Det var både jævlig skummelt og veldig fint

Marino, =Oslo-selger 1178

Det beste med å jobbe på =Oslo, var å ha et sted å gå til og de menneskene som møtte meg der. Det var det jeg hadde å glede meg til. Den gang fikk du velge salgsplass først hvis du kom tidlig nok på morgenen, og jeg la min ære i å være på plass så tidlig jeg kunne. Jeg stilte opp selv om jeg var rusa eller dårlig, men hvis jeg satt med panna i bordet, kunne jeg jo ikke jobbe.

Noe annet jeg likte godt var de kundene som ville slå av en prat. Folk lurte på hvordan det gikk med meg og ønsket meg alt godt. Noen tok med en Cola eller en kakebit, så det skulle føles bedre å stå der. Andre hadde strikka votter og luer. Jeg følte virkelig at jeg ble sett. Vi kom nærmere hverandre.

Jeg solgte magasinet litt av og på. Det er vanskelig å huske alle detaljer, for jeg var litt tåkete på den tida. Det var mye som skjedde i livet mitt. Jeg var heroinavhengig, bodde på hospits eller på gata og var flere ganger innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling. Jeg hadde perioder i psykose, og var vel så langt nede som det er mulig å komme. I hvert fall i mitt eget liv. =Oslo var det jeg hadde å holde meg fast til.

I flere år gikk jeg ut og inn av avrusning og behandling, uten egentlig helt å fikse det. På et tidspunkt følte jeg at jeg var gitt opp av de fleste. Mange hadde støttet meg hele veien frem dit, men alle har en grense. Folk har jo egne liv også. Etter et par overdoser og etter å ha stukket av fra avrusning nok en gang, sa jeg til meg selv: Nå kan du enten ruse deg i hjel, eller du kan slutte å snakke og begynne å gjøre. Jeg ønska meg nordover, hvor jeg hadde slekt, og jeg drømte om selv å få jobbe innen rus og psykiatri.

Jeg fikk god hjelp fra behandlingsstedet der jeg hadde vært. De hjalp meg si opp leiligheten i Oslo, komme i kontakt med Nav et sted i nord og finne et sted å bo der. Jeg ga bort det meste jeg eide til en gjenbruksbedrift og dro oppover med en bag med klær. Etterhvert fikk Nav nyss om at kommunen ønsket å få inn en erfaringskonsulent i rusomsorgen. Erfaring hadde jeg nok av, og jeg begynte å jobbe et par dager i uka der. Det var både jævlig skummelt og veldig fint. Jeg opplevde at de ansatte hadde stor tillit til meg, noe som var uvant.

De må ha vært fornøyd med innsatsen min, for etter hvert endte jeg opp i 100 prosent stilling i Rus- og psykiatritjenesten i Harstad kommune. Jeg snakket med Nav og arbeidsgiveren om behovet for videre utdannelse, og var så heldig å få en kontrakt som gir meg fem år i jobb og mulighet til å gå opp til eksamen som helsefagarbeider etter det. Nå følger jeg opp mennesker i aktiv rus. Jeg kartlegger behovene deres, og hjelper dem med praktiske gjøremål.

Jeg elsker jobben min, og er så takknemlig for alle som har trodd på meg, heia på meg og som har gitt meg muligheter. Samtidig møter jeg meg sjøl i døra hver eneste dag. Det kan være en trist opplevelse, for jeg veit jo akkurat hvordan brukerne har det. Hvordan det føles å stå helt aleine. Hvordan det føles være i konflikt hele tida – med Nav, med familien, med venner og ikke minst med deg sjøl. Men jeg vet også hvor viktig det er å heie på folk uansett. Jeg visste jo ikke at jeg skulle havne her, den siste gangen jeg var i behandling. At det skulle komme et gjennombrudd akkurat da. Alle fortjener en sjanse. Og omsorg.

Du kan si at =Oslo sånn sett har vært en inspirasjon i arbeidet mitt. Jeg husker spesielt en dag jeg solgte magasiner i Oslo sentrum. Jeg var veldig dårlig, og veldig redd. Jeg trengte å bli passa på, og en av de ansatte der tilbød seg å sjekke innom på plassen der jeg sto, for å se hvordan det sto til med meg. Berolige meg og følge med. Han kom innom med jevne mellomrom, og sørga for at jeg klarte å selge magasiner. Det føltes godt å bli tatt vare på. Vi trenger alle det, av og til.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.