Det sosiale er blitt umoderne

Sosialministeren er borte. Pasienter kalles biomasse. Har du problemer er det noe galt med deg, ikke med samfunnet. Arne Klyve stiller diagnose på tiden vi lever i.

Ordet «sosial» er blitt tabu. Det sier Arne Klyve, samfunnsviter og seniorrådgiver ved Bergensklinikkene. Vi traff ham på en ruskonferanse før jul, der overskriften var «det sosiale som forsvant».

– Før var folkehelse et samfunnsspørsmål. Det var knyttet til sosiale forhold. I dag har sosialt arbeid fått et dårlig rykte. Det er individuell behandling og «positiv tenkning» som gjelder. Jeg savner de sterke ruskollektivene vi etablerte på åttitallet. Der kunne individet vokse i et fellesskap, og forstå livsbetingelser og sammenhenger. Vi kunne politisere hverdagen. Det var ikke bare kjappe teknikker for å få folk fort gjennom behandlingen.

Tidligere hadde Norge et sosial- og helsedirektorat. Nå heter det bare Helsedirektoratet. Sosialdepartementet forsvant i 2004. Den siste sosialministeren het Dagfinn Høybråten. Før traff du en sosialkurator på sosialkontoret. I dag treffer du en saksbehandler i NAV.

Endringen ligger ikke bare i språket. Sosialt arbeid har lav prioritet i NAV. Det viser doktoravhandlingen til Anita Røysum fra 2012. Kommunalt ansatte sosionomer får ikke jobbe etter yrkesetikken de er opplært i. Statsansatte byråkrater setter standarden i etaten.

Klyve kaller NAV-reformen mislykket, men for stor til å reversere.

– Det sosiale ble skubbet til side da reformen ble innført. Det fulgte med et nytt språk. Plutselig snakket de om tjenesteproduksjon og pasientportefølje. Nå skal alt dokumenteres og rapporteres. Det sosiale er vanskelig å rapportere.

=Oslo-selger Hilde Bjerkeland har brukt sosiale tjenester i over 20 år. Hun synes det var mye enklere før NAV.

– Før hadde jeg en saksbehandler på sosialkontoret og en på trygdekontoret. Det var lett å få kontakt med dem, og de kjente meg. Jeg fikk time nærmest på dagen. Med NAV er det blitt færre kontorer, og flere ukers ventetid. Jeg må ringe til en sentral, og får beskjed om at de vil kontakte meg. De ringer aldri tilbake. Det er mye utskifting av saksbehandlere, så jeg rekker aldri å bli kjent med dem. Kanskje de er overarbeidet.

De som kommer inn døra hos NAV, må gis individuelle diagnoser. Diagnosene utløser rettigheter i velferdsstaten. Det er lite rom for en helhetlig forståelse av brukerens livssituasjon. Det sosiale blir for komplisert, og passer ikke inn i systemet.

– Vi har gått fra å være et samfunn til et hver-for-seg-funn, sier Klyve. – Når folk har problemer, tror vi at de har noe inni seg som må drives ut. De underligste diagnoser dukker opp. Har du en overdreven trang til å bli liggende i senga om morgenen? Da kan du få diagnosen klinomani.

Klyve beklager at vi ikke ser mer på samfunnet for å forstå det folk sliter med. Han mener vi stiller for mange diagnoser på individer, og for få på tiden vi lever i.

– Vi søker terapeutiske løsninger på politiske problemer. Du blir hele tiden fortalt at du må tenke annerledes. At du kan nå så langt du vil, bare du vil det sterkt nok. Dette vet vi er feil. Skolen er konstruert rundt middelklassens verdier.

Klyve har jobbet i rusomsorgen i en årrekke. Han ser én ting som forener folk med rusproblemer mer enn noe annet. Det er dårlige erfaringer fra skolen.

– Hvor skal vi begynne for å rette opp i dette? Ta språket tilbake! De ti prosentene som sakker akterut i skolen savner vaktmesterspråket. Vaktmesterne er de eneste som bruker direkte tale. De andre ansatte har gått på kurs og lært seg å snakke unaturlig.

Det unaturlige språket stammer delvis fra reformbølgen New Public Management. Siden 1980-tallet har det vært en rekke reformer for å markedsrette offentlig sektor. Institusjoner skal styres etter modell fra privat næringsliv.

