Det var den dagen min søster ikke døde

Ruth Marie Donovan (46), høyskolelektor, sykepleier og pårørende

Jeg hadde allerede mistet en bror. Jeg kunne ikke miste en søster.

Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å høre regnet som hamrer mot frontruten, den dagen himmelen gråt for min bror. Han var på vei ut av livet, og det uten at jeg visste det. Den gangen overså jeg fornemmelsen jeg fikk: «Ring ham!» Jeg tok meg ikke tid.

Fem år etter vår brors død ringte jeg min søster. Normalt ringte jeg tre ganger om dagen, i intervaller på åtte timer. Det var blitt min måte å dele opp dagen på. Morgen, middag, kveld. Slik sjekket jeg om hun levde, og kunne samtidig sørge for å vite dødstidspunktet med åtte timers margin om hun ikke gjorde det. Jeg var på jobb i Oslo den dagen jeg fikk en følelse i kroppen.

Ut fra tidligere erfaringer utvikler vi mennesker en viss intuisjon, en slags fornemmelse om noe er galt. Nå skrek alt i meg om at jeg skulle ringe henne med en gang, selv om det ikke var så mange timene siden sist.

Jeg får henne på tråden, men hører med en gang på stemmen hennes at hun er veldig ute. To ulike følelser sliter i meg. Den ene delen av meg er møkk lei og har lyst til å slenge på røret, den andre delen forteller meg: «Hold henne fast i denne samtalen!».

Jeg velger det siste. I 25 minutter. Så forsvinner hun. Hun har en overdose der og da, på telefonen med meg. På en måte dør hun, mens jeg er til stede i den andre enden, i Oslo. Jeg legger på. I panikk står jeg helt stiv og stille, til sjefen min kommer mot meg og jeg får stotret frem hva som har skjedd. Hun tar tak i meg med en fast hånd i hver overarm og sier «ambulanse! 113! Nå!».

Syv minutter senere finner politi og ambulanse min søster livløs hjemme på terrassen hennes. Hadde jeg ikke ringt henne når jeg gjorde, ville hun ikke ha vært i live i dag. Det var ingen som skulle opp til henne den dagen, ingen som ville ha kommet henne til unnsetning. Historien – livet videre – ville ha blitt noe helt annet om jeg ikke hadde tatt den ene telefonen.

Det sterkeste øyeblikket denne dagen opplevde jeg i avgangshallen på Gardermoen, da jeg gikk mot flyet. Jeg ringte sykepleieren og spurte: «Overlever hun? Har jeg en søster når jeg lander i Bergen?». Jeg fikk ingen garantier. Mens jeg hastet videre ble tankene mine plutselig helt tindrende klare. Det ble som en fysisk opplevelse. Jeg fikk et slags tunnelsyn. Alt rundt meg ble uvesentlig. Alt sto krystallklart for meg, alt ble logisk. Mens døden pustet oss i nakken var plutselig livet og døden helt forent. Jeg tenkte: «Det er dette mennesker forstår i når de er i ferd med å dø. Øyeblikket jeg opplever nå er det nærmeste jeg har vært livet, samtidig som jeg aldri har vært nærmere døden».

Når alt som ikke har en verdi opphører, er det eneste som står igjen et spørsmål om å leve – eller dø. Det er bare én ting som gjelder: å elske eller ikke elske. Uten forbehold. En må velge livet, kjærligheten. Mange ganger velger vi den bort fordi vi glemmer at det ikke er alle valg vi får mulighet til å ta om igjen. Om vi visste det, hvem ville da valgt bort kjærligheten? Ingen!

«Acceptance and surrender!» er et utsagn fra den spirituelle forfatteren Eckhart Tolle. Å akseptere noe fullt og helt er vanskelig. Jeg kjente jeg at jeg hittil ikke hadde godtatt henne for den hun var. Men denne dagen gjorde jeg det. Jeg overga meg til livet og døden på samme tid. Jeg oppdaget samtidig friheten til å få elske betingelsesløst. Jeg ble ærlig overfor meg selv. Min søster hadde ikke vært god nok for meg. Jeg hadde kjent på skam, og nå når døden kom så nær, opphørte den. Livet og kjærligheten ble så mye viktigere.

Der jeg stod i denne situasjonen, utfordret og presset, tok jeg en avgjørelse som gjorde det veldig enkelt å være søster og pårørende i tiden etterpå. Jeg hadde mistet så mange. Der og da lovet jeg min søster å aldri, aldri forlate henne, hvis hun bare var der når jeg kom hjem, hvis jeg bare fikk lov til å beholde henne.

Vi må elske hverandre mens vi har hverandre. Det er for seint etterpå.

Hun lå der i det sterile, hvite sykehussengetøyet, tilkoblet ledninger og målere, tynn og skral som en nyfødt fugleunge i redet. Og jeg kjente varmen strømme til hjertet. Jeg ble overveldet av min egen kjærlighet til mennesket foran meg.

