Dette stuntet ga meg årevis med frykt

Å rive av dem flydressene og ha sex i flyåpningen virket mer skremmende enn å faktisk hoppe. Der og da tenkte jeg ikke at jeg hadde noe valg.

Jeg står med ryggen mot en åpen flydør, 12 000 fot over bakken. En hånd holder meg i hver arm, de holder hardt, nesten så det gjør vondt. Jeg ser bare øynene deres inni de sorte hjelmene. Kroppen min er stiv, det kjennes som om hjertet skal pumpe seg ut gjennom flydressen.

Når kroppen utsettes for farefylte situasjoner reagerer den med en av fire f-er: Fight, flight, fuck or freeze. Jeg har aldri vært noen slåsskjempe. Dessuten hadde jeg ikke hatt en sjans mot to topptrente militærgutter. Å rive av dem flydressene og ha sex i flyåpningen virker mer skremmende enn å faktisk hoppe. Så jeg fryser på stedet. Men det hjelper ikke stort, militærgutta klemmer om armene mine og vil ha meg til å hoppe. Så da velger jeg flight – bokstavelig talt. Jeg lener meg bakover og kjenner at føttene mister kontakt med underlaget. Jeg er i fritt fall.

Jeg måtte ikke. Jeg kunne ha ristet på hodet og sagt at jeg ombestemte meg, at jeg ville bli med flyet ned igjen. Men der og da tenkte jeg ikke at jeg hadde noe valg. Jeg hadde sagt ja til dette. Venninnen min trakk seg dagen før og skulle hoppe tandem isteden. En av oss burde gjøre dette. Vi hadde tross alt fått kurset gratis og skulle skrive en artikkel om fallskjermhopping. Dessuten ville jeg ikke feige ut nå og bli med flyet ned igjen. Å si ja til alle utfordringer, det var mitt motto frem til denne dagen.

Jeg, som er redd for å ta «marihøna» på Tusenfryd, hadde denne helgen gått på et av de tøffeste sivile kurs som finnes. I USA må du ta to tandemhopp før du får lov til å hoppe alene. På dette helgekurset trengte du ikke et eneste ett. Instruksjoner og bakketrening i to dager, så ble du sluppet ut i løse luften.

Hvordan i all verden havnet reddharen her? På denne tiden jobbet journalistkollegaen min, Vivian, og jeg for det sporty magasinet Shape Up. Vi var to frilansjournalister som delte kontor og ikke kjente hverandre særlig godt. En norsk fallskjermklubb hadde tatt kontakt med bladet og lurte på om de ville sende to av sine skribenter på kurs for å bli selvstendige fallskjermhoppere. Så kunne Shape Up skrive en reportasje om opplevelsen og slik lokke til seg kvinnelige fallskjermhoppere. Det er mulig de tenkte at vi var ekstremsportere, ettersom vi jobbet for et sportsmagasin. Det var langt fra sannheten.

Jeg hadde akkurat stumpet røyken etter å ha vært storrøyker. I flere år hadde jeg sittet på et bittelille kontor uten ventilasjon i Egmonts HM Forlags kontorer og skrevet om hvordan man burde spise og trene for å komme i toppform, mens jeg kjederøykte til det sved i øynene. Til lunsj var det stort sett en sjokolade – og så en diger middag da jeg kom hjem. Full fest i helgen. Jeg hadde aldri trent fast. Og jeg fikk adrenalin av å kjøre i akselerasjonsfeltet. Men en ting hadde jeg lært meg: Vi skal utfordre oss selv. Det er sånn vi vokser, ikke sant?

