduller utstilt.  

– Vi antar at dette kan være over 100 år gammelt. Det har ligget mørkt og tørt. Her presenterer vi tre kunstnere: Edvart Woster, R.J. og Beethoven – et pseudonym. 

Området skal selges 

Skribleriene vi får se er ikke helt ulike det karakteren John Nash noterte på mengder av ark i filmen «A Beautiful Mind». Den schizofrene matematikeren som karakteren bygger på, fikk Nobelprisen i økonomi i 1994. Skjuler det seg genier bak notatene på Dikemark også? Det får vi ikke svar på, heller ikke i utstillingskatalogen «Svanene fra Lazarusdalen» (2019) fra Trafo Kunsthall, der noe av blyantkunsten er med.  

Maria jobber med å finne biografiske opplysninger om kunstnerne de vet navnet på. Mange av verkene mangler signatur og årstall.  

Neste år flytter regional sikkerhetsavdeling fra Dikemark til Ila, en tjeneste innen sikkerhets-, fengsles- og rettspsykiatri. Da vil Oslo universitets­sykehus trekke seg helt ut fra Dikemark. Hva skjer med museet og arbeidet her når sykehusområdet med alle byggene skal selges? 

– Området er delt opp i tre, og én del er allerede lagt ut for salg til investorer. Vi må jobbe for å redde museet, og vi har mange støttespillere. Over 70 kunstnere leier gamle sykeshuslokaler på Dikemark. Det gjør også Nie Teaterkompani, som har produsert forestillinger her siden 2010. Sammen med sykehusmuseet og Kunsthall Dikemark utgjør de fire pilarer som investorer kan bygge videre på, mener Maria, som håper det blir mye kultur her i framtiden.  

Hvert år har sykehusmuseet rundt 2000 besøkende. De siste to årene har alle niendeklasser fra Askers ungdomsskoler vært innom. De har lært at Dikemark syke­hus var en stor bedrift og en viktig arbeidsplass. Før bilene kom måtte mat kjøres rundt med hest og kjerre til de ulike paviljongene. På de rolige avdelingene kunne pasientene spise av porselen, mens de urolige fikk blikktallerkener. Begge deler er stilt ut på museet.  

Krøsus i krim 

I tredje etasje på Bjørkeli er Rolv Gjessings laboratorium. Der forsket han på periodisk kataton schizofreni, noe han ble internasjonalt kjent for. En gruppe pasienter ved Dikemark var gjenstand for slik forskning over mange år, og fortsatt har sykehuset flere tusen prøver med urin og avføring i kjelleren.  

– Antakelig hadde Gjessing mye pasientkunst hengende på veggene i laboratoriet. Vi tror han oppfordret pasienter med kunstnerisk begavelse til å utøve sin kunst ved å gi dem fri bruk av papir, lerret og maling.  

Maria mener pasientkunsten har vært innlemmet i dette bygget helt tilbake til 1920-tallet. Krøsus hadde et eget rom i kjelleren hvor han fikk holde på med sitt. Trude Teiges krimroman «Pasienten» (2017) tar utgangspunkt i ham, og historien gir ikke akkurat noe lystig bilde av psykiatrien i gamle dager. Maria vet også mye om de mørke sidene, for hun har forsket på tvangsbruk. Museet legger ikke skjul på at mange pasienter fikk brutal behandling, men det er ikke så lett å vite hvordan det føltes.  

– Det er viktig for meg hvilke historier vi forteller her på museet. Jeg er veldig opptatt av å finne ut hvordan pasientene opplevede å være her, og få fram deres stemme.  

[FAKTA] 

Dikemark 

• Dikemark psykiatriske sykehus i Asker åpnet i 1905, og avvikler sykehusdriften helt i 2026. Dikemark psykiatriske sykehusmuseum holder til i paviljongen Bjørkeli, med omvisninger etter avtale.  

• I fjor fikk museet støtte fra Kulturrådet til å registrere og formidle pasientkunst, som utgjør over 1500 arbeider fra perioden 1920–1955. Målet er å skape et nasjonalt psykiatrihistorisk museum og kompetansesenter åpent for allmenheten.  

• Sykehusmuseet ble etablert i 1984, og har siden 2016 samarbeidet med Trafo Kunsthall, som nylig flyttet inn på sykehusområdet og ble til Kunsthall Dikemark. Her blir det utstillinger med både samtidskunst og pasientkunst. 

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 9/2025.