Det var som en åpenbaring: Min søster trengte ikke bli rusfri for å fortjene min kjærlighet. Hun var allerede fullkommen, og jeg elsket henne uforbeholdent, akkurat som hun var. Jeg hadde endelig forstått det eksistensielle. Vi to er nesten født i samme natt. Det er knapt et år mellom oss, likevel var hun min løve i skolegården når jeg trengte henne.

Nå var det min tur til å bære henne. Vi er hverandres løver i livet, men på ulike tidspunkt. Jeg følte det urettferdig at hun skulle bære denne rusavhengigheten alene.

Vi er alle født med ulik grad av sårbarhet, og vi reagerer derfor ulikt på negative opplevelser opp gjennom livet. Det gir igjen ulike måter å takle et liv på, ulike måter å døyve smerte. Ingen bruker rusmidler for å ødelegge seg selv eller andre. Rusmidler brukes for å løse et problem.

Vi pårørende får ofte som råd å stenge døren. «Glem henne, hun må gjøre sine valg, leve sitt liv». Men vi skal være veldig forsiktige med å gi andre råd. Vi må vise varsomhet og aktsomhet ovenfor andres relasjoner.

Pårørende er som mennesker flest, veldig ulike. Hver og en må selv få lov til å definere hvordan det er for akkurat ham eller henne å være pårørende, for vi har alle forskjellige behov. For noen er det viktig å sette grenser. Jeg tror at det kan være mulig å sette grenser, og samtidig få lov til å elske dem vi er glad i. Det må ikke være et enten eller, men et både og. Jeg tror det er helsebringende å få oppleve den aksepten, den inkluderingen og den kjærligheten. Ikke bare fra familien, men fra storsamfunnet. Vi kan alle gi en eller annen form for kjærlighet til hverandre.

Døden kom ikke denne dagen. Jeg fikk min søster tilbake i gave. Nå er hun erfaringskonsulent, foredragsholder, og fast ansatt i Bergen kommune. Jeg er så stolt av henne. I mitt arbeid i rusfeltet lærer jeg det om og om igjen: at dette unike hvert menneske bringer inn i verden er vel verdt å ta vare på. Det kan mange ganger se mørkt og trist ut. Vi må lære oss og se en gang til, endre litt av forutsetningene, gjøre noen små justeringer, så vil vi få frem en helt ny fortelling. Det er disse nye fortellingene vi som arbeider i rusomsorgen må skape.

Utenforskap, ensomhet og ekskludering er gift. Det dreper kimen til liv. For alle mennesker trenger å bli sett, inkludert, respektert og elsket. Det er som å vanne rosene. Gi næring til livsgnisten som er igjen. Det som ligger inni enhver person av livskraft må få påfyll.

Min søster lærte meg å bli et bedre menneske. Det er erfaringen som pårørende for henne jeg bruker i mitt arbeid i dag. Vi må klemme litt mer, kysser litt mer, for kjærligheten er en helsefremmende kraft.

Ingen dør av kjærlighet. Men en kan dø av mangel på den. Derfor må vi fylle dosettene og medisinglassene med håp og kjærlighet. Når menneskene får dette inn i systemet sitt begynner tilfriskningen. Etter lang tids fravær kan det ta tid for den å få feste. Etter hvert smyger det seg inn en følelse av at en har en verdi i denne verdenen, at det er en plass for en selv også. Når verdigheten gradvis kommer tilbake, forsvinner behovet for rusmidler.

Nå høres dette ut som at det kan være en enkel greie. Det er det selvfølgelig ikke. Men i rusfeltet er det så mye vekt på at alt er så fælt. De pårørende lever i stor utrygghet. De har stort behov for å få kontroll på tilværelsen, kontroll på den rusmiddelavhengige. Prognosene er dårlige. Det gir en ekstrem, brutal virkelighet. Men den er mest brutal for den rusmiddelavhengige. De lever i en virkelighet som er helt umenneskelig. Da må det være en vits i å overleve, noen må være der. Telefonen du ikke tok er like mye et valg som den du tok. Uansett må du leve med det valget.

Foran oss står hver dag som et rent ark som skal bli til vår minnebok. Selv om våre kjære er rusavhengige, kan vi invitere til et hyggelig øyeblikk. Jeg har lært meg å være mer til stede i øyeblikket og ta vare på den tiden jeg faktisk får. Jeg prøver å skape de gode små hverdagsøyeblikkene. Jeg føler en dyp takknemlighet for livet, og merkelig nok sitter jeg igjen med mange gode minner fra den tiden min søster var rusmiddelavhengig. Jeg levde så sterkt. Og jeg ventet så mye. Ventet på en overdose, ventet på døden, ventet på en innleggelse. All denne ventetiden består av tusen øyeblikk der vi kan få lov til å være sammen. I dette venterommet kan vi skape masse liv og glede, hvis vi våger.

Foto og fortalt til Irene R. Mjelde. Fra =Oslos julebok 2017.