Jeg har sett video fra da jeg hopper ut av flyet. Jeg hører ikke hva gutta på hver side av meg sier, men jeg vet hva de spør om: Er du klar for å hoppe i fallskjerm? Og jeg ser at jeg nikker. Selv om resten av kroppen rister i et rungende nei. Jeg blir kvalm når jeg ser på klippet. Det stivner i ryggen. Nå også, når jeg skriver om det. Fordi kroppen husker hvor redd jeg var. Panikken da vi hoppet ut av flyet og møtte luften. Jeg hadde sett bilder av folk som lo og laget formasjoner og så ut som om de var vektløse. Men dette var så langt fra lystbetont sveving som man kunne komme. Luften var som en mur. Jeg raste gjennom skylaget mens jeg gispet desperat etter luft. Jeg forestilte meg at jeg kom til å splatte mot asfalten som en mygg. Og så handlet jeg på impuls. Jeg tok hånden bak på ryggen og gjorde det jeg skulle gjort etter å ha vært mye lenger i fritt svev: Jeg trakk ut pinnen som løste ut fallskjermen.

De to andre slapp meg og forsvant. Jeg har aldri opplevd en sånn stillhet før. Jeg har aldri følt meg så alene i verden. Det var som et vakuum. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg var død. Jeg trodde ikke jeg skulle dø. Jeg var hundre prosent sikker på det. Det var flere måter å dø på, slik jeg så det, og jeg gikk saklig gjennom dem: Jeg kunne havne i en høyspentledning og bli grillet levende. Jeg kunne ramle i vannet (og jeg hadde fullstendig glemt prosedyren for hva man da gjorde med fallskjermen, og hvordan man kom seg inn mot land. Det var noe med en smykkelås, tror jeg). Jeg kunne smelle mot bakken med et brak. Var jeg heldig overlevde jeg, og ble bare lam for livet. Det kunne komme onde fugler og hakke i stykker fallskjermen så jeg falt rett ned. Eller jeg ville være i en slags vektløs tilstand og sveve her oppe helt til jeg døde av sult og tørst.

Jeg så for meg min egen begravelse. Jeg bekymret meg for hvordan samboeren min skulle klare avdragene på rekkehuset vi hadde kjøpt. Og jeg så for meg øynene til min mor, som alltid hadde sagt: «Du kan gjøre det meste. Men vær så snill, ikke hopp i fallskjerm».

Jeg hadde hoppet i det, uten å tenke. Jeg hadde ikke vært med. Der og da forsto jeg forskjellen, selv om det tok meg fire år med gestaltterapi å forstå det teoretisk. Å ta små skritt ut av komfortsonen, mens man kjenner at man er med i alle sansene, eller å hoppe i noe uten å kjenne etter. Jeg hadde hoppet blindt ut av komfortsonen, og det kan forårsake angst. Dette stuntet ga meg årevis med angst. Den lille flyskrekken jeg hadde ble mangedoblet. Ennå kan jeg bråvåkne av mareritt der jeg drømmer at jeg raser mot bakken. Jeg tenker ofte på hva som kunne ha skjedd, kjenner at pulsen stiger og at den dårlige samvittigheten gnager i magen. Det er godt, selv om det er vondt, for det er dette ubehaget som minner meg på at jeg ikke skal gjøre det igjen. Jeg velger å se på det som verdifull livserfaring. Learning by failing.

Hvordan kom jeg meg ned i én bit? Min venninne Vivian, som var nede på bakken og ferdig med tandemhoppet for lenge siden, spurte instruktørene om hvor jeg ble av. De pekte opp mot himmelen. Er hun den lille prikken der oppe, sa hun forskrekket. Samtidig som hun kikket opp, forsøkte jeg å styre fallskjermen i en retning som jeg tenkte måtte være klubbhuset. Problemet var bare at jeg hadde glemt hvordan jeg styrte. Jeg skulle trekke i snorene – trakk jeg i den venstre gikk det til venstre, og vice versa. Men jeg fikk for meg at jeg skulle dra snorene utover, det virket mest logisk, med det resultatet at jeg begynte å loope.

Nede på bakken sa instruktørene strengt til Vivian: Altså, hun bør ikke begynne å loope ennå. Det der er ikke akkurat for nybegynnere. Vivian sa som sant var, at hun absolutt ikke trodde jeg gjorde det med vilje.

