Dette trengte jeg fra psykiatrien da jeg var redd

Jeg håper at psykiatrien snart kommer over pubertetskrisa si. At voksne som gråter og oppfører seg som barn kan bli trøstet, varmet og holdt om til de gjenvinner kontakten med seg selv, skriver Maja Thune. 

De ringte meg fra sykepleien her om dagen. Jeg ble bedt om å si noe om hvordan isolasjon kjennes på kroppen. Jeg husker at de gangene jeg ble utsatt for isolasjon, da var jeg aller mest redd. Jeg måtte flykte eller kjempe imot en situasjon som min brennheite amygdala anså som farlig. Det var ingen der da, og jeg var så redd at jeg ikke klarte å tenke klart. Jeg kastet ting rundt meg og dunket på dørene, i håp om å komme meg ut i frihet.

Så ble jeg møtt med belter. Ofte låste de døra til rommet mitt. Jeg ble ikke mindre redd av det. De som jobbet med meg trodde jeg ble rolig. Det var bare fordi jeg hadde frosset og underkastet meg rammene rundt meg. Noen av pleierne på vakt, de jeg kaller vaffelpsykiatridamene, gjorde noe annet. De var sammen med meg, strøk meg på kinnet og holdt meg i hånden. I noen tilfeller holdt de rundt meg til den brennheite amygdalaen roet seg og anså situasjonen som trygg igjen. De ga meg et møte som viste meg at de ikke ville gå selv om jeg var redd. De ga meg blikk som fortalte meg at jeg ennå var et menneske. Jeg var så redd at jeg hadde glemt hvordan det var å være menneske.

Årene har gått. Jeg har pusten, yogaen, skrivingen og alle de andre gode tingene jeg vet hjelper meg. Men jeg blir fortsatt redd når jeg innimellom besøker en psykiatrisk avdeling. Jeg har venner rundt omkring som i perioder er så redde etter traumene sine at de trenger noen som tar vare på dem. Vennene mine er som familien min, og jeg får sjokk hver gang jeg ser dem dopet ned fordi de føler for sterkt. De blir til og med kalt psykotiske når de hører stemmer, fra tider som var så ekstremt vonde at stemmer i hodet var en måte å overleve på.

Det er tøft å erfare at farmasøytindustrien fortsatt tjener penger på de vakreste folka jeg kjenner. Jeg synes det er enda mer grusomt at det ikke kommer fram hva disse pillene faktisk gjør med hjernene våre. Det er vel ingen vitenskapelig dokumentasjon på at nevroleptrika fjerner traumer. De tar kanskje bort stemmene for en periode. Men de tar ikke bort årsaken til at stemmene rasper og river på innsida, til sjeler med antenner så sterke at de ikke har sjans til å beskytte seg når de trenger det som mest.

Som pasient ønsker man seg naturlig nok de pleierne og behandlerne som gir varme og omsorg. De som til og med stryker deg på ryggen, eller holder deg i hånda når du er som reddest. Når du er så redd, vil du bare ha sånne folk rundt deg, det er vel normalt? Nei da, ikke i psykiatrien! Der er man redd for at folk skal bli regressive, bli som barn igjen. Er det ikke barn disse pasientene er da? Når barnedelene tar over, og belastningene fra fortida er for intense, er det klart de blir som barn igjen. Og hvordan møter vi barn som skriker? Jo, med trøst, varme, omsorg og masse kos. Men ikke voksne i psykiatrien! Nei, for da kan de bli avhengige av systemene, og i verste fall splitte personalet sitt.

Jeg håper at psykiatrien snart kommer over pubertetskrisa si. At voksne som gråter og oppfører seg som barn kan bli trøstet, varmet og holdt om til de gjenvinner kontakten med seg selv og kan gå ut i livet igjen som voksne. De som ikke ble møtt som barn, trenger ofte å få lov til å ta i mot den trøsten og omsorgen de ikke fikk den gangen.

Jeg synes det er trist å se at vi i 2018 og fortsatt snakker om splitting, regresjon og personlighetsforstyrrelser, når det handler om normale reaksjoner på vonde opplevelser. Å bli isolert i form av belter, låst dør og så videre er vel det verste vi kan oppleve når vi føler oss isolerte på innsida. Jeg har ingen tro på denne praksisen, og jeg synes det er ille at jenter og kvinner som er utsatt for overgrep bindes fast når de er redde.

«Men de kan jo bli farlige», er argumentet. Jeg var selv en sånn en. Jeg var supersterk, selvsagt, med alt det adrenalinet som herjer i kroppen når man er redd. Likevel ble jeg alltid rolig av gode relasjoner, mennesker som våget å møte meg i angsten min. De som ga meg et blikk, en hånd, og til og med noen kaffekopper etter utskrivelse. La pasientene bli glad i deg på ordentlig, og vær glad i dem! De er mennesker, og de trenger å se seg selv som et menneske igjennom deg.

Det fins håp. Det er folk som har overlevd dette her. Det fins fagfolk som ønsker relasjoner, som vil medfølelse, som vil pust, som vil kunst, som ser traumene og ikke de syke dommene. Vi har alle noen traumer i bagasjen. La oss skape trygghet, som er første bud for de som har opplevd traumer. La oss slutte med retraumatisering i psykiatrien og neddoping av de aller beste folka.