– Bedriftsøkonomien, den svakeste av alle vitenskaper, har fått stor makt i jobbene våre.

Når offentlige tjenester blir pålagt et markedsspråk, kan det bli komisk. Skoler og sykehus er ikke fabrikker. Likevel blir sykehus bedt om å rapportere inn sin biomasse til helseforetakene. Det betyr antall pasienter på venteliste. Disse blir også kalt ordrereserver. Pasienter er blitt til stykkprisenheter, planer til produksjonsmål og avdelinger til resultatenheter. Direktører snakker om økt produksjon og inntjening for sitt helseforetak.

Sykehus får nå statlig refusjon etter hva slags diagnose pasientene har. Hver diagnose har sin stykkpris. Det inviterer til juks. Assistentlege Alf Bjarne Lilleaas ved Rikshospitalet klekket ut et system for omdefinering av diagnoser. For eksempel skulle vanlige mandeloperasjoner på barn kodes om til langt alvorligere tilstander. Slik kunne sykehuset få store ekstrainntekter.

Flere sykehus har gitt pasienter mer «lønnsomme» sykdommer på papiret enn de egentlig har. I 2009 skrev tidsskriftet Sykepleien at én av fire pasienter er feilkodet, ifølge Riksrevisjonen. Feilkoding av diagnoser fører til at statistikk fra sykehusene om pasientbehandling blir feil. Det gjør det vanskelig å planlegge fremtidige behov i helsetjenesten. Hvis statistikken brukes til forskning, fører det rett og slett til gal kunnskap.

– Sykehusreformene er oppsummert som mislykkede, sier Klyve. Det kan du lese mer om her.

Er triksing med tall blitt viktigere enn å gjøre et godt arbeid i virkeligheten? Kan fine ord kamuflere dårligere kvalitet på offentlige tjenester? Klyve mener New Public Management preges av eufemismer; ord som forskjønner det ubehagelige. Noen ganger blir det overtydelig.

– Den nye politireformen reduserer antall tjenestesteder. Da er det underlig at den heter nærpolitireformen. Når reformen skal oppsummeres om noen år, er jeg sikker på at resultatet er negativt. Reform er ofte deform.

Reformen innebærer at antall politidistrikter kuttes fra 27 til 6, og antall lensmannskontorer og tjenestesteder fra 354 til 210. Kriminolog Paul Larsson ved Politihøgskolen forteller hva det betyr for politiarbeidet:

– Det handler ikke bare om større enheter og distrikter. Vi får også et annet politi. Det sosiale faller ut. Sosiale mekanismer som ligger i godt politiarbeid er ikke målbare i særlig grad. Det som ikke er målbart, vil man ikke ha. Dette vil ramme de svakeste. De blir til en fil i et datasystem. Politiet kjenner ikke lenger personene. De slår opp i datasystemet. Der får de bare den negative informasjonen, og reagerer deretter.

Produksjon har høyere status enn omsorg og forebygging. I dag skal både politi og sykepleiere «levere varene». Arne Klyve har skrevet en bok om språket som følger med New Public Management, sammen med norsklektor Jon Severud. Den heter «Ordbok for underklassen».

Her leser vi at ordet «utbytte» har fått ny betydning. For femti år siden ble det brukt om det tyver og svindlere ranet til seg. I dag handler det om suksess, både på børsen og på skolen (læringsutbytte). Egentlig er utbytting noe du oppnår på bekostning av andre. Hva gjør det med oss når et usosialt språk trenger seg inn over alt?

Det som før het sosialhjelp og trygd kalles nå passive ytelser. Det gir assosiasjoner til sløv snylting, ikke til hjelp og trygghet. Når en toppleder får (langt mer) penger for å la være å jobbe, kalles det etterlønn — også når pengene kommer fra statskassa.

Videre leser vi at ingen virksomhet driver med nedskjæringer lenger. Det kalles omdisponering eller strukturtilpasning. Nedlegging er heller ikke populært, det heter utfasing. Kommer fiaskoene på rekke og rad, fins det fortsatt råd. Da er det bare å kalle dem negative suksessfaktorer.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo, februar 2017.