Jeg hadde forsonet meg med døden og var forbausende rolig. Men så begynte bakken å nærme seg. Ikke nok med det – jeg så vindpølsa, som vi hadde fått beskjed om å kikke etter, og den var i riktig retning – mot meg. Jeg tenkte: I all verden, har jeg en sjanse til å overleve? Noe våknet i meg. Jeg husket at man skulle se på et tre og tenke at det var omtrent to meter høyt, så man kunne bremse når man var på høyde med det. Du får nemlig bare én mulighet til å bremse.

Jeg peilet meg ut et tre og trakk i begge snorene samtidig. Og så bestemte jeg meg: Hvis jeg overlever dette, hvis jeg lander nå og lever etterpå, skal jeg aldri gamble med livet mitt igjen. Jeg skal bare ta utfordringer som har mening. Og som helst har mening for noen andre enn meg selv. Bare da er det verdt det.

Jeg landet i motvind. På flystripa. Med litt for god fart. Jeg slo halebeinet kraftig og skrapet hånden til blods. Ennå har jeg hvite arr på fingerknokene. Etterpå var jeg i sjokk. Jeg kjørte den lille røde Nissan Sunnyen min hjem i 140 kilometer i timen mens jeg snakket i telefonen. Jeg kom hjem til samboeren min og snakket så høyt og frenetisk at han åpnet en flaske vin og ba meg roe meg ned. Bestevenninnen min, som jeg snakket med på telefonen, fortalte hva psykologpappaen hennes hadde lært henne om mennesker i sjokk. Jeg skjønte ingenting. Hvorfor i all verden snakker du til meg om mennesker i sjokk, sa jeg. Jeg er ikke i sjokk – jeg har hoppet i fallskjerm!

Men selvsagt var jeg i sjokk. Jeg var traumatisert. Og det var jeg som hadde forårsaket det. Det var kanskje det verste av alt.

Jeg sier ikke at du ikke skal hoppe i fallskjerm. For mange er dette helt riktig. For menneskene vi var sammen med på kurset var dette det eneste riktige. Et par hadde vært på Nordpolen, fordi hennes høyeste ønske var å spise is i arktiske omgivelser. En sa hun syntes fallskjermhopping var bedre enn sex. Det var fryktelig for henne å gå gravid og ikke kunne hoppe.

Det er lett å la seg forføre av slike utsagn. Tenke at det gjelder for deg også. At det er det som er meningen med livet. Da er det viktig å stoppe opp og tenke: Et det riktig for meg? Noen må hoppe i fallskjerm for å kjenne at adrenalinet bruser og de virkelig lever. Hos andre kiler det i magen når de kjører 5 kilometer for fort.

Utfordringer mener jeg bestemt at vi trenger, i varierende grad og form. For meg er mye av meningen med livet å være i utvikling. Gå ut av komfortsonen, med hele meg og passe store skritt, så ofte jeg kan. Når jeg skriver dette, sitter jeg i Panama, der jeg skal være med familien i ett år. Det er definitivt en «ut av komfortsonen»-opplevelse. Vi hadde aldri vært i landet før, kunne ikke språket og kjente ingen i Panama på forhånd.

For meg er dette et selvrealiseringsprosjekt med mening. Hva i all verden skal vi med selvrealisering hvis den ikke gagner andre enn oss selv? Hva i all verden skal vi strebe etter å være så lykkelige for, og hvorfor skal vi lære barna å tenke at de er unike, hvis vi bare skal gå rundt på hver vår tue og være lykkelige og unike?

Dette er noe av det viktigste jeg vil lære mine barn: At verden er større enn dem selv. For virkelig å lære det, må barna gjøre noe annet enn å sitte ved en metallpult og høre om hvordan du skal ha empati med barn i u-land som ikke har like mye som deg selv. De må de oppleve det, i en eller annen form. De må ut av komfortsonen.

At noe kjennes ubehagelig betyr ikke at det er feil. Hvordan skal man da vite om man skal gå ut av komfortsonen eller ikke? Det er en treningssak. Det er en hårfin grense mellom «exitement» (opphisselse) og «anxiety» (angst). Jeg bruker de engelske ordene fordi de er mer treffende. For å lære deg å kjenne forskjellen, må du trene deg på å lytte til kroppen. Da jeg skulle hoppe i fallskjerm var angsten sterk. Jeg stivnet. Jeg fikk ikke puste. Jeg var ikke med – hodet svevde over kroppen et sted. Alt var frykt og kaos innvendig. Angsten satte en sperre for hukommelsen – jeg klarte ikke å huske hvordan jeg svingte, landet eller løste ut reservefallskjermen. Manglende kontroll over situasjonen kan skape panikk – og senere et traume.

Så kan jeg ta et eksempel fra en av de første dagene i Panama. Jeg ble bedt i et pokerlag med flere damer fra Texas. Jeg reagerte med å bli opphisset («exited»). Jeg hadde også litt angst («anxiety»). Jeg ble kvalm og anspent. Så tok jeg et skritt ut av meg selv og observerte meg selv utenfra: Hva holder du på med nå? Jo, du er nervøs. Hvorfor er du nervøs? Fordi du skal treffe nye mennesker i et miljø som er ukjent – dobbelt skummelt. Kommer du til å dø? Trolig ikke. Hva er det verste som kan skje? At jeg sier eller gjør noe dumt. Hva kan du gjøre da? Le av deg selv. Beklage deg. Late som ingenting. Gå videre. Folk liker uperfekte mennesker, og dessuten er de mest opptatt av seg sjæl.

Jeg brukte min vante strategi: Jeg lekte kameleon og blendet inn. Observerte og gjorde alt for å bli lik de andre. Før skammet jeg meg over denne egenskapen. Tenkte at jeg måtte «være meg selv» og stå opp for det jeg mente. Nå tenker jeg at det er en helt legitim strategi. Når det er trygt nok, kan jeg komme ut med flere farger og vise mer. For deg er det kanskje omvendt – når du blir utrygg trenger du å vise tydelig hvem du er, markere din egenart og dine meninger. Ingen av delene er feil eller riktig. Vi bruker ulike strategier når vi møter nye mennesker eller blir usikre.

Jeg kom raskt ut av skallet mitt. Åpne og inviterende mennesker, herlig humor og mye vin var med på å bidra til det. Jeg sa rett ut at jeg følte meg dum som ikke kunne språket ordentlig. Jeg var selvironisk og tøyset med mine pussige ord og knotete setninger. Da kom latteren.

Etterpå tenkte jeg at vi er universelle. Uansett hvem vi er eller hvor vi kommer fra, er vi mye likere enn vi tror. Derfor er det som regel en vinner overalt, å være helt på ekte. Det er noe magisk og respektabelt med ekthet i et samfunn der mange mennesker bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg. Ironisk nok blir vi mer sårbare av disse skallene.

Når du har skallet på, tror folk at du tåler mer. De kan finne på å finne frem sverdet og gå til angrep. De hører ikke hjertebanken din bak skallet, og ser ikke dine engstelige øyne. Når de ikke har et skall å angripe, derimot, faller sverdet til grunnen. Da kan du bare se rolig på dem og si: Hei. Dette er meg. Take it or leave it. Det er gjerne da omfavnelsen kommer. Ingen liker å klemme et hardt skall. De fleste omfavner ekthet og sårbarhet. De som ikke gjør det, skal du bare snu ryggen til og drite i. Hva skal du med dem, egentlig?

Jeg fortsetter å forlate komfortsonen min med babyskritt. Jeg har begynt på judo og blitt banket opp av en tolvåring. Jeg har tatt Marihøna på Tusenfryd og blitt beroliget av treåringene i vognen bak. Jeg har flydd flere ganger, og er overbevist om at jeg skal dø hver gang. Jeg gjør dette med begge beina støtt på bakken. Jeg er en modig reddhare. Det er også noe å være stolt av.

Teksten er et utdrag fra Kristine Storli Henningsens bok «Antisuper», hvor hun deler erfaringer fra et uperfekt liv.